harmdirrende-kongen-av-bastoy

Omtale

Harmdirrende Kongen av Bastøy

Den norske filmen har et desperat behov for et knyttneveslag, og stemmer som tør utfordre, bevege, provosere og engasjere publikum. Få filmer gir oss lyst og behov for å bli nærmere kjent med stemmen bak kameraet, og dermed resulterer det meste i lett forglemmelige eskapader i misjonærstillingen.

Marius Holst er et unntak, men han har allikevel aldri fått den statusen han fortjener. Der mer lettbente fortellerstemmer som Bent Hamer eller Sara Johnsen trekkes frem som våre store regissører, forblir Holst stående utenfor. Allikevel er det få av våre filmskapere som har et mer tydelig overordnet prosjekt enn han. Med presise strøk har han i kort- og langformatet malt nitidige, humanistiske og fintfølende portretter av gutter. Det startet med adaptasjonen av Lars Saabye Christensens Gutten som vil være en av guttaTi kniver i hjertet i 1994, via kortfilmen Lukten av mann til Blodsbånd fra 2007. Innimellom har han hatt tematiske sidesprang med blant annet Øyenstikker, men det er i møte med gutterollen hans kvaliteter og personlige stemme virkelig har kommet til sin rett. Riktignok kritikerroste, men ellers skandaløst oversette Blodsbånd viste dette til fulle i en slagkraftig og temperamentsfull skildring av det slaget vi ellers ser så altfor lite av.

Guttehjemmet på Bastøy må i så måte ha vært et realt gnagsår på Holsts hjerte. 14 år har det gnagd, for så lang tid skal det ha tatt å jobbe frem en filmatisering av denne skampletten i norsk historie. Når den nå endelig er klar, har forventningene naturlig nok vært store. At Kongen av Bastøy burde stå igjen som et karrieredefinerende verk i regissørens filmografi er én ting, men det har også vært naturlig å tenke at vi  endelig skulle få det lenge etterlengtede knyttneveslaget servert av en norsk filmskaper. Og selv om sammenlignbare filmer som Kautokeino-opprøret banet vei for den episke gjenfortellingen av vår egen ubehagelige forhistorie, er det helt på sin plass å håpe på atskillig mer. Nils Gaups film druknet seg selv i oppblåste bildekompisjoner, banale karakterskildringer og en bismak av stor ståhei for ingenting. Max Manus på sin side viste at vi takler det bredeste lerretet her hjemme, men filmen i seg selv forble en tildels skjematisk versjon av krigsfilmer Hollywood og lignende stormakter for lengst har gjort oss lei av. Det er altså bare å håpe at Kongen av Bastøy både utfordrer og overrasker, engasjerer og skremmer.

Og det gjør den da gudskjelov også, så hele kroppen rister.

Kristoffer Joner begår sin beste rolle sålangt i karrieren, mens Trond Nilssen imponerer som debutant foran kamera[

Kongen av Bastøy tar oss med til den norske stats «opdragelsesanstalt for forsømte Gutter», etablert på en øy utenfor Horten i år 1900. Trass i sitt beryktede og velkjente straffesystem, ble stedet stengt først i 1970 og ombygd til det som den dag i dag er et fengsel. Filmens manus er basert på en historie av Lars Saabye Christensen og Mette Marit Løstad, og henter sitt utgangspunkt i et opprør blant guttene 20. mai 1915. Erling (Benjamin Helstad) ankommer øya i lenker, plassert der på grunn av gjerninger vi egentlig aldri får virkelig innsikt i. Sikkert er det i hvert fall at han ikke akter å forbli der, og kimen til det kommende opprøret dirrer i ansiktet hans allerede i første nærbilde. Dette blikket skal forfølge oss hele veien, og blir etter hvert en direkte avspeiling av den harmen og aggresjonen som stiger i oss ettersom Holsts klør fester seg dypere og dypere. At det etter hvert renner blod av sårene er filmen og regissørens største bragd.

Men veien dit er lang, for Holst tar seg god tid i oppbyggingen av karakterer, stemning og miljø. Kongen av Bastøy er nemlig fra første øyeblikk et regiverk uten den forflatende og bredest-mulig-målgruppe styrte fortellerstrukturen vi fikk i Max Manus og Kautokeino-opprøret. Holst har fått lage sin film i tempo med sine egne ambisjoner, og produsent Karin Julsrud skal ha mye honnør for å ha satset på at det vil være nok. Med et budsjett på over 50 millioner og co-produsenter fra flere land, må kravene om både det ene og det andre ha hatt sitt å si i hennes arbeide med filmen. At den allikevel står igjen med en tydelig signatur er imponerende. Og treffer den et stort publikum, er det noe bransjen bør lære av. Går det dårlig, håper jeg vi ikke mister troen på egenart også i storskala.

