den-akutte-krisen-i-norsk-filmkritikk

Den akutte krisen i norsk filmkritikk

Det står dårlig til med norsk filmkritikk. Få, om noen, bør bli overrasket over denne påstanden. Antakeligvis er det ikke mange som er uenige heller. Som et eget, helhetlig område av norsk kunst- og kulturjournalistikk, står den samlede norske filmkritikken som en vag, impotent masse. Omtrent som den kollektive gruppen vi kaller norske filmregissører. Hvem er de? Hva tenker de på? Hva mener de?

I spennende, virksomme filmkulturer bør det eksistere et konstant, elektrisk motsetningsforhold mellom de to gruppene filmkritikere og filmregissører, som kan næres av hverandres uenigheter og kappes om å imponere hverandre. Filmskaperne med sine nye filmer, kritikerne med sine stadig mer innsiktsfulle tekster – og sammen kan disse to kjempe for et felles mål: Et styrket og levende filmuttrykk, nasjonalt og internasjonalt, der publikum kan finne sine verdifulle filmopplevelser samtidig som de overraskes og utfordres av hva de får se. Slik har vi det ikke i Norge per i dag.

Selv begynte jeg å lese (og nærlese) norske filmanmeldelser aktivt på midten av 90-tallet. Jeg fant fort mine favoritter, men siden den gang har mye endret seg. Flere kulturredaksjoner har blitt reorganisert, kritikere har kommet og gått og internett har entret medielandskapet, slik at vi nå i 2010 har en mer fragmentert kritikerstand enn på lenge. Samtidig har aldri kunstformen film hatt en sterkere posisjon i samfunnet, og den norske filmbransjen har i denne perioden gått inn i sin mest produktive æra, med større midler til produksjonsmiljøet enn noensinne. Den norske filmkulturen bør og skal blomstre nå, og nettopp derfor er det også et skrikende behov for en sterkere kritikerstand og kulturredaktører som ser viktigheten av å skape dette rommet. Likevel er det færre arenaer for god filmkritikk idag enn før, illustrert på en sørgelig måte ved at NRKs ferske TV-program om film, Filmbonanza, ikke bruker filmkritikere (men tvert i mot har introdusert en temasamtale og et seerpanel av engasjerte amatører). Norske filmkritikere er altså mer usynlige og ubetydelige enn tidligere. Først som en gruppe terningkast blir spor av dem synlig – men da ligger terningkastgrafikkens makt hos markedskreftene. Enkeltstemmene har stilnet.

Mange øyne på terningene de siste par årene.

Det som blir stadig tydeligere for oss som virkelig leser anmeldelsene som skrives er at norsk filmkritikk, særlig det siste året, har mistet de fleste tegn på potens. Hvilke norske kritikere er fryktet og respektert hos norske filmskapere, ved å kombinere streng smak, rederlig argumentasjon og kunnskap? Det er lenge siden Harald Kolstads polariserende stil gjorde Arbeiderbladet til essensiell lesning for både filminteresserte og bransjen. Dagens norske filmanmeldelser inneholder sjelden både gjennomtenkte observasjoner som ikke allerede er åpenbare, argumenter for hvordan form, stil og innhold virker på hverandre i opplevelsen av en film og analyser som tar filmskaperens valg og visjoner på alvor. Elementer som tilsammen skaper kritikk. (Professor Anne Gjelsviks bok «Mørkets øyne» fra 2002 tok blant annet for seg tilstanden i norsk filmkritikk, men jeg har dessverre ikke lest Gjelsviks bok.)

Alt dette er kanskje opplagt, men dagens norske filmkritikk er rett og slett ikke på nivå. Sporadisk kanskje, men ikke som helhet. Dette handler heller ikke om tekstenes lengde, men om at kritikerne ikke ser ut til å ha en ambisjon med sitt blikk – de må akte å lese filmene skarpt, ikke for å gi regissørene en hyggelig arm over skulderen, slik en mor omfavner sin sønn som er på innbytterbenken, men for å ta verket på alvor akkurat slik publikum tar prisen på sin egen tid på alvor. Det må svi for å bli bedre. Alle ønsker å oppleve og forstå kunst som beveger oss. Og regissører ønsker (i alle fall underbevisst) å forstå hvordan filmene deres oppleves i ‘den andre’ sitt blikk, gjerne ved å forstå hva de kunne gjort annerledes. I kraft av å være uenige kan kritikerne og filmskaperne gjøre hverandre sterkere.

Jeg ønsker og håper at norsk filmkritikk kan utvikle seg i denne retningen, men det er endring som må komme innenfra. Enkeltkritikeren må skrive seg viktig igjen, og det bør starte med hvordan norske filmer blir behandlet. Som en lakmustest på hvor norsk filmkritikk står i dag har jeg derfor valgt meg mottagelsen av Bent Hamers nyeste film, Hjem til jul, som eksempel. Hamer er en av vår samtids mest kritisk bejublede og internasjonalt meritterte norske filmskapere, så da Hjem til jul kom på kino for noen uker siden, burde den ha vært en viktig film for norske filmkritikere. Med dette som innfallsvinkel har jeg nærlest alle anmeldelsene av Hjem til jul som var å oppdrive, og jeg vil nedenfor gjennom et utvalg forsøke å analysere hvordan kritikerstanden valgte å motta regissørens nye verk. Altså om de evner å ta Hamer på alvor, ikke om tekstene er perfekt skrevet.

Faksimile fra VG Nett av Jon Selås’ anmeldelse.

De mest synlige filmkritikerne våre er (dessverre) også de viktigste, ganske enkelt fordi flere lesere gir større makt til meningene. Jon Selås, mangeårig filmanmelder i VG, så Hamers film i forbindelse med norgespremieren ved Bergen internasjonale filmfestival og skrev om den samme dag (noen uker før kinopremieren). Selås har tidligere også anmeldt Hamers to foregående filmer, O’Horten og Factotum, til terningkast fem. Karakteren gjentok han også i sin anmeldelse av Hjem til jul, så vi kan anta at Selås har et nært forhold til Hamers filmografi. Han inkluderer kjapt og overflatisk i sin tekst punkter om både sesongelementet, flettverksfortellingen og det sentimentale – de tre lettest tilgjengelige sidene av Hjem til jul, som nesten alle kritikerne går litt inn på. Om selve regissøren skriver Selås i første avsnitt:

Regissøren Bent Hamer er noe helt for seg selv – og i en klasse for seg. «Hjem til jul» er Bent Hamers mest sentimentale film. Men samtidig så gjennomført, både i innhold, stil og tone, at man fylles av en stille jubel over at en så sær og egenartet utpreget norsk regissør så til de grader stille og rolig bekrefter sin plass som et internasjonalt toppnavn.

Hva betyr egentlig det som står der? Selås velger å ikke sette opp noen relasjon mellom Hamer og andre filmskapere; han er ifølge Selås ganske enkelt «noe helt for seg selv og i en klasse for seg». Det er meningsløst uten sammenligninger, men vi kan gjette at Selås underforstått mener Hamer i forhold til andre norske regissører. Likevel slår Selås også fast at Hamer «så til de grader stille og rolig bekrefter sin plass som et internasjonalt toppnavn». Men stemmer det? Hva i Hjem til jul bekrefter Hamer som et internasjonalt toppnavn? Bør vi ikke heller bekymre oss over at filmen kanskje gjør Hamer mindre interessant internasjonalt? Filmen er hans første utenom En dag til i solen (1998) som ikke deltar i Cannes, selv om den var ferdig i tide og ble vist til komiteen, så rent objektivt er det klart at filmen ikke bekrefter ham som et internasjonalt toppnavn. Tvert i mot; den er et steg tilbake. Men det nevner ingen av kritikerne, heller ikke Selås:

I sin egen klasse. Det er klassen for de sanne humanister, de som er opptatt av såkalt vanlige mennesker. De som synes det menneskelige drama er drama nok. De som ikke trenger utenpåklistrede elementer for å fenge. Derfor, også, den stille jubel.

Å hengi seg til sentimentale fortellergrep, estetiserte tablåer, flere tykke lag med musikk og en flettverksnarrativ er ikke «utenpåklistrede elementer» Hamer bruker for å fenge? Selås mister meg, men gjentar bruken av ordet«jubel» om Hamer, en beskrivelse han også brukte i anmeldelsen av O’Horten. Hvorfor trekker da ikke Selås inn noen av Hamers tidligere filmer i sin tekst? Det fremstår lite grundig når det ikke en gang presenteres noe om kritikerens eget forhold til regissørens tidligere filmer. Fra Selås’ avslutning:

Fordi alt på en måte er abstrakt, har Hamer også full kontroll. Dette er filmkunst! Sjangeren er, mildt sagt, ubestemmelig. Det er tragedie, drama og komedie i en salig røre. Men man blir aldri forvirret, for hele historien blir utrolig gjenkjennelig i all sin menneskelighet. Det er sånn livet er.

Som leser ivrer jeg etter å få noen konkrete eksempler fra Selås på påstandene han fremlegger. Hva gjør det til filmkunst? At Hamer har full kontroll på det abstrakte? At det er en ubestemmelig sjanger? Selås beskriver forvirrelse, men sier man aldri blir forvirret fordi historien er «gjenkjennelig i all sin menneskelighet». Stjernen i juletreet er likevel konklusjonen: «Det er sånn livet er.» En banal påstand uten referanse til filmens faktiske innhold, men som Selås også brukte nesten likt om O’Horten: «..rett og slett «en liten film om å leve».» For Hjem til jul sin del blir det, ifølge Selås, en abstrakt, ubestemmelig film som er gjenkjennelig fordi det er sånn livet er. Uten øvrige referanser til Hamers filmografi, filmspråklige valg i Hjem til jul eller andre relaterte kunstuttrykk sitter jeg igjen uten særlig annet enn irritasjon. Men så kan man si, hva forventer vi av filmanmeldelsene i VG? Kultursatsningen deres heter Rampelys, og det sier kanskje sitt. Likevel er det Norges største papiravis og antageligvis også mest leste nettavis. De burde kreve mer av seg selv.

