martins-topp-20-2010

Martins topp 20, 2010

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2010

Hopp rett til

Neste:  Siverts topp 20, 2010»

I år som i fjor faller jeg til syvende og sist for den store eskapismen, og nå er det altså Christopher Nolan som for alvor minner meg på hvorfor jeg i det hele tatt ble så glad i film i løpet av mine formative år. Jeg lar meg fullstendig oppsluke av det intrikate oppsettet i første halvdel av filmen, og likevel – når den herlig orkestrerte tredjeakten setter inn er jeg alt for opptatt med å gi meg hen til filmens nesten voldelig intense audiovisuelle hyperklimaks til å være spesielt interessert i hvordan det faktisk skal ende med både drømmeheist og Cobbs’ psyke. For en heldig filmtitter som sitter midt i en masteroppgave i filosofi om drømming og bevissthet kom dette også som en herlig liten inspirasjonspumpe. I så måte synes jeg riktignok ikke Inception tenner alle pluggene like treffsikkert som The Matrix (konseptmessig har filmene mye til felles, så jeg mener sammenligningen er betimelig), men Nolan har sannelig kommet nærmere enn noen andre på denne siden av årtusenet.

En forbilledlig og overraskende frisk dokumentar(?) som presterer å være både underholdende, morsom, utfordrende, leken og innsiktsfull på en gang. Jeg kom inn i dette uten avklart forhold til verken street art, Banksy eller Thierry Guetta (aka. Mr. Brainwash), men ble fullstendig oppslukt av denne lekne utforskningen av kreativitet, kunst og berømmelse. Se ellers Karis flotte omtale.

Jeg aner ikke hvilken faustisk pakt Pixar har inngått med de lavere makter, men det er helt utrolig at de etter en så fantastisk filmografi makter å toppe seg selv og levere det som godt mulig er animasjonsselskapets aller beste film så langt. Man skulle ikke tro det var mulig å sette det komplette følelsesregisteret i sving hos tilskueren så effektivt og ubønnhørlig i en familiefilm med så universal appell. Det digitale 3D- leketøyseventyret har så mange kvaliteter utover det rent tekniske at filmen fortoner seg virkeligere og mer menneskelig hjertefølt enn noe annet jeg har sett på kino på lenge.

Dette nesten påtrengende stilfulle melodramaet er hypnotisk og underfundig på en vanskelig definerbar måte; A Single Man både dveler ved universal menneskelig angst og utviser en viss humor som gjør det vanskelig å ikke ta filmens filosofiske anslag inn over seg. Men særlig er det hovedrolleinnehaver Colin Firths forpinte nesten-karikatur av en 60-talls ukebladreklame for herreekvipering som holder på interessen gjennom det hele.

På et vis frykter jeg at regissør David Fincher og Aaron Sorkin har gjort ettertiden en bjørnetjeneste hvis det viser seg at denne høyst severdige filmen blir stående som “historien om Facebook” eller svaret på “hvem var Mark Zuckerberg?”. På den annen side må jeg bare ta av hatten for den bragden det har vært å skapet et så drivende lekkert stykke underholdning ut av forliksmøter og college-prat.

Det føles som om det er alt for lenge mellom hver gang de virkelig solide, klassisk oppbygde dramathrillerne gir seg til kjenne. Kanskje er det fordi de slettes ikke er så lett å få dreis på som man kanskje skulle tro, og derfor er det vel neppe noen tilfeldighet at selveste Roman Polanski er blant de få som fremdeles holder tunga, kamera og manuspennen rett i munnen.

Ikke bare deler Martin Scorsese hovedrolleinnehaveren sin med Christopher Nolan i år, men Inception og Shutter Island slekter også på hverandre både i konsept og psykodrama. Heldigvis er de begge engasjerende, friske i formen og en fest for sansene.

Jeg har ikke nidlest nok om ranet på tellesentralen i Stavanger til å bedømme nøyaktig hvor autentisk denne filmatiseringen egentlig er, men har ingen problemer med å godta at det hele må ha skjedd sånn ca. akkurat som i Nokas. Regissør Erik Skjoldbjærg utpeker seg med dette som vår nye konge av «kamera-bak-skuldra-action» (hvem var den forrige?). Tett, intenst og effektivt.

Dette er en fantastisk lite tilbakeholden pandoraeske, med grunnpremisser omtrent så jævlige som man kan forestille seg. Det grenser innimellom til det banale, men samtidig lesses det så generøst og skamløst på med humor, overtydelig tematikk og godt skuespill at jeg ikke kan annet enn å applaudere. Så er altså Oprah og jeg enige om noe, tross alt.

