Hva er Hanekes neste film?

Michael Haneke var, ved siden av Lars von Trier og Pedro Almodóvar, kanskje den mest betydelige europeiske auteuren på 00-tallet. Mon tro om han beholder sin autoritet i det kommende tiåret? Selv om østerrikeren begynner å dra på årene er det ingen grunn til å tvile på dét, ettersom Haneke allerede er i full gang med å planlegge sin neste film, These Two. Innspillingen starter i februar og hvis alt går etter planen vil den vare i førti dager.

Filmen skal fortelle historien om et aldrende musikerektepar, Georges og Anne, som opplever at livene deres snus på hodet når Anne rammes av slag og lammes i den ene halvsiden av kroppen. Kjærligheten settes på prøve og datteren deres, som også er musiker og bor utenlands, blir involvert i situasjonen. Mer vet vi ikke foreløpig, bortsett fra at ekteparet skal gestaltes av henholdsvis Jean-Louis Trintignant (som jeg personlig forbinder mest med Il Conformista, Ma nuit chez Maud og Rød) og Emmanuelle Riva, mens Isabelle Huppert har fått rollen som deres datter.

Dette får meg øyeblikkelig til å fantasere om hvordan man kommer til å oppsummere Hanekes karriere når den en dag er slutt: «Med Det hvite båndet tok Haneke steget inn i det som er mest kjent som hans bergmanske periode…» For når Haneke endelig vant Gullpalmen i Cannes for sitt mesterverk om gryende fascisme var det mang en røst som trakk paralleller til Bergman;  fotograf Christian Bergers var opplagt inspirert av Sven Nykvists arbeider og Hanekes skildring av religion som en destruktiv og angstfremkallende institusjon – et helvete på jord – hadde flere likheter med den avdøde mesterens filmer. Som Bergman-entusiast var det med stor glede jeg også trakk disse forbindelseslinjene selv, og i tilfellet These Two klarer jeg ikke se bort ifra at utgangspunktet høres ut som et klassisk bergmansk familiedrama a la Høstsonaten. En annen referanse er at Haneke har valgt å gi hovedkarakterene samme navn som ekteparet i Caché – på samme måte som Bergman selv brukte navn som Vergerus og Vogel l i film etter film.

Isabelle Huppert i Hanekes Pianolærerinnen

Haneke begynte karrieren som en problematisk enfant terrible og utfordret både formspråk og publikums utholdenhetsgrenser i filmer som Det syvende kontinentet, Benny’s Video og Funny Games. Med Pianolærerinnen ble han, om ikke mindre emosjonelt utfordrende, mer allment tilgjengelig og begynte sitt samarbeid med den alltid fremragende Isabelle Huppert. Dessverre fikk dette en nitrist fortsettelse i regissørens eneste virkelig svake film, Ulvetid, men forhåpentligvis vil These Two være i en helt annen klasse. Jeg merker jeg liker veien Hanekes karriere er i ferd med å ta. Etter å ha nådd et kunstnerisk høydepunkt med Caché er det fint å se at han fortsetter å utforske det klassiske dramaet, slik han gjorde i Pianolærerinnen og til dels i Det hvite båndet. Haneke har ingenting å bevise nå; han er en bastion av fenomenalt håndverk og en intellektuell høyborg.

Tematisk sett driver ikke Haneke med nybrottsarbeid denne gangen, og Sarah Polley skildret en lignende situasjon i Away From Her for bare få år siden. Likevel skal det bli særdeles spennende å se en så potensielt sentimental intrige bli løst av frysediskens yppersteprest. Med fare for å virke altfor bråkjekk tror jeg vi kan forvente oss en gjennomvond film som får oss til å frykte alderdommen. Med andre ord: jeg gleder og gruer meg.