Fotograf John Christian Rosenlund og regissør Bent Hamer i arbeid på «Hjem til jul». Hvorfor ser ikke kritikerne nærmere på duoens arbeid med det visuelle uttrykket?

I Aftenposten har kulturredaktør Knut Olav Åmås de siste par årene rustet opp kulturdelen, og dette har også gjort filmjournalistikken mer synlig. Man må kunne forvente at dette også har vært ment å styrke avisens filmkritikk. Etter at Per Haddal gikk av med pensjon (som norsk filmkritikks foreløpig siste nestor) har avisen tilført og utvidet sin gruppe kritikere til nå å romme Ingunn Økland, Kjersti Nipen, Erlend Loe og Kjetil Lismoen. Sistnevnte er som kjent også redaktør i bransjebladet Rushprint, og har som kritiker i så måte både interessante og utfordrende bånd til filmbransjen. (Akkurat som Erlend Loe, i kraft av å være aktiv manusforfatter bak norske filmer, er en av de få filmkritikerne i Norge som selv er involvert i bransjen – noe som for øvrig er selvsagt i norsk litteraturkritikk; der er mange av kritikerne også forfattere selv). Uansett, det var Lismoen som for Aftenposten tok for seg Hjem til jul:

Så har de omsider funnet hverandre, den mannlige outsiderens kronikører i norsk litteratur og film, Levi Henriksen, og Bent Hamer. Resultatet er kanskje den minst hamerske filmen Bent Hamer har laget så langt, og den mest snakkesalige og intrikate. Her knyttes ulike skjebner sammen på julaften i et ambisiøst flettverk, som Hamer orkestrerer med sikker hånd. Det er noe fjellstøtt og tålmodig med regien på denne filmen som forteller oss at regissøren har vært ute en vinternatt før.

Lismoens åpning minner oss om at Hjem til jul er en adaptasjon, og i så måte også interessant ettersom alle Hamers norske spillefilmer har vært originalmanuskripter (Factotum var basert på Bukowskis bok). Det er påtagelig mer dialog i Hjem til jul enn i Hamers tidligere filmer, men Lismoen utbrodrerer ikke noen av disse elementene videre. Også i denne teksten presenteres fakta og påstander uten videre refleksjon: «Det er noe fjellstøtt og tålmodig med regien». Hva gjør det fjellstøtt? Tålmodig hvordan? Lismoen fortsetter:

Hamer er, som Henriksen, ikke redd for å være sentimental, og det kler filmen godt. Relasjonene mellom rollefigurene minner mer om Henriksens univers enn Hamers merkverdige einstøinger fra filmer som “Eggs” og “Salmer fra Kjøkkenet”. Selv den mest patetiske av dem, Pål, får i Trond Fausa Aurvågs skikkelse noe forsonende ved seg. Han er kanskje den fremste arketypen fra Henriksens galleri av menn som føler seg tilsidesatt av både kvinnfolk og utviklingen, men det er noe med måten Aurvåg går på, måten han lar jakken henge løst rundt livet på, som gjør ham et studie verd.

I dette avsnittet lykkes han bedre, for her velger Lismoen å knytte tråder både mellom Hamers mannlige figurer i tidligere filmer, hvordan disse har en relasjon inn i Henriksens litterære univers og hvordan Hamer har løst det i Aurvågs fysiske spill. Samtidig sitter vi med andre løse tråder i hans vurderinger. «Et ambisiøst flettverk, som Hamer orkestrerer med sikker hånd,» skriver Lismoen i begynnelsen av anmeldelsen, mens han mot slutten delvis argumenterer for det motsatte:

Det er alltid en fare for at så mange ulike skjebner kan slå hverandre ihjel. Aurvågs historie er den mest utbygde og tilfredsstillende, mens tenåringen Thomas og hans vennskap med muslimske Bintu kun berører overflaten. Hamer høyner innsatsen når han skaper en svært dramatisk rammefortelling som fort kunne forrykket balansen i filmen. Jeg vet ikke om jeg kjøper oppklaringen vi får helt til slutt av den gåtefulle åpningen, men jeg lar den passere. For da er filmen tross alt ferdig, og Hamer gir oss en avrunding som vil få den mest hardbarka skeptiker til å smelte. Det er de små øyeblikkene som forstørres og blir magiske i Hjem til jul. Og det er en kvalitet Hamer er helt alene om i norsk film.

Igjen blir jeg oppgitt over at kritikeren ikke gjennomfører et dypdykk inn i påstandene. Lismoen beskriver her problemer med kvalitetsnivået på de forskjellige historiene i Hjem til jul, samtidig som han i begynnelsen skryter av Hamers regi og håndlag med flettverket. Han har identifisert problemer, men tør ikke kritisere dem. Hvorfor ikke forklare oss hvordan disse motstridende observasjonene eventuelt likevel kan ha gyldighet? Kanskje mener Lismoen at Hamer evner det visuelt og stemningsmessig, men at manuset og skuespillerinstruksjonen ikke holder? Hvorfor ikke se nærmere på hvordan Hjem til jul, som Hamers mest dialogdrevne film i karrieren, byr på en ny utfordring for regissøren? Avslutningsvis er det naturligvis en smakssak om man er enig med Lismoen i vurderingen av den siste scenen i Hjem til jul som ifølge ham «vil få den mest hardbarka skeptiker til å smelte» (Nyfødt barn i kulda, pastellfarget nordlys på himmelen og Maria Mena på lydsporet – jeg kan nevne tre-fire personer som ikke svelget den pillen). Lismoens konklusjon – «Det er de små øyeblikkene som forstørres og blir magiske i Hjem til jul. Og det er en kvalitet Hamer er helt alene om i norsk film.» – blir også bare bastant stående, som om enten Lismoens refleksjoner er fjernet fra subjektivitetens altoverskyggende posisjon i kunstkritikk eller at norsk film er en fattig arena hvor Hamers evner ikke engang behøver å måles mot andre. Begge årsakene klinger falskt for meg, og som redaktør i Rushprint kjenner Lismoen norsk filmbransje bedre enn de fleste. Jeg skulle virkelig likt å se den kunnskapen anvendt som empiri og sammenligningsgrunnlag i hans kritiske refleksjon rundt norske spillefilmer i Aftenposten. (Lismoen skrev eksempelvis en berømmelig slik sak om kortfilmen Jenny tidlig i høst.)

På neste side fortsetter vi med gjennomgang av Dagbladet, NRK og flere andre kritikere, før problemstillingene oppsummeres.

Faksimile av Dagbladets «Hjem til jul»-anmeldelse.

I Dagbladet har filmkritikerne lenge vært en flytende gruppering, der det tidvis kan virke som om ledige kulturjournalister like lett kan gli inn i rollen som kritiker en måned eller to før de svanser videre til oppgaver i et helgebilag. Jeg kjenner dog ikke de indre strømningene i Dagbladets filmkritikerstand, men etter at Vegard Larsen ble ansatt som programleder i Filmbonanza (uten oppgaver som kritiker) kan det se ut som det hovedsakelig er Mikael Godø og Inger Merete Hobbelstad som holder i tømmene. Sistnevnte tok for seg Hjem til jul, og konkluderte med terningkast fire. Hun starter teksten sin med å etablere for leserne hvor hun står i forhold til Hamer og hvilke forventninger hun gikk til filmen med. Et fint grep, synes jeg, for å gi teksten retning og oss som leser et holdepunkt. Midtveis i anmeldelsen presenterer Hobbelstad et av sine sentrale ankepunkt ved Hjem til jul:

Når «Hjem til jul» er en mindre tilfredsstillende opplevelse, har det å gjøre med at den, som så mange multiplottfilmer, lider under at enkelte av historiene og hovedpersonene blir overfladiske. Men det skyldes også at flere av filmens viktige dialogpartier ikke holder mål. De er kunstige og overfladiske. Et eksempel er samtalen der legen Knut (Fridtjov Såheim) og kona Elise (Cecilie Mosli) har en anspent samtale før han får en underlig nødtelefon og må gripe legevesken og stryke på dør.

Dette er ikke en samtale, det er en redegjørelse for hvem de to er og hva som er problemene i ekteskapet deres. Det er ikke slik mennesker snakker sammen, det er slik to filmskikkelser forklarer for publikum hvem de er. Det skyver meg effektivt på utsiden av filmens verden. Og det er ganske fortvilende.

Her vil jeg berømme kritikeren for å bruke et glassklart eksempel fra filmen til å illustrere et av Hamers problemer med dialog, i motsetning til hvordan Aftenposten-anmeldelsen eksempelvis bare vagt nevner det. Hjem til jul har en langt mer litterær tilhørighet enn Hamers tidligere filmer, og Hobbelstad får godt frem hvordan Henriksens stil også har influert regissøren (og ifølge henne da til det negative). Litt videre i teksten skryter Hobbelstad likevel av klippingen, og kommer da inn på en visuell disiplin av det filmfaglige, som hverken Selås eller Lismoen fant plass til utover generaliteter. Når hun tross innvendingene likevel lander på et positivt terningkast, kommer et av de mange problemene ved denne vurderingsformen til overflaten: Terningen er en god forbrukerindikator, men gjør ofte teksten ubrukelig. Da norsk filmkritikk mot slutten av 2004 ble kritisert for å være for snill med norske filmer sa Dagsavisens Mode Steinkjer om terningkast: «Karaktersystemet er på godt og vondt. Det er et leservennlig tabloid virkemiddel, som gir en kjapp innføring i hva kritikeren mener og som gjør det lett å feste blikket. Faren er at folk bare ser på karakteren og ikke går mer inn i teksten». I mine øyne har terningene flest negative sider, og i tilfellet Hjem til jul synes jeg Hobbelstads tekst er sterkest uten terning, nettopp fordi den evner å by på eksempler og refleksjoner jeg kan anvende til selv å konkludere. Men med fireren svekkes på en måte tekstens innhold, omtrent som om hun ikke helt tok Hamer på alvor.

NRKs programflater for filmkritikk.