Den lille scifi-filmen som kunne. Det denne romantiske alien-roadtrip-filmen(!) mangler i karakterdybde og dialog veies heftig opp for i miljø, visualitet og ren sjarm. Et sant auteur-verk, tatt i betraktning den utrolige bragden det har vært for Gareth Edwards å egenhendig stå for regi, manus, foto, produksjonsdesign og spesialeffekter.

Denne filmen består i bunn og grunn av en håndfull sketsjer som i sum egentlig burde ha problemer med å forsvare spillefilmformatet, men det hele er heldigvis såpass lekent, lettfordøyelig og veldreid at jeg villig gliser meg helt til rulleteksten. Castingen er kanskje ikke Trolljegerens sterkeste kort, men i det minste er OJ suveren som filmens bærebjelke.

Denne fantastiske australske claymation-historien har en rå, galgenhumorsk kjerne som oser av kreativitet, menneskelighet og ren skaperglede. Jeg syntes forsåvidt Den Fantastiske Mikkel Rev var sjarmerende også, men dette ble liksom den store stop-motion-filmen for meg i år.

Ridley Scott når ikke opp til sine egne tidligere historisk-episke bragder (og da tenker jeg først og fremst på denne) i år, men det er likevel et eller annet ekstremt tiltrekkende ved den høyteksturerte, realistiske, kroppsfølte middelalderskildringen her som langt på vei veier opp for det kjølige, demystifiserende handlingsforløpet vi blir servert. Men Scott river hetta av den en gang så sjarmerende og livsglade bueskytterhelten på en såpass ubarmhjertig måte at barna mine skal få mange sjanser til å bli kjent med denne legenden fra andre hold (og gjerne med Kevin Costner) før de må utsette seg for dette.

Årets kjipeste, mest nedtrykkende atmosfære på det store lerretet ga meg lite lyst til å lese boka, som jeg hører skal være om mulig enda mer mollstemt og grusom. Dette er et eneste stort mareritt, som bare gjør enda mer vondt om man leser det allegorisk. Chaos Reigns. Apokalysmen. Håpløsheten. Kannibalismen. Yup – flott film, dette.

Filmen som nesten er basert på boka som nesten er basert på virkeligeten. Helsprø og kaotisk, full av geeky gags, inspirerte krumspring og offside-øyeblikk. Skyggeregjeringen og Arne Treholts ninjatropp er det nærmeste vi har kommet Imperiet og Alliansen her til lands. (For ordens skyld: grunnet nært forhold til filmens produsent er undertegnede i dette tilfellet neppe som habil kritiker å regne)

Francis Ford Coppola beveger seg igjen på dristig formmessig mark, og holder lite tilbake i en film som er like snirklete og navlebeskuende som den er vakker og gripende. Tetro fungerer flott som en meta-affære der kunst reflekerer over kunst, og trekker oss samtidig bønnløst inn i et merkelig forstyrrende familiedrama av gresk-antikke dramatiske proporsjoner.

Sin relativt enkle historie til tross, så har Winter’s Bone nok brodd, opprørsånd, karakter og – ja – bein å fare med til å holde meg skjerpet og interessert. Filmen gir et beskt og interessant portrett av en amerikansk midvest-subkultur, såvel som en inspirerende karakterskildring tolket av relativt ukjente Jennifer Lawrence.

18Mother

mother
Sør-Korea, 2009

Som alltid sliter jeg litt med å svelge overspillet og de sedvanlige karikerte figurene i Joon-Ho Bongs filmer, men i dette tilfellet synes jeg den Sør-Koreanske regissøren har klart å levere en såpass interessant og velfortalt ørefik av en historie at det er til å leve med.

Treffsikker komisk timing, suveren geeky estetikk og imponerende effekteri gjorde at jeg satte langt mer pris på dette mølet enn jeg hadde forventet. Dessuten…selv om det er enkelte ting jeg ikke umiddelbart klarer å identifisere (langt mindre identifisere meg med) i denne filmen, går det en herlig tråd av sjarmerende ungdommelighet gjennom Scott Pilgrim vs. The World som jeg liker å tro at jeg gir gjenklang til.

Som klaustrofobisk fengselsportrett er danske R mer overbevisende og virkningsfull enn den kritikerroste Un Prophete, og gjør minst like mye utav seg som refleksjon over forbrytelse, straff og rehabilitering. Opptakten er langt bedre enn filmens andredel, men jeg bet meg likevel mer merke i denne enn sin franske storebror.

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2010

Hopp rett til

Neste:  Siverts topp 20, 2010»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>