Mer bevissthet om filmmusikk i Norge!

I internasjonal sammenheng er Norge som u-land å regne i forhold til bevisstheten omkring filmmusikk – både i produksjonsmiljøet og i offentligheten forøvrig. Bevisstgjøringskampen må dermed kjempes på to fronter for at filmmusikk skal få den posisjonen den fortjener som kunstform her til lands.

For å være litt personlig først: På begynnelsen av 90-tallet trodde jeg at jeg var den eneste i Norge som var pasjonert opptatt av filmmusikk. Det fantes ingen lokale stimuli å hente i vennekrets,kulturjournalistikk eller arrangementer. Selv ikke filmfestivaler. Internettrevolusjonen satte meg heldigvis i kontakt med en håndfull andre nordmenn som delte interessen i samme grad, men det var også først da jeg oppdaget et betydelig høyere engasjement i ulike internasjonale fora. Det var først da jeg oppdaget at det ble arrangert konserter, seminarer og filmmusikk-events rundt omkring i verden. Det var først da jeg oppdaget at det fantes en rekke selskaper som spesialiserte seg i soundtrack-utgivelser, at det fantes egne filmmusikk-studier på skoler i USA og England og at det ble skrevet både bøker og avhandlinger om temaet med relativt høy frekvens.

Jeg sier ikke dette for å fortelle en sørgelig historie om en ensom nerd, men for å sette et slags relieff rundt bevisstheten omkring filmmusikk i Norge. Det er lett å unnskylde seg med vårt begrensede produksjonsmiljø, men det holder overhodet ikke med tanke på hvor kulturbevisste vi påstår å være på så mange andre områder.

Historisk har vi alltid hatt en merkelig tendens til å hente inn komponister og låtskrivere fra pop- og underholdningsbransjen når det skal lages filmmusikk – fra Jolly Kramer Johansen via Egil Monn-Iversen til Lars Lillo-Stenberg, Magne Furuholmen og Kaada. Alternativt innspill fra kunstmusikk som Leif Halvorsen, Arne Nordheim og Gunnar Sønstevold. Det er nødvendigvis ikke slik at disse importmusikerne pr. definisjon er dårligere som filmkomponister. Det er helt avhengig av vedkommendes dramatiske evner og innsikt i filmestetikk. Men det ligger også en slags implisitt fordom knyttet til filmkomponistens rolle her. At man ikke tør satse på de få fulltidsspesialistene vi tross alt har i fare for at det blir for ”filmmusikk-aktig”, men tyr til artister man kjenner godt fra sin egen musikksamling – gjerne en sound man har forelsket seg i.

Egil Monn-Iversen med The Monn Keys - symptomatisk for norsk importtenkning

Problemet har særlig blitt åpenlyst når det en sjelden gang har vært behov for et mer tradisjonelt, symfonisk formspråk, og den nødvendige kompetansen må hentes utenlands – Håkon Håkonsen (Patrick Doyle), Slipp Jimmy Fri (Simon Boswell), Aberdeen (Zbigniew Preisner) eller Misery Harbor (Joachim Holbek), for å nevne noen. Nå skal det sies at vi heldigvis har fått et fint knippe spesialister de siste 20 årene, i kjølvannet av Bøhren & Åserud – Ragnar Bjerkreim, Trond Bjerknes, Magnus Beite, Ginge, Bjørn Morten Christophersen med flere. Mange av disse har tatt filmmusikk-utdanning i utlandet og bragt kompetansen sin tilbake til fedrelandet. Men det er foreløpig altfor tynt i rekkene.

Jeg etterlyser derfor en større grad av filmmusikkprofesjonalisering i Norge. Det er helt greit å importere popartister med jevne mellomrom, men det må – det – også være lov å ønske seg et representativt utvalg av komponister som har studert film, som er fortrolig med film som uttrykksform, som er bevisst på hva som beveger seg på den internasjonale filmmusikkscenen og som bringer med seg ikke bare en særegen sound men også en teknisk kompetanse på tvers av sjangre og spesielle uttrykksformer. Som dyrker allsidighet som en dyd, ikke et nødvendig onde.

Hvordan kan noe slikt realiseres? Det mest åpenbare er selvsagt å etablere egne filmmusikk-programmer (og ikke bare sporadiske kurs) på filmskoler og musikkinstitutter i Norge, gjerne modellert på de praktisk-orienterte, amerikanske programmene ved UCLA eller USC. En annen løsning er å øke den generelle bevisstheten hos filmskapere, komponister og filmvitere gjennom regelmessige arrangementer av typen bransjetreff, seminarer, kurs og egne festivalprogrammer. Norsk Filminstitutt har avholdt et mini-seminar om filmmusikk (og filmlyd) på Frogner Kino i Oslo ved et par tidligere anledninger. Meget bra initiativ som jeg håper forøkes både i antall og omfang.