Hos NRK finnes det, som nevnt tidligere i artikkelen, skremmende lite satsning på filmkritikk. Faktisk er det kun i radioprogrammene Mørkets opplevelser (P2) og Filmpolitiet (P3) at NRK leverer reelle filmanmeldelser – sistnevnte dog også på nett. I Mørkets opplevelser er det vanligvis Einar Guldvog Staalesen som fører ordet, men i høst har også Anne Hoff levert programmer der – blant annet om Hjem til jul. Sendingen, fra 11. november, er tilgjengelig for nedlasting i iTunes. Hoff bruker mye tid på å beskrive handlingen og stemningene i filmen, og anvender lange lydklipp for å illustrere helhetsfølelsen. Dessverre blir det dermed lite tid igjen i programmet til faktisk filmkritikk, ettersom sendingen også inneholder et intervju med regissøren. Men her er noe av det Hoff sier:

Som julefortellinger flest er dette langt fra subtilt. De mest puritanske tilhengerne av Hamers mest helstøpte filmuttrykk, slik vi ser det i Salmer fra kjøkkenet, vil nok notere seg noen ujevnheter i Hjem til jul, hans bredest anlagte film hittil. Et og annet bilde tenderer mot det overtydelige, enkelte av dialogene virker litt stive i anslaget. I andre hender ville filmen antagelig tippet over i feil form for sentimentalitet. Men med sin trygge, rolige regi og lavmælte tone, manøvrerer Hamer balansert i det følelsessterke landskapet.

Når jeg har lyttet til henne fremsi denne teksten i programmet, føles det som om problemene Hoff har identifisert skiller filmen avgjørende fra Hamers filmografi for øvrig. Men språkbrukens ekstreme forsiktighet, nesten så hun rømmer fra sine egne innvendinger, kan tolkes som et tegn på at kritikeren ønsker å beskytte filmskaperen. Men gjør hun Hamer (og lytterne) en bjørnetjeneste, ved å ikke si det rett ut? Hoff beskriver utover i sendingen flere sider av filmen hun liker godt, blant annet Hamers evne til å skape stemning med stillhet (hans kanskje mest kjente særtrekk), men går aldri grundigere inn på hvordan Hamers «trygge, rolige regi» kommer til syne i konkrete scener i filmen. Radiomediets interaktivitet gir for øvrig en fin dimensjon til anmeldelsen, ettersom lydklippene blir et hørbart eksempel på filmens dialog og tone.

Hoffs NRK-kollega Birger Vestmo serverer gjennom Filmpolitiet sine kritiske vurderinger til et yngre og antakeligvis bredere publikum. Med nærvær på nett og bruk av terningkast forsterker Vestmo (og hans kolleger i Filmpolitiet) i tillegg anmeldelsenes forbrukervennlighet. Samtidig forholder de seg ikke til papirformatets avgrensninger, og har plass og mulighet til å utbrodere sine anmeldelser på nett. Men de bruker sjelden denne spatiale anledningen; ei heller i tilfellet Hjem til jul. Vestmo gir filmen terningkast fire og anmeldelsen er kortfattet. I den første halvdelen beskriver han hovedsaklig filmens juletematikk, flettverkfortellingen og skuespillet:

Bent Hamers Hjem til jul handler ikke om nostalgisk julehygge, men om drømmen om den. Det er en klok og velregissert film om et knippe mennesker med forskjellige utgangspunkter og mål, men de har alle en ting til felles: drømmen om å feire jul med en familie. De har forskjellige måter å oppnå dette på, og ikke alle vil greie det. Det har blitt en film som trekker i flere emosjonelle tråder samtidig, og Hamer gjør det godt.

Det er mange søte scener her, med figurer som lar seg forstå, uten å si mange ord. Bent Hamer har forfattet flere interessante skjebner, som blir godt underspilt av solide skuespillere. Med det mener jeg at de ikke bruker høy røst og store fakter for å skape figurene. I beste Hamer-stil er det de små detaljene som forteller oss hvem de er, akkurat som i hans aller beste film, Salmer fra kjøkkenet.

Heller ikke i denne anmeldelsen velger kritikeren å begrunne sine refleksjoner med eksempler, og Vestmo gir oss ingen indikasjon på hva slags forventninger han har til Hamers nye film. Så når Hjem til jul ifølge Vestmo for eksempel er «klok og velregissert» og at Hamer «[trekker i flere emosjonelle tråder] godt», blir disse ordene hengende uten holdepunkt i selve filmen – jeg savner nok en gang hva og hvordan. Vestmo har over flere år med Filmpolitiet etablert et rikt arkiv med anmeldelser, og faste lyttere/lesere vil har stort utbytte av å kjenne Vestmos smak. I tilfellet Bent Hamer ga han O’Horten en firer i 2007, men slaktet Factotum med en toer i 2005. Et interessant element er at Vestmo i sistnevnte negative anmeldelse faktisk både brukte flere konkrete eksempler og en mer personlig stil enn i anmeldelsene av O’Horten og Hjem til jul.

Faksimile av Birger Vestmos anmeldelse av «Factotum» fra 2005.

Som Hobbelstad i Dagbladet virker Vestmo i sin anmeldelse mer negativ (og kanskje likegyldig) enn selve karakteren skulle tilsi. Kanskje er det en større utfordring for en anmelder å artikulere en god kritikk når filmen egentlig er midt på treet? Ansvaret blir selvfølgelig ikke noe mindre, og særlig i oppgaven med å ta for seg norske filmer vil kritikerne måtte regne med å møte mange middelmådigheter (i og med at nesten all norsk spillefilmproduksjon faktisk får kinolansering, i motsetning til internasjonal film som tross alt er et lite utvalg). Her hva Vestmo har av innvendinger mot Hjem til jul:

[Filmen] er litt ujevn. Ikke alle historiene i dette lappeteppet er like interessante. Jeg forstår for eksempel ikke helt hva scenene med den norske gutten og den afrikanske jenta egentlig betyr. Og historien med elskerinnen og hennes svenske elsker gis for liten tid, men har en vidunderlig payoff. De fleste historiene har det. Jeg skjønner ikke alltid hvor Hamer vil hen, men flere lys går opp med elegante avslutninger.

Dessverre er heller ikke innsigelsene hans argumentert for med eksempler, og når Vestmo sier at en av fortellingene i flettverket virker betydningsløs, og at han ikke alltid skjønner hvor Hamer vil, behøver jeg i det minste å forstå hvor Vestmo selv vil med det han sier – og hva i filmen som kanskje likevel gjør det forståelig. Han slår seg til ro med at «flere lys går opp med elegante avslutninger», men utbroderer altså ikke hvordan Hamer sine filmspråklige valg eller stemninger setter Hjem til jul på rett plass for ham. Filmpolitiet er en redaksjon som på radio og nett virkelig er i posisjon til å gå grundigere inn i filmene de anmelder, og de styrer NRKs mest tilgjengelige arena for filmkritikk. Ingenting står egentlig i veien for at de kan sette dagsorden og gjøre sin kritikk mer tydelig og velfundert.

Et lite steg vekk fra hovedstrømmen finner vi filmkritikerne Gaute Brochmann og Ulrik Eriksen, som henholdsvis i Natt&Dag og Morgenbladet har for vane å levere kritikk som både kan sparke fra og argumentere tydelig for seg. Brochmann har i løpet av sine år som filmredaktør gjort en beundringsverdig jobb med å sette et ofte kontrært fokus på kjente og ukjente sider av den norske filmbransjen, og kommet med flere treffende debattsaker. Som kritiker opplever jeg ham likevel som ganske ujevn, muligens fordi språklige krumspring av og til tar over for selve analysen. I sin anmeldelse av Hjem til jul treffer Brochmann flere steder veldig godt med sine observasjoner. Det er så enkelt som at han gjennom hele teksten fokuserer på Hamer sitt prosjekt som regissør, og dermed når inn til noe relevant i filmens kjerne. Innledningsvis generaliserer han litt om Hamers stil og hva filmen handler om, men så spisser han pennen:

[Hamer] har en øvet hånd når det gjelder å skisse opp åndslivet til godt voksne menneskers uten å tegne flere streker enn nødvendig. Og som i filmografien for øvrig opplever jeg håndteringen av det tilforlatelige som det sterkeste i filmen. Jo mindre komplisert, desto bedre: Hamer har skarpt blikk og et stort hjerte. Men av og til lurer jeg på om hjernen står helt i stil. For når det sies ting, skisser av og til pensles ut, er det veldig mange kvaliteter som forvitrer faretruende fort. I hans forrige film, O’Horten, var traileren påfallende mye bedre enn selve filmen; ren og symbolfri. Mens den fulle versjonen ble belemret med metaforer av typen “månestein på vei gjennom rommet” som trekker det hele ned til et helt annet nivå.

Slik er det også i Hjem til jul: Ta ekteparet som sliter med å finne frem til den dype, ektefølte nærheten i samlivet. Såheim og Mosli er dyktige nok til å spille ut dette uten ekstra staffasje. Men i tillegg til det mellommenneskelige, kastes det inn en gammal julestjerne som bare Såheim klarer å tenne, i år som i fjor. Men som slukker straks han går ut døra. Et bilde som bulldoserer inn en åpen dør og river med seg den spinkle men tydelige overbygningen i samme slengen.

Julestjernen festet i toppen av treet i «Hjem til jul»

Etter å ha etablert hvilken fortellerstil Hamer lykkes best med, for så å gi et konkret eksempel på hvor lett dette kan slå feil, illustrerer Brochmann at Hamer balanserer på en tynn line: Hjem til jul er mettet med dialog, sentimentalitet og symbolikk, som gjør det vanskeligere for Hamer å gjennomføre sin enkle stil fra de tidligere filmene. Brochmann ser likevel også positive sider av Hjem til jul, og ender også med en karakter (gratisavisens særegne smile-/sutrefjes) som tilsier terningkast fire. Etter min vurdering en overraskende positiv konklusjon, hvis man ser nærmere på hva hans tekst faktisk sier. Ulrik Eriksens lesere i Morgenbladet er kanskje ikke helt de samme som Brochmanns publikum, men samtidig er begge godt siktet mot meningsbærende kunst- og kulturinteresserte. Eriksen har ingen karakterskala i Morgenbladet, men ofte mer plass til tekst enn de fleste andre norske filmkritikere som leverer til papir. (Anmeldelsen er på nett, men kun for Morgenbladets abonnenter.) I sin artikkel om Hjem til jul tar Eriksen umiddelbart fatt i koblingen mellom Bent Hamer og Levi Henriksen og deres fellestrekk: nostalgisk humør og landlige fortellerunivers:

[Der­es] vi­kti­gste li­khet er kanskje favoriseringen av den lille historien fremfor den store. Derfor holder Henriksen seg til å skrive «fortellinger». Derfor har Hamer til gode å lage en film som er noe annet enn en samling av mer eller mindre enkelstående scener. Hjem til jul er intet unntak fra den regelen, og Hamer gjør (igjen) et fåfengt forsøk på å samle brokete scener til et hele. Det er blitt en sentimental, klissete og folkelig film – ikke utelukkende ment i negativ forstand.