Tonen for filmens seiglivede og ambisiøse førsteakt settes allerede i åpningen, med en fangstbåt i desperat dødskamp med en hval. Det enorme dyret penetreres av harpun etter harpun, men som vi blir fortalt via en – på det tidspunktet unødvendig fortellerstemme, slåss for sitt liv en hel dag før den endelig gir opp og lar jegerne kaste seg glupsk over byttet. I Holsts regi fremstår analogien som både et forvarsel og en motivasjon for hovedperson Erling. Det er også her han tar skrittet bort fra den plumpe og oversentimentale fortellingen dette utvilsomt kunne blitt, og viser oss nøyaktig hvilken reise det er vi har kjøpt billett til.

Et inntrykk av dempede og nydelige fargepalett

Men det eksisterer ingen sol i Holsts Bastøy. Isteden er vårt møte med øya nakent og kaldt, iscenesatt i en såpass nedtonet fargepalett i John Andreas Andersens foto og Kristine Wilhelmsens scenografi, at jeg av og til måtte spørre meg selv hvilken årstid vi befant oss i. Det er et vågalt regivalg fordi det stripper publikum for den umiddelbare innlevelsen, og krever isteden at manus og skuespill alene vil fengsle nok. Det fungerer til skjelvingen ytterst på fingerspissen, for Holst kan sin dramaturgi og vet hvilke knapper han skal trykke på. Faktisk tror jeg best jeg kan oppsummere opplevelsen av filmen som snikende ubehagelig, så subtilt stiger følelsen i kroppen. Manusforfatterne Dennis Magnusson og Eric Schmid kler av ondskapen i takt med den fallende temperaturen, med det resultat at hvert plagg vi strippes for, bidrar til et grøssende crescendo av kulde frem til vi står der nakne og skjelvende. Da har allerede vår sympati for guttene på Bastøy for lengst borret seg inn i hjertet, og vi er klare for opprør.

Når så opprøret kommer, er det med det samme hjertet bankende febrilsk i takt med guttenes desperate kamp. For hvis forventningene til Kongen av Bastøy var et knyttneveslag, får vi akkurat dét. Riktignok byr Kristoffer Joner – i sin overlegent beste rolle sålangt i karrieren, på nettopp utspekulert bruk av knyttneve på mest brutale vis. Den første scenen der han bruker neven på en av guttene sitter som et skudd, og fillerister siste flik av passivitet overfor det som skjer på lerretet. Men det er ikke den fysiske volden som til slutt gjør opprøret så kraftig. Det er isteden ansiktene, kroppspråket og personlighetene Holst har gitt oss nok tid og rom for å bli kjent med. Regissøren belønnes for å ha ofret melodramaet for relasjonsdramaet, og stereotypene for personligheter. Så hjelper det også på at selve opprøret er så fandenivoldsk bra klippet av (Lukas Moodysons faste makker) Michal Leszczylowski, at jeg for første gang med en norsk film merket at jeg hadde glemt å puste.

Alt i Kongen av Bastøy er allikevel ikke like vellykket, selv om det i det store og hele er så bunnsolid som norsk film noen gang har vært. Kostymeringen er tidvis dessverre akkurat like banalt velpolert som i Max Manus og Kautokeino-opprøret, og tidvis tar det brodden av det realistiske periodeuniverset filmen ellers lykkes tildels veldig godt med. Jeg skal heller ikke nekte for at jeg nok hadde håpet på mer av Stellan Skarsgårds tolkning, selv om jeg også vel hadde forventet en karakter skrevet med mer ondskap. At han isteden blir noe difus handler allikevel mest om manusforfatternes og Holsts litt ødeleggende, og rett og slett unødvendige ambisjon om å gi han en mer nyansert personlighet. Men bevares, det rykker i kroppen når han leverer en av filmens mange skarpe monologer. Benjamin Helstad i den titulerte hovedrollen har derimot fått manusets eneste smått karikerte rolle, og blir aldri så nyansert og dyptloddende som eksempelvis Kristoffer Joner. Blikket han serverer oss innledningsvis forblir det samme, og det er lite karakterutvikling å spore i en reise som går over flere år. Selve skuespillerinnsatsen er det allikevel lite å si på – Helstad leverer replikker og har et kroppspråk som forlanger vår oppmerksomhet, og får den entré til sorti. Joner på sin side eier karakteren fra første triste blikk, og skaper en karakterakse jeg sjelden har sett maken til fra våre hjemlige skuespillere. Allikevel er det ingen av disse tre som kan nå opp til filmens virkelig store gisp. Nei, det tilhører debutant Trond Nilssen i en rolle som ikke bare er historiens mest rørende, men også den mest komplekse. Det slår rett og slett gnister av denne fyren, dels på grunn av et ansikt der hver eneste mimikk forteller noe, dels fordi han byr på en rolleprestasjon som tydelig speiles i hele kroppen. Jeg får rett og slett ikke ansiktet hans ut av hodet.

