Daryl Hannah i Northfork (2003)

I spalten Fra videohylla ^[1] leter vi frem gamle og nye skatter som aldri har fått ordinær kinodistribusjon her til lands.

Å se Northfork ^[2] er som å begi seg ut på en langsom, dus og meditativ reise gjennom støvet mens man venter på syndfloden. Den er abstrakt, poetisk og samtidig utpreget amerikansk i sine bibelske metaforer, åpne tablåer og blankpolerte femtitallsbiler. Like kjedelig som å se på at maling tørker, skal man tro kritiske røster. De tar feil.

Åpne, tørre landskaper, en monumental demning og en gruppe menn i sorte dresser, sorte hatter og sorte biler. En hjemmesnekret Ark. Et falleferdig hus hvor malingen bare er et vagt minne. Merkelige karakterer i møllspiste, viktorianske klær, anført av praktfulle Daryl Hannah ^[3] med en parykk full av sikkerhetsnåler. Grove trehender, skjøre tekopper og englevinger. Realistisk? Ikke det spor. Filmen har en særegen tone, og det mest nærliggende sammenligningsgrunnlaget må være en krysning mellom serien Carnivale ^[4] og en film av David Lynch (Kyle MacLachlan ^[5] i en birolle er ikke den eneste grunnen til at tankene vandrer dithen).

Visst er Northfork merkelig, og nei, det skjer ikke så fryktelig mye. Selv om det skytes littegrann. Så er heller ikke dette en typisk popcornfilm. Det er en film som enten krever at man er villig til å hengi seg til en stemning uten å nødvendigvis forstå hvert enkelt element, eller bruke tid på å la en tolkning synke inn. Så min bråkjekke tone innledningsvis kan godt nyanseres litt. Det handler ikke så mye om å ha rett eller ta feil, som om å like å bli ledet ut på viddene.

James Woods i Northfork (2003)

Likevel, jeg må få uttrykke forundring over at det i filmmediet ikke i like stor grad som i litteraturen tillates abstrakt narrasjon, i alle fall ikke med mindre filmens stilistiske trekk faller inn i en allerede definert kunstfilmnorm. Eller med mindre den kommer fra Asia. I vestlig, og kanskje særlig amerikansk film, forventes som oftest en sammenhengende, fornuftsbasert og effektiv historiefortelling, mens man i andre deler av verden i større grad legger vekt på helt andre ting. Det hender til og med at man tillater seg å hvile blikket på noe som er vakkert rett og slett fordi det er vakkert. Tenk dét.

Northfork er i aller høyeste grad vakker. Mye ligger i de rene, utsøkte komposisjonene til fotograf M. David Mullen ^[6], i den nedtonede fargepaletten og de åpne landskapene. Men også i tomheten, i støvet og forfallet ligger en egen skjønnhet av en mer ukonvensjonell karakter. Brødrene Mark ^[7] og Michael Polish ^[8] har da heller ikke for vane å lage konvensjonelle filmer, og de jobber svært tett sammen. I debutfilmen Twin Falls Idaho ^[9] var de sågar vokst sammen til siamesiske tvillinger, en rolle de greide å spille overbevisende uten bruk av effekter. De skriver og produserer filmene sammen, mens det i all hovedsak er Mark som spiller i dem, og Michael som regisserer.

Nick Nolte i Northfork (2003).

Til tross for at filmene deres ser ut til å splitte kritikere og publikum på midten, har de en originalitet og et uttrykk som både fører til prisdryss ved festivaler og lovord fra storheter som Roger Ebert ^[10], som kalte Northfork «et mesterverk». Dessuten har Polish-brødrene en egen evne til å tiltrekke seg store skuespillere, i dette tilfellet Nick Nolte ^[11] og James Woods ^[12], som begge er med i Northfork tross det lave budsjettet ($1.9 mill). Forklaringen ligger muligens i det noe uvanlige samarbeidet og i det intense engasjementet de har for filmene sine. Polish-brødrene sa nei takk til tilbud om å jobbe med mer mainstream prosjekter til fordel for Northfork, som de hadde store problemer med å finansiere. De endte opp med å pantsette huset, og satte seg selv i personlig gjeld for i det hele tatt å få prosjektet i havn.

Det gjør meg glad langt inn i hjerterota å se at noen er villige til å risikere alt de eier for å lage film på sin måte. Michael og Mark Polish har åpenbart overlevd i tiden etter Northfork, og har kommet med filmene The Smell of Success ^[13] (som tidligere hadde tittelen Manure) samt The Astronaut Farmer ^[14]. I disse dager er de opptatt i postproduksjon med For Lovers Only ^[15], en slags homage til fransk nybølge. For en stund siden kunne man også se en teaser-trailer til en nyinnspilling av The Wizard of Oz på YouTube. Denne er nå borte, og lite informasjon om prosjektet er tilgjengelig, annet enn at tittelen OZ står med «status unknown» på Wikipedia sine sider over Polish-brødrene. Men det er lov å håpe.