Eriksen legger stor vekt på å beskrive miljø og tematikk og ser ikke på rent visuelle filmspråklige grep, på tross av anmeldelsens lengde. Og han bruker godt med ord på å komme til sitt poeng, men isolerer etter hvert problemet han har med filmen til å gjelde selve flettverksgrepet:

[…] Handli­ngen i­ de fo­r­ mange hi­sto­r­i­ene, seks i tallet, skal på død og liv skvises inn i et lite område av snø som faller over snø som har falt (snømaskinen må virkelig ha fått kjørt seg under innspillingen), og en mørk kveld i ubønnhørlig gang mot første juledag. Resultatet er historier som er skåret ned til benet og deformert av sine besynderlige rammer. Noen er det vanskelig å skjønne poenget med (en senegalesisknorsk jente og en etnisk norsk gutt titter på Betlehemsstjernen). De fleste er det vanskelig å bry seg om.

Kritikken Eriksen leverer er ofte velformulert, og noen av bildene blir vittige illustrasjoner, men etter et par gjennomlesninger opplever jeg at også han argumenterer svakt, med få renskårne observasjoner hentet fra selve filmen til å underbygge kritikken. Eriksen anvender en del referanser og underholder oss med ironi, men hvilken effekt gir denne formen for leseren? Kunne Eriksen kanskje ha erstattet tekstlig humor med et mer innstendig blikk på Hamer som regissør? Han drar riktignok en god parallell til Factotum, og deler sine egne Hamer-preferanser (han mener Bukwoski-filmatiseringen er regissørens beste), og i avslutningen blir kritikken skarp nettopp når han iskaldt beskriver hva som skjer i sluttbildet – og scenens klisjeer fremstår særlig banale når den symbolladede scenen bare står der som ord:

En spesi­elt kvalmende sc­ene o­mfatter­ et par­ illegale flyktninger med et spedbarn (nettopp født i en kald hytte) som stopper på en øde snøkledd landevei og ser ut over et heftig nordlys mens musikken skrus til screscendo. Midt i det hele klippes det inn et flashback til Kosovokrigen. Naturmagi og storpolitikk smelter sammen i uskjønn forening. Ingen grunn til å dra hjem til jul, med andre ord.

«Hjem til jul»

Til slutt vil jeg også ta med Hjem til jul-anmeldelsen av Øyvor Dalan Vik, kritiker i Dagens Næringsliv. Dalan Vik er leder i Norsk filmkritikerlag, og er en av de mest profilerte filmkritikerne i Norge. Dessverre legger ikke avisen ut filmanmeldelser på nett, og ettersom jeg selv sjelden leser papirutgaven av DN har jeg ikke et nært forhold til hennes stil eller filmsmak. (Avisen bruker heller ikke terningkast, for øvrig.) Dalan Viks anmeldelse av Hjem til jul har jeg fått tilsendt et faksimile av, og den føyer seg til et mønster hvor handlingsreferat og bakgrunnsinfo om prosjektet (her særlig knyttet til adaptasjonen) opptar over halvparten av teksten. Når Dalan Vik går mer kritisk til verk et stykke uti er det særlig filmens dialog som får gjennomgå:

“Hjem til jul” forsterker de konfliktene som ligger hos de fleste hverdagsmennesker ved å bruke de høye forventningene om harmoni og fellesskap som ligger nettopp i denne feiringen. Ofte lykkes Hamer mer enn godt, men det er for mange tilfeller av replikkvekslinger som ikke fungerer. Noe skyldes nok litt slepphendt personinstruksjon, mens andre dialoger er rene informasjonsetapper som klinger hult.

Folk snakker ikke slik sammen, som når ekteparet oppsummerer savnet i samlivet punktvis i en scene som virker mer som et referat for publikum enn noe gifte mennesker faktisk kunne ha sagt til hverandre. Dessuten er Espens Skjønbergs [sic!] scener pussig amputerte og fremstår mer som en oppklippet kortfilm enn som en del av et hele, som “Hjem til jul” er ment å være.

Dalan Vik er sparsom i sine beskrivelser, men eksemplene er der, og hun klarer rimelig effektivt å beskrive og forklare hvordan historiene i transformasjonen fra bok til film ikke har funnet seg til rette. Selv om Dalan Viks relativt korte tekst ikke er noen dyptpløyende analyse, er hun en av få som faktisk sier noe om Hamers filmspråklige samarbeidspartnere. I avslutningsavsnittet får hun med noen refleksjoner rundt Hamers fotograf John Christian Rosenlund:

[Det] filmatiske fungerer som sedvanlig utmerket, og bærer Bent Hamers umiskjennelige signatur, uansett hvilken fotograf han jobber med (denne gangen er det John Christian Rosenlund, som i “O Horten” og “Factotum”). Bildene skifter mellom blendende vakre vinterlandskaper og den urtriste ensomheten i vinterkulden, av og til i løpet av et blunk. Hamer vet å male stemninger med lys som få andre filmskapere her i landet. Allikevel står det litt tilbake å ønske i en film som rører, til tross for sine skavanker.

I tillegg til anmeldelsene jeg har vært gjennom til nå, har jeg også lest og tatt med en rekke andre anmeldelser i de mer generelle vurderingene jeg presenterte i denne artikkelens første tre avsnitt. Min oppfatning er at svært få av disse hever seg opp på et høyere nivå enn hva som er presentert i min gjennomgang over. Her er linker til disse andre anmeldelsene, for de som er nysgjerrige på å se enda nøyere på hvordan Hjem til jul er mottatt omkring i landets region-, lokalaviser og tidsskrifter:

NB! Bent Hamers film ble også anmeldt her på Montages, i en artikkel av Lars Ole Kristiansen. Jeg skal ikke mene noe om den saken her, men vi praktiserer åpne kommentarfelt, og all tilbakemelding mottas med interesse i den sakens diskusjonstråd.

Seerpanelet i Filmbonanza – folket eller kritikerne?

Jeg vil også kort ta med Filmbonanzas seerpanel, som også vurderte Hjem til jul den uka filmen hadde premiere. Formen i innslaget snakker for seg selv, så jeg vil bare dele et lite sitat fra en av dem: «Filmen er sånn helt, helt ok». Om jeg skal være usaklig et kort sekund: Er det på dette nivået norsk filmkritikk skal befinne seg, NRK? I min leserferd gjennom de norske filmkritikernes mottagelse av Hjem til jul, har mønsteret vært det jeg fryktet: Filmskaperne blir ikke tatt på alvor. Kritikken er ikke skarp nok, ikke velargumentert nok og den er preget av at tekstene (dog ofte velskrevne) i sin kjerne er veldig uengasjerte. Ønsker ikke kritikerne å sette seg og sine meninger i respekt? Karakterene som gis til Bent Hamers film er også jevnt over langt mer positive enn hva tekstene faktisk sier. Hvis filmkritikerne i Norge ikke evner å ta norske filmer på alvor, ved å vurdere dem som filmer likestilt med filmer fra resten av verden, hvordan kan vi da kreve mer av våre filmskapere? Hvis middels er bra nok, hvorfor bry seg overhodet?

Norsk filmkritikk per i dag er maktesløs, fragmentert og forbrukerorientert. Men jeg ønsker ikke at dette skal bli konklusjonen på en permanent tilstand. Kulturredaktørene og kritikerstanden kan og bør ta tak i problemet, og heve norsk filmkritikk til å bli en tydelig og respektert stemme i vår nasjonale filmkultur  – som allerede er i blomstring på mange andre områder. Kritikerne kan ikke sove på pressevisning, for å si det sånn. Jeg etterlyser flere skjerpede blikk, rettet mot hvordan filmskaperne forteller og at kritikerne blir mer bevisste på å bruke konkrete eksempler fra filmen i sine resonnementer.

Kulturredaktørene på sin side, som ser at vi lever i en tid der vi er omgitt av flere kunstuttrykk og platformer enn noensinne, må prioritere å gi kritikken en tydeligere plass. Uten kritisk tenkning beveger vi oss saktere og mer konservativt. Kan det være en idé å ikke dekke alle filmer som slippes? Nå blir flesteparten vurdert halvveis uansett. På nett kan samtalene mellom leserne og kritikerne lett gjøres interaktive (gammelt nytt for mange), men at nye rom for nettkritikk da ikke oppstår i våre større aviser er litt overraskende. (Aftenposten praktiserer lengre nettutgaver av enkelte anmeldelser, men da er varianten på papir ofte unormalt kort.)

Avslutningsvis vil jeg oppfordre til at norske filmkritikere blir mer synlige i de mange debattene som pågår. Norsk filmkritikerlag burde reaktiviseres og komme på banen, slik at kritikerne eksempelvis kan invitere til samtaler med produksjonsmiljøet – for å stimulere til å gjøre hverandre sterkere. Og i disse samtalene må man naturligvis tørre å være uenige! Det er urealistisk at filmkritikerne seg i mellom og i møte med norske filmskapere er enige om alt. Vi må tørre å ta en krangel; vi må få hverandre opp på tærne, som min gamle fotballtrener ville ha sagt. Ellers vil ingenting noengang gå fremover. Norsk filmkritikk må gjøre et sprang.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 53 kommentarer

  1. Veldig bra skrevet, Karsten! Herlig grundig og velformulert. Tekstens form er jo i seg selv et stikk mot norsk kulturjournalistikk ;)

    Selvfølgelig helt enig! Da er neste prosjekt å kjøre samme tilnærming på Montages siste 10 anmeldelser :D

  2. Veldig inngående og utrolig bra å gå slik i dybden.

    Noen innspill:

    Det er veldig fokusert på tradisjonelle medier (og akkurat der er det fantastisk), men det blir for snevert med tanke på filmkritikk i et større perspektiv.