Pustebesvær, kuldeskjelvinger og et febrilsk bankende hjerte er ikke hverdagskost i norsk film, men med Kongen av Bastøy har Marius Holst satt ny standard for egenproduserte filmopplevelser.

Denne saken er en utvidet utgave av en artikkel som stod på trykk i Ny Tid nummer 43 2010.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 14 kommentarer

  1. Heksehatten sier:

    Så gøy! Gleder meg. Fin omtale.

  2. Ane sier:

    laaaaang omtale, halvparten hadde holdt …show dont tell….

  3. Tone sier:

    Altså ganske uenig med omtalen. Syns på mange måter det du fremhever som det beste ved denne filmen er det dårligste. Subtilt er ofte helt topp, men her frarøves jeg enhver mulighet til å få lov til å kjenne det dirre i magen, jeg blir rett og slett ikke emosjonelt berørt av det jeg ser, og det er jo ganske uhyrlig tatt i betraktning alle de hendelsene som ligger til grunn for manuset. Alt er så storslagent og flott gjort, og det ser virkelig nydelig ut, men det oppleves fortalt med en distanse og en intellektualitet som bare blir kjølig.

    Vi blir mest fortalt gjennom dialog det værste som skjer med guttene (og da særlig C5). Det virker bare påfunnaktig når man ikke mer enn antyder at c5 blir misbrukt av Bråthen. Jeg mener ikke at man skulle vist alt i detalj,på ingen måte, men det hadde hjulpet på å komme litt nærmere inn på denne problematikken. Jeg syns faktisk fremstillingen av personellet på Bastøy blir for snill. Det som har kommet frem av det endel gutter opplevde der ute er jo mye værre.

    Nå gikk vel ikke denne historien over flere år. I begynnelsen så sier Olav at han har tre uker igjen før han skal ut, og opprøret skjer jo den dagen han skal hjem. Så utviklingsmessig går det relativt fort i svingene her.

    Hadde virkelig gledet meg til denne filmen, gledet meg til å bli berørt av det disse gutta opplevde på Bastøy. Sitter igjen merkelig uberørt, og med en rekke fine bilder på netthinnen.

    Tone

  4. Marie Öhlén sier:

    Jag har stor förväntan efter att ha läst denna artikel! För min son Trond Hjort-Nilssen har alltid varit så speciell. Nu förstår jag hur speciell han är! Jag är en mycket stolt mor! Heja Norge! Tusen kramar till TROND!!!!!!!!

  5. DFN sier:

    Tone: “men det oppleves fortalt med en distanse og en intellektualitet som bare blir kjølig.”

    Utdyp dette.

  6. Tone sier:

    Til Marie Öhlen, stolt mor: når jeg nå engang var litt surpomp over her: du har all grunn til å være stolt av din sønn. Han var veldig, veldig god. Gratulerer. I det hele tatt syns jeg mange av skuespillerne var kjempegode.

    Og til DFN: skal tenke litt og evt. utdype når jeg har noe lur utdyping å komme med.

    Det var mye bra med filmen, men jeg hadde så store forventninger, så jeg gikk kanskje inn i salen med litt for mange tanker om hvordan jeg trodde dette kom til å bli.

  7. Heidi Sandberg sier:

    Musikken må nesten kommenteres her. Hvordan kan en film til 50 millioner kroner ikke ha et eget tema, men i stedet sette på samme gamle Sigur Ros sang hver gang vi skal føle noe? Det blir for enkelt.

  8. Live Roaldset sier:

    Enig i at Trond Nilssen eier filmen. Han imponerer.

  9. Tommy Alexander Blindheim Slettevoll sier:

    Bra skrevet anmeldelse, men jeg er helt i uenig med kritikken mot Stellan Skarsgårds karakter. Det er nettopp den nyanserte tolkningen som skiller rollefiguren fra de platte og generaliserte antagonistene i de mer klassiske episke filmene artikkelforfatteren kritiserer (f.eks. Bjørn Sundquist i Kautekeino-opprøret). Det at vi forstår hans tankegang, verdensbilde, verdisyn og motivasjon gir Herr Bestyrer til et menneske av kjøtt og blod. At det i tillegg er Skarsgård i storform som portretterer karakteren gjør hans rollefigur til noe av det aller beste med “Kongen av Bastøy”.