Vel så viktig som å rotfeste betydningen av filmmusikk internt i bransjen er det å etablere en bevissthet i det offentlige rom – den andre store kamparenaen. Det er et gjensidig påvirkningsforhold her:dersom filmmusikk aksepteres og dyrkes som en autonom kunstform i kulturlivet, vil den også påvirke beslutninger i forhold til komponistvalg og typer partitur. Dette finnes det historisk presedens for i en rekke andre land. Så er spørsmålet – hvordan skal man gjøre filmmusikk mer synlig? Hvordan skal man gjøre den legitim som kunstform, ikke bare håndverk? Hvordan kan man skape fokus på en nisje? Hvordan skal man overbevise folk om at filmmusikk også kan ha et utmerket liv utenfor filmen – at det faktisk dreier seg om et ekte musikalsk uttrykk (ting som tas for gitt i USA og andre steder i Europa)?

Ringenes Herre-konserten i Frognerparken i 2005 er en av få norske filmmusikk-konserter. Her fra Radio City Hall i New York.

Det har riktignok vært et par filmmusikk-konserter de siste årene med både Oslo-filharmonien ogKringkastingsorkesteret, i tillegg til den litt ujevne Ringenes Herre-konserten i Frognerparken i 2005. Disse har absolutt vært velkomne, men pakkes altfor ofte inn i populistiske rammer – det vil si de mest kjente John Williams-temaene krydret med et par velkjente musikal-sanger (for vi kan jo ikke ha en filmmusikk-konsert som bare består av instrumentalmusikk, må vite!). Jeg savner mer seriøse konserter som gjerne tar for seg suiter, ikke-tematiske partier eller spesialiserte komponistprogrammer, og som ikke tyr til de samme gamle kjepphestene Star Wars (1977), Psycho (1960) og Haisommer (1975). Men om det er prisen jeg må betale for en større hyppighet av konserter, så heller det. Det viktigste er å skape bevissthet rundt filmmusikkens egenverdi og kvaliteter – som enhver annen konsertmusikk. Bruk gjerne programmer fra internasjonale konserter som referanse. Og hva med å hente inn komponisten(e) selv som dirigent?

Dernest burde man bruke filmfestivaler og filmklubber som Cinemateket til å fronte egne filmmusikk-programmer – gjerne med konserter og workshops. I den belgiske byen Ghent avholdes hvert år prisutdelinger, konserter og komponistsamtaler som del av den større filmfestivalen. Det samme finner du i USA, England, Spania, Polen og Japan. Ja, til og med Sverige og Danmark. Man trenger ikke gå like ambisiøst til verks med det første, men en liten tilstedeværelse hadde i hvert fall vært et skritt i riktig retning. Jeg tror det ligger mye latent interesse der ute som hadde blomstret så fort tilbudet hadde vært der.

Endelig er det også grobunn for formidling gjennom ulike massemedier – artikler (som denne) i kulturjournalistikken eller spesialprogrammer på tv. Det finnes en rekke engasjerende dokumentarfilmer om filmmusikk som hadde passet fint inn i kulturstripa på NRK, og som definivt ikke er mer esoterisk enn møtet med hår-kunstneren Alice Anderson i Nasjonalgalleriet på NRK. Eller en egen Filmbonanza-spesial om filmmusikk. Om det må gå tirsdag kveld 23.30 på NRK2, er det bedre enn ingenting.

Alt i alt ligger det mye uforløst potensiale her som hadde bidratt til å bevisstgjøre det norske publikummet – og som en forlengelse av det, norske filmskapere. Jeg er så drittlei av å møte på apologetiske og/eller likegyldige holdninger fra den norske kultureliten – ”husk at vi har så lite produksjonsmiljø, så vi må ta til takke med det vi har”, ”jeg synes vi har det greit, jeg”, ”musikken fungerer jo ikke utenfor filmen uansett”, ”det viktigste er at historien er bra”, ”vi er ikke mange nok til å ha en egen filmmusikk-utdanning” og så videre. Dette er en passiv, reaksjonær holdning som ikke ser – eller ikke har interesse av å se – lenger enn de eksisterende rammevilkårene. Det må være lov å tenke offensivt; å tenke større enn seg selv; å innse hvor langt vi henger etter andre vestlige land i forhold til fokus og verdsettelse. Som jeg har prøvd å skissere over, tror jeg mye av dette er fullt gjennomførbart, ikke bare ideologiske luftslott fra en frustrert nisjefan. Det trengs bare et lite røsk i nisselua.