    – Nye medier. De virker glemt. Filmkritikk på haugevis av blogger. Aldri før har man fått mulighet til å nå ut. Har du brukt tid på å navigere deg gjennom dette området (flere vil tross alt lese blogger, enn de vil lese tradisjonell presse. Her er tallene ganske så klare – i USA alt gått forbi og på samme vei her i Europa).

    – Samme gjelder for forum, hvor man kan få filmkritikk i dialogformat. Muligheten til at folk kan diskutere og kommentere en anmeldelse og itere over det, gir en helt ny dybde og forståelse. Filmkritikken har funnet sin måte å benytte seg av filosofien til Sokrates, Habermas m.fl. En anmeldelse med kommentarfelt er noe helt annet enn en anmeldelse uten.

    – Publikum stoler mer på anbefalelse fått i Facebook-felt, fremfor en anmeldelse av noen i en avis eller på nett. Dette gjelder alle produkter og er noe som sterkt vil påvirke valg av film. Hvordan skal filmkritikk tilpasse seg dette?

    – Hvem mener du en filmkritiker skal skrive for?

    – At NRK lar hvermansen komme med kortfattede oppsummeringer er helt greit. Dette er et TV-medium, som har en helt annen uttrykksform enn tekstmediet. De har tydeligvis gått for en veldig enkel narrasjon.Variasjon er bra, folk har forskjellige preferanser. Filmkritikk skal nå ut til både akademikeren og bonden, det gjør det umulig med en universal stil.

    Ellers må jeg si det er fantastisk at det gås slik i dybden. Slik gjør ikke tradisjonelle medier, men det er ikke så farlig all den tid deres innflytelse minsker drastisk grunnet nye medier. Stå på :)

  3. Magnus og Vidar: Takk for tilbakemeldingene.

    Når det gjelder nye medier, Vidar, er det jo ingen krise. Som deg er jeg overbevist om at interaktiviteten og dialogen som kan stige frem i samtalene knyttet til filmkritikk som anvender nye medier vil revitalisere hele feltet. På norske filmblogger jeg leser finner jeg få kriser og stor entusiasme. Jeg har med glede lest hva Magnus selv skrev om Hjem til jul på sin blogg, for eksempel.

    Men denne artikkelen handler ikke om hva som foregår i nye medier (da ville den blitt dobbelt så lang, og rimelig uoversiktlig tror jeg.) Og selv om mange lesere følger blogger og deltar i diverse sosiale medier, må vi huske at den tyngste norske filmkritikken som når flest mennesker fremdeles er i massemediene, og så lenge problemet er så synlig der, er det der det er viktig å gjøre et fremstøt. Ingenting i veien med oppfølgingsartikler i fremtiden.

    Jeg mener en filmkritiker skal skrive for sine lesere, og regne med at leserne ønsker en tydelig stemme med grundighet og kunnskapsrike refleksjoner i bunn (og at det blant disse leserne også befinner seg filmskapere).

  4. Takker for kjapt svar.

    Men det er ikke så farlig om tradisjonelle medier roter det til. De har ikke størst innflytelse hva filmvalg angår. Harry Knowles er et artig eksempel på det, med sin Aintitcool. Karen ble ganske raskt kåret til en av USAs mest innflytelsesrike menn, fordi dårlig eller god filmkritikk fra hans side fikk en stor effekt.

    Med tanke på hvordan han skriver, tidvis med metafor til detaljert seksuelle omgang, og hvor kommentarfeltet stort sett bærer preg av .. vel … det er vel best å sjekke selv, kan det virke skremmende (men også underholdende, om man er i det useriøse hjørnet). Det kan være vi går i møte en fremtid hvor filmkritikk fullstendig bryter med etablerte konvensjoner, som blant annet vi ser hos Filmbonanza som drar inn hvermansen med one-linere. Jeg tror nok det fort kan skremme mer enn hva en tenåring sier på Filmbonanza.

    For den tradisjonelle presse vil det alltid være deres utfordring. De har gamle konvensjoner som styrer showet, hvor den lille påvirkning som kommer faktisk er fra nye medier (de er ikke selv nyskapende, de dilter etter). En filmkritiker i tradisjonell presse har aldri hatt mindre påvirkning enn i dag, de blir utkonkurrert av noe så banalt enkelt som “klikk på facebook-like”.

    Som vel også kan gi en potensiell løsning på det hele. Om de dyktige filmkritikerne gjør en innsats i nyere medier, vil det forme fremtiden (og tradisjonelle medier). Carpe Diem har aldri vært enklere i så måte. For publikums del bør det ikke være så vanskelig å finne sin nisje, også innen filmkritikk. Variasjon er det i hvert fall nok av, føler jeg. Jeg vet ikke hva jeg skal med Dagbladet og VG, når jeg har Montages…

  5. Øyvind Hellenes sier:

    Wow, dette er jo storartet arbeid! Nå har ikke jeg sett Hjem til jul så kan ikke ta stilling til selve filmen, men satt i kontekst så er jeg helt med på det du sier. Jeg savner lidenskap i norsk filmkritikk!

    Det er forøvrig skremmende at majoriteten av god norsk filmkritikk kommer fra diverse forum der skribentene ikke får en eneste krone for jobben, men som skriver av ren fornøyelse og ikke minst interesse. Det er i hvert fall min oppfatning.

    Uansett, dette er virkelig en viktig artikkel Karsten!

  6. Magnus Nikolaisen sier:

    Det handler også om at man kan stille større krav til etablerte medier enn til bloggere og forumbrukere. Jeg mener at man i en blogg har mer frihet til å slenge ut uargumentert, subjektiv kritikk eller ros. Da oppfattes man ikke nødvendigvis som gode anmeldere, men en blogger har fullstendig frihet til å bestemme hva og hvordan han/hun vil formidle. Et etablert medium som for eksempel NRK har et ansvar for å dekke norsk film på en kritisk måte. Mediene har ansatt personer til dette og da forventer man mer enn av en blogger. Dessverre viser det seg å være motsatt – at bloggere ofte er dyktigere. Og selv om mange leser blogger så når jo ikke de ut til “alle” slik som mediene. De er ikke offentlige i samme grad og bransjen fokuserer hovedsakelig på de riksdekkende og etablerte mediene. Og det er jo nettopp et samspill mellom kritikerstanden og bransjen Karsten ønsker – og det er et samspill som burde foregå i det offentlige rom!

  7. Mats Flåten sier:

    Utrolig velskrevet, grundig og interessant artikkel – kudos for det! Jeg er helt enig i at mye av norsk filmkritikk suger, men jeg klarer allikevel ikke å engasjere meg så mye, jeg har tross alt (heldigvis) montages.no og en håndfull forum og blogger jeg besøker.

    Hvis en forbedring av norsk filmkritikk skulle ha vært godt for noe måtte det ha vært for å påvirke den norske filmbransjen, som også har et stort forbedringspotensiale.

    Men hvor mye sammenheng har egentlig anmeldelser med besøkstall på kino? Nesten samtlige norske filmplakater er jo fulle av terningkast 5 og 6 uansett?

  8. kkrogstad sier:

    Ville bare legge til at det finnes akademikere med bondebakgrunn…. :)

  9. Erik Vågnes sier:

    Fint at du trekker frem nye medier, Vidar, men krisen ligger i den professjonelle filmkritikken, som Karsten så innsiktsfullt påpeker. Jeg er helt enig, Karsten; tendensen til å bare holde seg på et abstrakt nivå skader filmanmeldelsen. Det er viktig med konkrete eksempler og drøfting, men også med filmanmeldere som kombinerer en god og innsiktsfull tekst med bitende og relevant kritikk. Jeg synes ihvertfall det er viktig med noen som klarer å provosere frem debatter. På den måten stagnerer ikke norsk filmkritikk i en likegyldig samlebåndsrutine.

    I din oversikt kunne du like så godt ha hoppet over VG, for det Selås driver med er langt ifra noe filmkritikk; bare unyanserte og overfladiske klisjeer uten mål og mening.
    Angående Filmbonanza, så synes jeg det er et dårlig tegn når God Kveld Norge har bedre filmanmeldelser! Jeg mener amatør-anmeldelsene kan skrotes (man kan like gjerne snakke med en venn som har sett filmen). Filmbonanza har feilet i å gi film den tyngde den fortjener!

    Uansett, dette er en viktig debatt. Kudos for at dere tar dette opp på en såpass god måte!

  10. Må si at artikkelen var flott skrevet, med gode begrunnelser og refleksjoner.

    Min oppfatning av filmkritikk/anmeldelser generelt er at den enten preges av å være for banal, kul og useriøs (som i Filmmagasinet), eller at mange kritikere/anmeldere alt for lett hyller kanoner i filmbransjen uten å se på om selve verket holder mål. Kanskje dette er tilfellet med enkelte av Hjem til Juls anmeldelser? Må innrømme at jeg ikke selv har sett filmen, så jeg skal ikke selv gå for mye inn på den selv, men ettersom Hamer er en av Norges største og mest kjente regissører, skal man ikke se bort ifra at mange sliter med å kritisere ham for mye.

    Etter å ha skrevet en mastergrad med dyptgående filmanalyser må jeg si at dette med å anmelde grundig, med eksempler, er en ganske vanskelig og tidkrevende oppgave. Det er nok ikke mange som føler at dette er mulig (eller de synes det er vanskelig) i et tabloid format. Men jeg er enig med deg i at dette burde gjøres mer av seriøse filmkritikere.

  11. Marthe Aspelund sier:

    Godt formulert og argumentert, Karsten. På denne måten blir det vanskelig å fnyse bort dette problemet som rent snobberi, da det faktisk er et reelt problem som skal ha oppmerksomhet. Jenny har et poeng når hun nevner at mange muligens vil finne det vanskelig å overføre den kritikken vi søker i tabloid format (for å være realistisk), men det MÅ gjøres rom for kunnskapsrike og lidenskapelige filmkritikere. Igjen, fabelaktig artikkel!