    Men jeg sliter med å forstå at filmen noensinne kan gå i null, hverfall på det norske markedet. Den er rett og slett for dyster. To timer med grå og grusom tilværelse i ungdomsfengsel med minimalt av håp og lysskimt møter hard konkurranse blant julepremierene. Får håpe for filmskaperne sin del at de kan hente inn noe på internasjonalt salg.

    Da kan jo man spørre seg hvor beksvart førsteutkastet til Lars Saabye Christensen har vært når han ble bedt av produsent Karin Julsrud å gi det mer action og appell før forfatteren til slutt valgte å forlate skuta (for å bruke filmens store metafor).

  10. Eirik sier:

    Jeg håper filmen er langt mindre konvensjonell en det traileren skulle tilsi. Det lages sikkert 3,4 filmer verden over hvert år, bygget over denne klassiske, men litt konforme dramaturgi. Dog Pound feks fra i år. Det er definitivt riktig lag på lag med “Ondskan” her også, som fik en Oscar nominasjon. “Ondskan” fikk delvis gjennomslag hos meg pga gode skuespillere og en troverdig miljøskildring. Historien om Bastøy er jo unik i seg selv og det lover godt hvis stemningen ( vi er der, vi er i 1915) og rolleprestasjonene bærer. Hvis ikke er dette “harmdirrende” uten minneverdig substans. Jeg vet Montages ofte hyller “auteur” rollen, den store regissør visjonen, men se traileren til Mallicks “”Tree of Life” som kontrast. Den spiller ikke ut dramaturgien på forhånd, den leker, den oser av mystikk og underspillet drama. Og i det øyeblikk åpner den store visjonen seg. Noen få regissører tør og klarer det.

    Seriøst: Er Sigur Ros med på soundtracket? Det må være den største “miscast” av soundtrack ever….Jonsi: Jeg beklager.

    Det her kan vel være et litt desperat øyeblikk om og selge en film til 50 mill, penger jeg neppe tror de får tilbake. Jeg skal se filmen med forventninger uansett….som Axel Hennie kommenterer til VG: “Denne filmen er like bra som Max Manus”….
    Det ville jo være synd i så fall….

  11. Øistein Refseth sier:

    Mange har kommentert at Bastøy er veldig lik Home of The Dark Butterflies som var nominert til Nordisk råds filmpris for to år siden. Noen som har sett begge?

  12. DFN sier:

    Eirik: You said it.

  13. Litt sent svar til denne, men nå har jeg endelig sett Bastøy. Filmen var forsovet bra nok, om ikke perfekt. Det som irriterte meg mest var skuespillertolkningene – som kunne vært definitivt mye bedre, og jeg må si jeg er møkk lei både Joner (som er med i annenhver norske film som lages) og Skarsgård. Likevel synes jeg filmen fungerte som en fortelling om et bestialsk system som fantes her i Norge.
    På mange måter synes jeg filmen var usedvanlig, nei så og si til punkt og prikke, lik filmen The Magdalene Sisters, som forteller om tilsvarende hendelser/skampletter i Irland. Så og si ingenting i dramaturgien eller karaktertegningene fraviker Peter Mullans mesterverk fra 2002. For min del gjorde det at jeg aldri helt klarte å engasjere meg fullt ut i Bastøy, til tross for at det var en av de bedre norske filmene jeg har sett på lenge.

  14. Tor Morisse sier:

    Så filmen for første gang 20 mai på Nrk 1. Det er en sterk film, en av de beste norske noensinne.Den forteller, en del, av en ung nasjons samunnsutvikling ikke så ulik andre nasjoner på den tiden.Dette er nettop noe av poenget, der en hel nasjon 25 år senere fikk kjenne oppdragelsemetodene selv helt inn på kroppen.Så sent som på 50-60 tallet fantes det rektorer som lignet bestyreren i våre skoler.Det er en film som engagesjerer og berører i motsatts til actionfilmene ‘Max Manus’ og ‘ Kon-Tiki.Norsk film behøver mer film som ‘avslører’tilstandene i ‘verdens beste nasjon’. Rollen til betsyreren var utmerket, nettop fordi den ikke tegnet det stereotype bildet av ‘det onde’ mennesket.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>