eiriks-topp-20-2010

Eiriks topp 20, 2010

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2010

Hopp rett til

Neste:  John Einars topp 20, 2010»

Årets beste film er årets mest kalkulerte, kliniske og destillerte stykke filmarbeid. Jeg forsøkte meg på et nedbrekk av hva som gjør filmen til årets kanskje eneste virkelige amerikanske mesterverk her, men selv etter å ha sett den fire ganger på kino, greier jeg ikke å trenge virkelig inn i den. Ikke bare fordi den er så kompleks og treffer meg så voldsomt, men mest fordi David Fincher har skåret det hele til så perfekt at man rett og slett blir så blendet av helheten.

Finchers film treffer meg på flere plan. Det ene omhandler min rolle som gründer i et ambisiøst foretak som Montages, mitt forhold til kollegaer som også er mine nærmeste venner, våre opp- og nedturer, troen på at engasjementet vårt en dag skal bli vårt levebrød og hva det koster å satse alt på noe eget. Fra første forsiktige spadetak til Mark Zuckerberg sitter igjen alene på kontoret foran dataen sin, iscenesettes denne tilværelsen på en så nyansert og briljant måte at jeg forsvinner fullstendig inn i handlingen. Jeg mister rett og slett avstanden til lerretet, og som Cecilia i Woody Allens The Purple Rose of Cairo, forsvinner jeg inn i det og blir ett med handlingen. Derfor knuser den nevnte sluttscenen meg hver gang, en scene som forblir delve ikonet i det som fremtiden kanskje vil omtale som 2000-tallets Citizen Kane. Rosebud er byttet ut med en en blinkende profil på en datamaskin, men ensomheten er den samme – og i 2010 var det ingen som portretterte den bedre enn Fincher.

At denne filmen inntar andreplassen på listen er både et vitnesbyrd om et ellers ganske tafatt filmår, men også hvor slitesterk Christopher Nolans drømmerier faktisk viste seg å være. Riktignok er Nolans geni denne gangen mer tydelig i ambisjonen enn i eksekuteringen, mer forheksende på idénivå enn i innhold. Skjønnhetsfeil kan allikevel ikke hindre Inception i å fremstå som årets desiderte “regiverk”, en betegnelse Michael Haneke fortjente for Det hvite båndet i fjor. Nolan gjorde og vil forhåpentligvis fortsette å gjøre Hollywood litt mer spiselig, og fjernet i 2010 preget av gjenvinningsfabrikk som ellers var sterkt dominert av.

Ingen filmer fikk meg til å felle flere tårer i år enn Pixars avsluttende kapittel i historien om Woody og Buzz. Jeg forsøkte å uttrykke min begeistring i denne artikkelen: «Trilogien har blitt en oppvekstskildring sett med sprell levende plastikkøyne, en melankolsk fabel om det å gi slipp på fortiden, men aller mest en kjærlighetserklæring til verdien som ligger i vennskap. Etter min mening kunne det rett og slett ikke vært bedre.» Det gjelder fortsatt, Pixar er og blir drømmefabrikken.

Roman Polanski hadde ikke mistet grepet, og lagde like godt en av sine aller beste filmer i 2010. Det sier selvsagt veldig mye, men ikke nok om hvor sexy og deilig denne filmen. Cinefilt godteri kunne den også vært beskrevet om, så breddfull er den av lekkerier. Men først og fremst er Skyggen en oppvisning i sjanger, – både som gnistrende velspilt kammerdrama og medrivende thriller. Årets store kinoopplevelse for voksne feinsmeckere!

Årets beste norske film er kanskje en intetsigende betegnelse, og Maria Sødahls spillefilmdebut er mer enn dét – årets beste nordiske film, ja, sågar den beste europeiske! Den fortjener det fordi den er sabla velspilt, spesielt med Line Verndal og Lena Endre som gis rom til å uttrykke mer enn å snakke – noe skuespillere i vår hjemlige filmproduksjon sjelden får tid til. Sødahl har skrevet en på overflaten enkel historie, men som syder under overflaten med ubehagelig, men følsom tematisering av parrelasjoner og kjønnsroller. Når det hele samtidig er visualisert med stø hånd, er det vanskelig å ikke anse dette som en av årets beste filmer.

At Marius Holsts film ender blant årets ti beste filmer er ikke utelukkende regissørens bragd, selv om han skal ha brorparten av æren for den emosjonelle og medrivende reisen den har blitt. Som jeg skrev i min artikkel: «med et budsjett på over 50 millioner og co-produsenter fra flere land, må kravene om både det ene og det andre ha hatt sitt å si i produsent Karin Julsruds arbeide med filmen. At den allikevel står igjen med en tydelig signatur er imponerende.» Med Kongen av Bastøy har Holst satt ny standard for egenproduserte filmopplevelser, og fortalt oss alle hvor skapet skal stå.

07White Material

white-material
Frankrike, Kamerun, 2009

Claire Denis er en av Frankrikes mer interessante filmskapere, men som det store flertallet enda ikke kjenner til trass i at hun har arbeidet i mer enn tyve år. White Material gjorde lite med det her hjemme, filmen ble ikke en gang lansert på kino. Trist selvsagt, for dette er gåsehudfremkallende filmarbeid. Isabelle Hupperts tolkning er billetten verdt alene, mens filmen som helhet er av det slaget som kryper inn på deg og suger tak som en blodigle. Den inneholder også årets desidert beste filmscene, en impresjonistisk vakker, men først og fremst angstfylt og jævlig sekvens der soldater tar livet av en rekke barn.

Årets kanskje mest originale film kunne fort blitt bare en god idé, men regissør Giorgos Lanthimos lykkes i å omdanne den til en komplett historie som holder på interessen vår hele veien. Det skyldes ikke bare at manuset tar tematikken på alvor, og tør ta det det fullt ut, men også fordi Lanthimos visualiserer det hele på mest kreative vis. Filmen er også velspilt, trass i anslag av teatersport i enkelte sekvenser.

9Kaboom

kaboom
Frankrike, USA, 2010

Ingen filmer moret meg mer enn Kaboom i 2010, med regissør Gregg Araki tilbake der han egentlig hører hjemme – et kitchy univers med karikerte karakterer, absurde subplot i anarkistisk runddans, suggerende bruk av musikk og det hele kledd i en fargeskala som regnbueflagget tematikken flagges under. Men det var den emosjonelle resonansen som hevet Kaboom til å bli en av 2010s mest interessante filmarbeidere!

En av årets mest velspilte, velskrevne og velregisserte filmer vil nok gå under radaren til de fleste, men fortjener og trekkes frem som den herlige filmopplevelsen den er. Jonah Hill fortsetter og klatre som skuespiller, mens John C. Reilly og Marisa Tomei bekrefter sin status som indiefilmens yndlinger. En perle av en film, som det ofte kalles, og en anbefaling til alle dere som ikke har sett den.

11. Profeten (J. Audiard)
12. Kvinner uten menn (S. Neshat)
13. Kick-Ass (M. Vaughn)
14. Drømmer i København (M. Kestner)
15. Carancho (P. Trapero)
16. Hemmeligheten i deres øyne (J. J. Capanella)
17. Sykt lykkelig (A. Sewitsky)
18. Greenberg (N. Baumbach)
19. Shutter Island (M. Scorsese)
20. The Kids Are All Right (L. Cholodenko)

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2010

Hopp rett til

Neste:  John Einars topp 20, 2010»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>