  12. Geir Jardar Olsen sier:

    Merker at flere her i Norge drar frem “de usynlige” som et eksempel på skuffende filmer, veldig interessant da å se den enormt gode kritikken den fikk særlig fra amerikanere. Folk som Alec Baldwin var overbegeistret, Michael Moore kalte den “årets beste film” (!) og diverse andre engelskspråklige bruker ordelag om filmen som bringer assosiasjoner til anmeldelser “over there” av verkene til folk som Ingmar Bergman. (ikke at jeg sammenligner Poppes filmer med de fra mester Bergman)

  13. Vi trenger ikke å forlate landet for å finne navnedropping av Bergman. Jon Selås i VG skrev dette om deUsynlige:

    “Poppe har dét til felles med storheter som Ingmar Bergman og Lars von Trier, at han hele tiden befinner seg innenfor et kristent begrepsunivers. Det kan kanskje lyde begrensende, endog gammeldags, for en moderne filmskaper.”

    lenke til anmeldelsen

  14. Steinar Brekke sier:

    Norske anmeldelere er fremdeles “for snille” med norsk film. Klarer ikke å ta de seriøst før de anmelder norsk film på lik linje de gjør med amerikansk eller engelsk film. Se f.eks. Vestmos anmeldelse av Fritt Vilt3. I teksten er det nesten slakt, men filmen får alikevel terningkast 3. Håpløst.

  15. Skjønte ikke relevansen av det siste innlegget her, men bare for å kverulere; “De usynlige” er vel blant tidenes mest kritikerroste norske filmer i Norge!

  16. Geir Jardar Olsen sier:

    En VELDIG god artikkel og kommentar til norsk filmkritiker(til)stand! Savner de gode gamle dagene, da navn som Harald Kolstad, Bjørn Granum og Arne Hestenes analyserte filmer. De hadde riktig nok mye mer publikumsfiendtlig norsk møl å lide seg gjennom enn dagens norske kinogjengere, men de var ofte svært gode på grundige poengterte kritikker. Etter at Haddal gikk av med pensjon og Bang-Hansen dessverre gikk bort har vi ikke lenger noen nestor blant norske filmkritikere, dvs vi har flere veteraner men ingen med skikkelig tyngde. [Setning fjernet av red. pga ufin personkarakteristikk.]

    Meinich skriver forøvrig: “Kritikerne kan ikke sove på pressevisning”. Joda, det har da vitterlig både Kurt Bakkemoen, Per Haddal m.fl. gjort mange ganger! :)

  17. Geir Jardar Olsen sier:

    Magnus, jeg refererte til reaksjonen fra såkalte filmnerder på De Usynlige, den gemene hop. For som kjent gidder vi ikke ta selve kritikerne og hva de sier seriøst lenger ^^

  18. Oppmuntrende å se så stort engasjement for innholdet i denne artikkelen; dette betyr at norsk filmkritikk er noe som flere enn oss i Montages bryr seg om. :)

    Til info: I morgen tidlig, torsdag 2. desember, stiller undertegnede til debatt i Kulturnytt på NRK P2 for å diskutere krisen i norsk filmkritikk med kulturredaktør Hege Duckert fra NRK og Mode Steinkjer fra Dagsavisen. Mellom kl. 08:00 og 08:30, for de som er tidlig oppe og nysgjerrige på å følge debatten videre.

  19. For de som ikke er tidlig oppe, kan man få med seg Kulturnytt som podkast her:

  20. Mads Outzen sier:

    God artikkel Karsten- og viktig, i at den setter fokus på en viktig, om ikke ny, problematikk når det gjelder den norske kritikerstanden. Jeg tror alle med en seriøs filminteresse her i landet lenge har latt seg provosere av nivået på norsk filmkritikk og tendensen til at en generell kulturjournalist eller en tilfeldig journalist med interesse for film uproblematisk smetter inn som en ”autoritet” på film i den kommersielle dagspressen. Det største problemet dette fører til, synes jeg, er at filmanmeldelser gjerne er et rett fram handlingsreferat med litt informasjon om bakgrunnen for prosjektet her og der, og stort sett mangler fokus på og kompetanse om det som gjør film til film, filmens egenart, særegne kvaliteter, eller hva nå enn man kaller det. Når ting som stil og form beskrives (og jeg legger vekt på beskrives her: ikke analyseres) er det ofte i baner som ”godt filmet”, ”fin estetikk”, ”original struktur” osv., uten utdyping og argumentasjon. Dette er til dels et så stort mangelområde at anmeldelsene gjerne kunne vært av en prosatekst eller lignende. Det er ”historien” som anmeldes; et aspekt som jo er totalt uinteressant i filmatisk sammenheng hvis ikke måten historien fortelles på tas høyde for.

    Dette er det største problemet. Andre problemer tar du jo opp i artikkelen med eleganse og entusiasme; mangel på nettopp entusiasme og engasjement, forbrukerstilen, tabloid tulleri, manglende understøtting av både positiv og negativ kritikk, og det endeløse problemet med at norske kritikere (pga et for tett miljø- jeg vet ikke) konstant overvurderer norsk film kontra film fra resten av verden, ikke våger å kalle en spade en spade, og på denne måten ofte støter fra seg folk her i landet med interesse for (og kunnskap om) film. Alt blir jo flåsete slik.

    Løsningen tror jeg ligger i, som du skriver, at kritikere og redaktører ser seg i speilet og spør om dette virkelig er slik filmkritikk skal bedrives i Norge, at viktigheten av kompetanse innen et spesialisert felt som film blir tatt mer på alvor, og at det er mer synlighet og debatt. Likevel er det viktigste aspektet i mitt hode at filmkritikk tar steget vekk fra forbrukerstoff til seriøs kritikk i retning av filmanalyse, som er tilfellet i flere andre land. Dette er jo også noe av det Anne Gjelsvik snakker om i boka du nevner (og som du bør lese) og noe som er essensielt i å skape en god og interessant kritikerstand her i landet og i ekstensjon et godt teoretisk filmmiljø.

  21. Veldig interessant artikkel, og ikke minst flott at noen setter i gang en slik debatt! Jeg er veldig enig, samtidig synes jeg det er en del aspekter som har forsvunnet i vurderingen:

    – Som enkelte har nevnt i kommentarfeltet, har det blitt luket ut mye om nye medier. Bunner dette også ut i et lite ønske om å snevre inn definisjonen av “filmkritiker” til de som skriver i trykt dagspresse, fordi man vet at det i hovedsak er disse som tjener penger og at man har et ønske om å bli tatt opp i det gode selskap? Det har i alle fall jeg :-)

    – Her ligger også deler av min neste innvending: Pressen som kritiseres jobber med å nå ut til mange mennesker, og dette må man ha i bakhodet. Jeg synes kanskje NRK har et ansvar, som den institusjonen de er, men en avis som VG har ingen ambisjoner om å gå i dybden, og det er det ingen som forventer heller. Og man bør også ha respekt for at tabloidavisene og f.eks. Filmbonanza kan inspirere mange til å lete litt lenger, og oppdage ny og god film. Men som det nevnes: Samarbeidet mellom bransje og kritikere kan bli bedre.

    – Hjem til jul er et litt urettferdig eksempel, synes jeg. Filmen er laget av en anerkjent regissør med en særegen penn, som mange kritikere allerede har et forhold til. At man da har lettere for å senke kravene er ikke et norsk fenomen, og det er også lettere å angripe et samlet, norsk kritikerkorps på bakgrunn av en vurderingen av en slik film.

    – Jeg har anmeldt filmen for Under Dusken (studentavisen i Trondheim), men anmeldelsen ligger dessverre bare ute i papirformat. Jeg synes filmen var helt på det jevne, og er uenig både i slakt og hyllest. Og å mene at en film er på det jevne må være lov! Men én ting er sikkert: Det er ikke så lett å skrive så utdypende og velbegrunnet som man kunne ønske, når man har begrenset plass. Der er jeg helt enig med Jenny Jacobsen. Når det er sagt er begrenset boltreplass en mulighet for mange udugelige eller late kritikere til å sno seg unna mer utfyllende beskrivelser.

  22. Er ellers helt enig med Mads ang. prioriteringen av “den gode historien” framfor estetikk og stil.

  23. Ingrid Åbergsjord sier:

    Antikudos til Geir Jardar Olsen for ufint personangrep. [Red. anm.: Setningen er nå fjernet fra kommentaren over.]

  24. Erik Vågnes sier:

    Jeg vil også skyte inn det paradoksale med å bruke terningkast som bedømmelse (som vitterlig antyder ren tilfeldighet).

    Det er viktig å forstå at tabloider som vg og dagbladet må nødvendigvis operere innenfor en forenklet filmanmeldelse (dog Selås tøyer strikket maksimalt i sine intetsigenheter), men jeg synes en kritikk av både NRKs filmpolitiet og Filmbonanza er på sin plass. Er det virkelig så få i Norge som bryr seg om gode og innsiktsfulle anmeldelser av film?

  25. Gunnar Gulliksen sier:

    Det finnes god film og det finnes underholdende film.

    En god film krever noe av deg, og er ikke en oppgave man kan ta lett på.
    Den krever at du holder filmen i hånda hele veien.

    En underholdende film er en som tar deg med nærmest enten du vil eller ei.

    Begge deler har sin plass, og et menneske kan like begge deler.

    Anmeldere i dag faller ofte ned i den ene eller andre kategorien, og terningkast er (som alt annet) verdiløst uten videre kontekst.

  26. Erik Vågnes sier:

    Jeg liker ikke helt at du separerer “god film” og “underholdende” film på den måten der. Selv om jeg skjønner hva du mener med det, blir det likevel en overforenkling som man ikke er tjent med Jeg mener de to, som oftest, går inn i hverandre. Underholdning er så mangt. Jeg kan bli underholdt av å måtte tenke, granske og sette sammen bitene, så det er ikke slikt at jeg må bli geleidet for at det skal være underholdende.

