en-host-med-canadisk-film-geek-eller-hipster

En høst med canadisk film – geek eller hipster?

Er Scott Pilgrim en geek eller hipster? Er Xavier Dolans pretensjoner i Heartbeats selvironiske eller navlebeskuende? Muligens er det et tegn på min generasjons fallitt, men istedet for å bruke de små grå på å fundere over noe samfunnsnyttig har jeg den siste uken grublet litt på Canadas forhold til hipstere – og hvordan det er behandlet på film.

Disse tankerekkene stammer selvfølgelig fra at jeg i høst har sett både Scott Pilgrim vs. The World og Hjertebank, to kinoaktuelle filmer som hver på sitt vis rører ved hipsterkulturen i Canada – et land vi kanskje først forbinder med tømmerhuggerskjorter og lønnesirup. Nå skal det vel nevnes at indierockgutta begynte å gå med tømmerhuggerskjorter for en god stund siden, muligens med et ironisk tilsnitt, muligens ikke. Lønnesirup er rett og slett godt, særlig på yoghurt. Så hva er problemet? Jo, skal vi tro ymse blogger og diskusjoner på nettet (som på denne bloggen om kunst, mote, kattesafarier og diverse snask), går det en sterk antihipstersk strømning gjennom det canadiske samfunnet. Har man noe som kan kategoriseres som kule klær (for eksempel hva som helst i kategorien vintage) eller liker musikk som ikke ligger på hitlistene, er det grunn til å passe seg for hipsterinkvisisjonen.

Man bør ikke tro at man er noe, liksom. Høres det kjent ut? Norge og Canada er kanskje ikke så ulike? Begge er jo land med kalde vintre, mye skau og en folkelig holdning, som altså kanskje kan bli litt smertelig folkelig innimellom. Vel, Canada er jo mye større. Og mye bedre i ishockey. Foruten at det har kommet en del ung og uredd film derfra i den senere tid. Og akkurat dér kan vi ta lærdom her på berget (jeg tviler nemlig på at vi noen sinne kan nå opp i ishockey). I vårt jantelovsbefengte samfunn er det ikke fritt for at hipstertendenser fører til skulende blikk og spydige kommentarer. Men trenger man la seg skremme?

Xavier Dolan i <em>Hjertebank</em>
Xavier Dolan i «Hjertebank»

Det både Hjertebank og Scott Pilgrim greier, på svært ulikt vis, er å peke nese til hele røkla. Inkludert seg selv. Velnok er selvironi hipt som bare det, men det er likevel noe befriende med å se Xavier Dolans fetisj for klær vippe over i det tragikomiske når verden tilsynelatende går under hvis han ikke ser riktig ut på håret eller kjøper den rette gaven til den han er hysterisk forelsket i. En situasjon jeg litt forlegent må innrømme at jeg kjenner meg en tanke igjen i. Hva hvis han ikke liker genseren? Hva hvis han ikke synes jeg er kul? Dolan makter å ta navlebeskuelsen på kornet, ikke være redd for det pretensiøse (som Lars Ole beskrev i sin artikkel om filmen) og samtidig å ha tunga såpass skjevt i munnen at det hele blir usedvanlig morsomt.

Dolan formerlig oser av attitude når han smører seg selv og medskuespillerne utover lerretet i grisekule klær til tonene av Fever Ray, Vive La Fête, Comet Gain og The Knife. Hvorfor han ikke har med det som i mine ører er det ypperste av elektronisk musikk de siste årene, Crystal Castles (jepp, de er canadiske), er meg et mysterium. Men, nok om musikken. I sin kniving om den utvalgtes gunst, bruker de to hovedpersonene, venneparet Francis og Marie (spilt av Dolan og Monia Chokri) klær som våpen. De dolker hverandre med syrlige kommentarer om valg av antrekk, men står like brått sammen i sin kritikk av andre som nærmer seg deres revir. Her balanserer Dolan lekent mellom det inderlige og det utstudert komiske. Jeg er hellig overbevist om at han virkelig elsker estetikken han viser frem, og at mange av situasjonene han beskriver kommer rett fra hans eget miljø i Montreal. Han pirker i sin egen og andres eksternalisering av usikkerhet, samtidig som han greier å få fram at det faktisk er helt greit å sette pris på skjønnhet. Måten kameraet kjæler med detaljer bærer et tydelig vitnesbyrd, og gjør at filmen ligger godt i øyet, uansett hvor brekkekkelt man i utgangspunktet måtte mene det er med hipsterkultur.

Michael Cera og Mary Elizabeth Winstead i «Scott Pilgrim vs. the World».

Angsten for å mislykkes eller bli avvist er like sterkt tilstede i Scott Pilgrim, men her gir det seg komiske utslag av en noe annen karakter: slapstick med dataspillestetikk. Rundt om på nettet blogges det heftig om et par av universets store spørsmål: Er Scott Pilgrim (Michael Cera) en hipster eller en geek? Er dette en hipsterfilm? Jeg sitter foreløpig på gjerdet, vipper med beina og byr på et kjapt innblikk i Pilgrims univers for de uinnvidde: Scott er en puslete antihelt på 22 som er arbeidsledig, går i hettegenser, spiller arcade-spill med sin 17 år gamle holde-i-handa-kjæreste Knives Chau (Ellen Wong) og er bassist i et indieband. Han bor i Toronto (jepp, Crystal Castles’ hjemby) og blir dødelig forelsket i Ramona Flowers (Mary Elisabeth Winstead).

Dødelig er nøkkelordet her. Han befinner seg i en tegneserievirkelighet (det skulle bare mangle, filmen er tross alt basert på en tegneserie) hvor dataspillestetikken er med helt fra åpningstekstene. I jakten på sin utkårede må Scott sloss mot de syv onde ekskjærestene hennes, som på ulikt vis prøver å ta rotta på ham. Kampscenene har med alt fra ekstraliv til superkrefter. Allerede i filmens premiss ligger den geekete hipsterironien tykt, og i utdelingen av superkrefter spares det heller ikke på spøkene. Når en av Ramonas ekser har vegan powers ser det stygt ut for Scott, og det er nesten umulig å ikke gapskratte.

Hvis det syder av hipsterangst i den jevne,canadiske befolkning, har det i alle fall kommet svært så underholdende, og passe fandenivoldsk film ut av det. Så til alle vordende, misforståtte norske filmskapere som bor på Kampen eller tilsvarende og sliter med å få plass til longs under jeansene: løft hodet mot den sure vinden (og de sure blikkene) og lag film om akkurat det dere virkelig liker.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Kari Petronella Finstad sier:

    Takk! :-)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>