    En anmelder må kunne se filmer innenfor kontekst; man kritiserer ikke Harry Potter for banal symbolikk, på samme måte som man ikke kritiserer Antonioni for å være lite action-fylt. Det krever kunnskap å kunne se en film innenfor sin generiske kontekt. Det vil ikke si at man alltid skryter av rene sjangerfilmer, men man er innenforstått med sjangerkonvensjoner. Men jeg er også for at anmeldere skal være individer; de må ha en identifiserbar smak, et særpreg, en preferans. Balansen er ikke så lett, men det må tilstrebes.

  27. @ Erik Vågnes: VELDIG enig i alt du skriver her – du oppsummerer i grunnen mye av utfordringene ved å skrive filmkritikk. Det hele koker ned til et spørsmål om balanse, som alltid er en god rettesnor.

  28. Får sikkert bok-, teater- og billedkunstfolket på nakken nå, men jeg forsøker meg likevel. Har et inntrykk av at bøker, billedkunst og teater er det som regnes for kunst, mens film er underholdning som man må rette sin forbrukerjournalistiske penn mot. En eldgammel holdning (som også fotografiet lider under), men stadig like aktuell. Det er en drøss av bilag om bøker, utvidete anmeldelser av bøker og i det hele tatt et stort fokus på dette i forhold til film. Ser man på Dagbladets nettsider om film og bøker, ser man en vesensforskjell. Anmeldelsene er mer seriøse på boksiden, og det finnes ei heller et poengsystem liknende terningkast.

    Morgenbladet, elitens siste bastion, kjører hardt på bøker, teater og billedkunst, mens filmen får bare en liten spalte der det snuses litt rundt de kulturelle sidene en gitt film gir/betyr/kommer fra.

    Jeg tror det koker ned til noe så enkelt som at film fortsatt ikke reknes som et ordentlig uttrykk som de gamle kunstartene er. Og da ser vi effekten: filmen tas ikke på alvor, og de som skriver om den har begrensede kunnskaper rent historisk og praktisk. Så vidt meg bekjent er det Aftenposten Kjersti Nipen som har en grundig utdanning i film. (Hun var stud.ass. i en av mine kollokviegrupper da jeg startet på filmvitenskap ved NTNU i 2004.)

  29. Veldig interessant å lese Karsten. Vi trenger skarpe, nysgjerrige og krevende kritikere. Bra jobba!

  30. Thor Joachim Haga sier:

    Karsten Alnæs skrev en gang en satirisk oppskrift på bokanmeldelser i det litterære tidskriftet Vinduet: “Man tar en tittel og et forfatternavn, tilsetter noen biografiske data, fyller rikelig på med handlingsreferat, jevner ut med et par personkarakteristikker, putter opp i (om det passer) en svært tynn temastilk og farger suppen med ros eller avsky. Enkelte tilsetter også helt unntaksvis et par spiseskjeer med begrunnelse (Alnæs 1987:12)”

    Jeg synes det likesågodt kunne vært en beskrivelse av samtidig norsk filmkritikk.

    Vel (ut)blåst, Karsten!

  31. Thor Joachim Haga sier:

    Og med det mener jeg deg, Hr. Meinich (selv om det var godt sagt av gamle Alnæs også). :)

  32. Meinich skriver godt og grundig om problemstillingene som går på innholdet i filmkritikkene og anmelderes ulike refleksjonsnivå og -behov. Han backer sitt syn godt opp også i radiodebatt, og i Kulturnytt i dag morges ble det vektlagt et element som jeg synes er viktig: Mode Steinkjer framholder at en av styrkene til dagspressens filmkritikk er at alle kinopremierer anmeldes, slik at filmen får en dekningsflate langt bredere enn andre kulturuttrykk i dagspressen.

    Jeg mener at dette er en av aviskritikkens svakheter. Dette er klart en forenkling, men hva om avisene kunne anmeldt halvparten av filmene på samme spalteplass som i dag? Enkel matematikk sier at hver anmeldelse ville bli dobbelt så lang, og kanskje dette ville ha presset fram en høyere grad av refleksjon i kritikerstanden. Problemet er imidlertid at Sivert Almvik har rett, film anses faktisk i størst grad som et underholdningsprodukt, og aviskritikken i tabloidpressen (både riks og regionalt) er en innbakt del av distributørenes og kinoenes markedsføringsapparat.

    Jeg tror det er et problem for kritikken at mange anmeldere har både som arbeidsinstruks og iboende holdning at alle kinofilmer skal anmeldes, framfor å kunne ta redaksjonelle valg på hva som forsvarer verdifull (og forhåpentlig større) spalteplass. Den enkelte kritikers kunnskap og formidlingsevne er klart meget viktig, men jeg tror også noen redaksjonelle og instrumentelle grep må tas for å bedre norsk aviskritikk.

  33. Erlend Loe sier:

    Flott at Karsten skriver om dette. Her kommenterer jeg kanskje ikke artikkelen direkte, men supplerer med noen egne tanker: Da jeg ble spurt om å anmelde filmer for Aftenposten, måtte jeg tenke nøye gjennom om jeg kunne godta terningkastsystemet. Egentlig syns jeg det er tøvete og et knefall for forbruker-delen av kulturopplevelsen.
    Hvis det skal være noen vits i en anmeldelse, burde det nettopp være å peke på hva som fungerer og ikke fungerer, fortellermessig, skuespillermessig, visuelt og på andre måter, og hvorfor, ikke minst, samt å sette filmen inn i en større sammenheng, hva ligner den, hva er den påvirket av, og så videre. Og naturligvis med bruk av konkrete eksempler fra filmen, og ikke synsing til høyre og venstre. Så får hver enkelt gjøre seg opp en mening om denne kritikeren er verdt å lytte til og oppsøke filmer ut i fra det.
    Terningkastet styrer lesningen av anmeldelsen i voldsom grad, og det gjør at konklusjonen kommer først, og dermed kan komme til å være det eneste av anmeldelsen man leser. Jeg ble likevel enig med meg selv om at jeg heller ville anmelde film for en stor avis enn ikke å gjøre det. Så får jeg svelge terningskaststoltheten.
    Det andre problemet er plass. Godt anmelderi krever god plass. Jeg misunner ofte Bo Green Jensen i Weekendavisen som kan boltre seg på helsides broadsheet. Og som klarer å gjøre det uten å bli helt indremedisinsk og akademisk som man noen ganger blir i feks Le Monde Diplomatique. Green Jensen kan legge ut om bakgrunn og sitt eget forhold til tidligere filmer av den aktuelle filmskaperen og sammenligne og fortelle og analysere og leke seg. Det er slik det burde være. I Aftenposten har jeg mulighet for å skrive lange anmeldelser på nett, og så trykker avisen den korte versjonen. Det har jeg gjort noen ganger, men jeg kvier meg ofte for å gjøre det fordi jeg føler at jeg fyrer for kråka – nettet er allerede stort og det er lite inspirerende å skrive langt hvis ingen oppsøker det. Så i praksis blir tekstene knappere enn jeg skulle ønske de kunne være.
    For øvrig mener jeg at godt anmelderi er subjektivt. Anmelderen bør være helt åpen med at han ikke representerer andre enn seg selv, men at han for øvrig mener slik og slik, take it or leave it.

    Det er uansett godt å vite at noen følger med og at man blir overvåket.

  34. Øyvind Hellenes sier:

    Anmeldelser som lener seg mer mot det subjektive er helt klart mye mer interessant, dog krever det mer kunnskap fra selve skribenten og dermed også fra leserene. Noen ser jo på dette som ett problem og mener at anmeldelser i liten grad skal stille krav til leseren. Med dette føler jeg at mediene undervurderer folks generelle interesse. Ikke bare skaper subjektive tekster mer debatt, men legger også tilrette for at anmelderen kan grave dypere i temaet siden teksten blir mer personlige.

    Som Erlend sier, så er nok flere skribenter rimlig begrenset med tanke på hva lengde og dybde angår. Det argumentet fungerer jo selvsagt når det kommer fra skribentene selv, men fra folkets perspektiv er det jo ikke verre enn at fokuset i større grad rettes mot rødaktørene og de som faktisk kan gjøre en forskjell.

    Karsten skriver at Bent Hamer ikke blir tatt på alvor, men som Sivert er inne på så tenker jeg at det i grunn og bunn er selve mediet som ikke blir tatt på alovor, og det er samtidig der problemet ligger. Ble litt rotete dette, men kort oppsumert så mener jeg kritikken i mindre grad burde rettes mot selve anmelderene og i større grad siktes inn mot de som faktisk kan gi kritikerene mer rom å boltre seg i.

  35. Sammenlikningen med litteratur, teater og billedkunst er god. Både film og populærmusikk lider under paraplyen “underholdning”, noe som gjør at det sjelden skrives godt og dyptpløyende om dette i dagspressen.

  36. Truls Lie sier:

    På tide at noen tok dette grepet igjen.
    Håpet er at kritikerstanden leser dette, og gir mer mat til argumentasjon samt ferre ubehandlede påstander. Vel er det erfaring bak en del påstander, men smaksdommere velger ofte strategien å overtale fremfor overbevise..

  37. Morsomt! Dette måtte jo svares på. I litt mer ekstensiv form enn det var rom for i dette kommentarfeltet, synes jeg. Så jeg har hamret ned noen tanker her: http://ingermerete.blogg.no/1291486641_en_filmkritikers_betr.html.

    Nå: Fest.

  38. Eilif Ugland sier:

    Jeg tror ikke det er videre smart å heve filmkritikeren til et nivå han/henne slettes ikke fortjener. En hver kritikk er basert på egen opplevelse og i så måte handler det om å finne en kritikker som har en smak som passer din egen. Analysene og intellektualiseringen er noe man bryr seg om i kritikker kretser. Som vanlig publikummer betyr det svært lite. En ting man godt kan sette en pekefinger på er drahjelpen kritikerkorpset har til noen få norske filmskapere. Selv om det er subjektive meninger kan en hyllest trekke publikum på kino og når de forlater salen med leppa subbende i gulvet hjelper det verken norsk film, regissøren eller kritikeren for den saks skyld… Da er nemlig tilliten brutt.

  39. Ole sier:

    Eilif, det virker som du blander kritikk med anmeldelse.

  40. Marthe Aspelund sier:

    Det er viktig å skille mellom begrepet anmelder og kritiker i denne sammenhengen. En anmelder skal orientere på et bredt plan, og kommer dermed ikke utenom de punktene Hobbelstad utdyper i sin blogg som hun har linket til denne diskusjonen. Det er også en grunn til at jeg har andre kilder hvor jeg går for å orientere og oppdatere meg som en gryende filmviter, samtidig som jeg også selvsagt er opptatt av hva de norske anmelderne mener. Men fortsatt – til tross for at jeg har respekt for dette skillet er det ting i disse anmeldelsene som ikke alltid henger på greip.

    For å igjen dra frem en firer av Hobbelstad;Shutter Island, (http://www.dagbladet.no/2010/02/18/kultur/film/filmanmeldelser/10443514/),
    Her finner jeg ingen anerkjennelse av filmen som B-film, men i stedet trekkes filmen ned i denne delen av anmeldelsen;

    ”Samtidig er Scorseses mysterium for mektig, for massivt; som en middag når du bare hadde lyst på en smoothie; en tung, tett, bloddryppende biff fra en ekstravagant regissør som ikke nekter seg noe lenger.
    Han pøser på med visuelle triks, og lar hylende fioliner og dype celloer legge et melodramatisk lag av musikk oppå fortellingen. Over to og en halv time, som er for langt, vender vi igjen og igjen tilbake til Teddys flashbacks og fantasier, til vi er lei både den døde kona og likhaugene som møtte den unge soldaten da han var med å befri Auschwitz.
    Det er unødvendig og litt anmassende.”

    Hvor ble den rene underholdningsverdien av etter å ha fått servert en lidenskapelig gjennomført B-film i 2010? Spesielt etter anerkjennelsen tidligere i anm;

    ”Som thriller er «Shutter Island» eminent, i siste halvdel nådeløs og direkte nerveslitende. ”

    Var den siste halvdelen anmassende eller direkte nerveslitende?

    Igjen, jeg respekterer skillet mellom det å være anmelder og det å være kritiker, men jeg merker at jeg blir oppgitt når jeg leser denne type anmeldelse, selv i et tidsskrift.

    Hobbelstad; all ære for din utfyllende respons til Karsten, men leste nettopp i kommentarfeltet i Dagbladet (under artikkelen ”Følelsesfengslende”), at du etterlyste konkrete eksempler for usakligheter som kan forekomme i dine anmeldelser. Dermed ga jeg meg i kast og fant denne anmeldelsen i farten.

  41. Marthe Aspelund sier:

    Vil også kjapt legge til – uansett anmelder eller kritiker, du oppsummerer det godt, Erik Vågnes, når du sier; “Det vil ikke si at man alltid skryter av rene sjangerfilmer, men man er innenforstått med sjangerkonvensjoner. Men jeg er også for at anmeldere skal være individer; de må ha en identifiserbar smak, et særpreg, en preferans. Balansen er ikke så lett, men det må tilstrebes.”

  42. En anmelder skriver filmkritikk og en filmkritiker skriver anmeldelser!

    Ole og Marthe: Kan dere utdype dette skillet dere påstår det skal være mellom kritiker og anmelder?

    Ellers morsom lesning Marthe, bra at du tar stafettpinnen videre fra Karsten ;)

  43. Marthe Aspelund sier:

    Igjen, som jeg har skrevet i begynnelsen av den lengre kommentaren, så skal en anmelder orientere på et bredere plan. Han/hun skal kunne orientere publikum om det er en film som er “verdt” å se, slik at mannen i gata kan velge hvilken film han/hun vil gå og se i løpet av helgen. Anmeldere har heller ikke lov, innenfor de rammene de arbeider, å bruke et typisk filmspråk som vi har lært gjennom studiene;) Det er her filmkritikeren kommer inn, og skal lage en dypere og mer utfyllende vurdering av filmene, og forvente at leseren også kjenner til forskjellige ord og uttrykk, samt kjenner store deler av filmhistorien. Dette er den type vurderinger av film vi finner her på Montages, for eksempel, og ikke i Dagbladet. Les kommentaren til Hobbelstad, så ser du en utdypende forklaring fra en som arbeider som journalist. Ellers er det selvsagt kriterier som begge skribenter burde utfylle, og det er muligens snakk om denne etterstrebede balansen…En anmelder i Dagbladet skal jo heller ikke snakke “ned til” leseren (som jeg i mange tilfeller tror blir undervurdert). Ingen lett diskusjon dette, og man kan diskutere det opp og ned i flere timer. Men det er ikke til å komme fra at det er en viss forskjell fra en tidsskrift journalist og en akademiker som skriver utdypende filmkritikk, og metodene de jobber ut i fra.

  44. Det er selvsagt en forskjell mellom en akademiker og en journalist, men det er vel heller mediumet man uttrykker seg i som er skillet i denne sammenheng? Anmeldelse og kritikk er vel akkurat det samme, men det kommer til forskjellig uttrykk i forhold til hva slags medium det er presentert i? Hobbelstad har jo yrkestittelen filmkritiker…

    Jeg skjønner godt hva du mener, er jo en forskjell mellom forbrukerveiledning og en omfattende vurdering av en film – men det er da heller to forkskjellige former for filmkritikk?

    Jeg skal ikke kverulere mer, men jeg påpeker bare at det språklige skille mellom anmeldelse og kritikk nok til nød eksisterer på et konnotativt nivå. Definisjonsmessig er det det samme…

  45. Ole sier:

    Jeg tok utgangspunktet i Eilif sitt innlegg jefg da, når han mente: “Jeg tror ikke det er videre smart å heve filmkritikeren til et nivå han/henne slettes ikke fortjener. En hver kritikk er basert på egen opplevelse og i så måte handler det om å finne en kritikker som har en smak som passer din egen. ”

    Jeg syntes ikke det er videre smart å si det, for en filmkritiker – bør og kan og visst er det viktig – snakker fra et ovenfra og ned og gir kritikk til filmen, med den terminologien som er passende for den kritikeren i forhold til mediet kritikeren bruker (akademikemisk tidsskrift, avis, magasin eller blogg). En som anmelder en film gjør det gjerne i Filmmagasinet og sier at “Det hvite båndet” er verdt fire Stimerol-tyggis.

  46. Marthe Aspelund sier:

    Hennes yrkestittel i Dagbladet er vel strengt tatt kulturjournalist. Og det er her jeg mener måten å formidle kunnskap om film på en skriftlig måte er så stor at man burde skille mellom hva man kaller kaller denne formidlingen. Hun er journalist i Dagbladet, og dermed blir metoden hun skriver og orienterer oss om en film, annerledes enn om jeg skulle lese en vurdering her på Montages.
    Men jeg forstår også hva du prøver å få gjennom her, at det på en måte definisjonsmessig er det samme. Og jo, det handler nok mer eller mindre om mediet det er presentert i. Men det er også her mediet som utgjør hvilken metoder man anvender, og det er her jeg finner et slags skille mellom kritikeren som er mer inngående og analyserende, og anmelderen som er orienterende og vurderende. Svart/hvitt påstår jeg ikke at det er, men et definitivt skille. Jeg tror at vi i bunn og grunn er rimelig enige :)

  47. Hei, Marthe,

    takk for reflektert tilbakemelding. Men jeg merker jeg ikke klarer å la være å innvende litt mot eksempelet du trekker frem. Hvorfor er det usaklig å beskrive effektbruken i “Shutter Island” som anmassende og overlessede? Er det slik at fordi filmen er spennende, altså særlig i siste halvdel, må jeg akseptere totalt ukritisk bruk fra Scorseses side av alle skrutrekkere i verktøykassen? Filmen har helt åpenbart ekstremt sterke sider – men også noen hylende svakheter som gjør at jeg ikke klarer å være udelt begeistret for den og anbefale den helt uten forbehold. For eksempel tror jeg filmen ville vært mye bedre om diCaprios flashbacks hadde vært kuttet drastisk, med i alle fall halvparten så mye. Synes du virkelig ikke dette er et problem ved filmen? Ikke i det hele tatt?

    Du savner en “anerkjennelse av filmen som B-film”. For det første er det nettopp dette som er grunnen til at filmens egenskap som thriller er fremhevet. Dette går direkte på underholdningsverdien, selv om ordet “underholdningsverdi” ikke er nevnt. For det andre synes jeg ikke det er tilstrekkelig å basere dommen over filmen bare på disse. Innvendingene mine mot filmen er av en art jeg ville hatt mot enhver film, om den har A- eller B- foran seg: Jeg synes det er en uting når en film blir pompøs og bombastisk uten at det er gode nok grunner til det, og jeg synes det er noe nær en dødssynd når en film gjentar akkurat samme poeng tre ganger eller mer (diCaprios flashbacks).

    Hva poenget om anmeldere/kritikere angår: Jeg synes dette er et kunstig skille. Min tittel er filmkritiker/filmanmelder, og jobben min er ikke fryktelig ulik tidsskriftanmeldernes – men jeg skriver kortere, mer tilgjengelige tekster i et tabloid format, som nødvendigvis vil ha færre fagtermer og referanser fordi jeg henvender meg til et bredere publikum. Mitt ønske for norsk filmkritikk er at vi vil ha gode skribenter på flere forskjellige nivåer: På det mer innforståtte, tydelig fagbaserte tidsskriftnivået, og på det lettere, mer inkluderende nivået i dagspressen.

    Altså – det er en glede å bli nærlest både av deg og av Karsten, så om jeg ikke er helt uenig i akkurat denne vurderingen, er det bare å koste på med feedback av ymse slag. Jeg setter stor pris på det.

  48. Ulrik Eriksen sier:

    Bra og grundig gjennomgang Karsten. Morsom og lærerik lesning. Men synes du verdsetter verdien av å gå gjennom filmens mange estetiske sider litt vel høyt. Som populærkulturelt produkt er film viktig som barometer for, skaper og formidler av ideer og kulturelle strømninger. Jeg føler det er ett av mine viktigste anliggender som kritiker å analysere nettopp dette. Men jeg er ikke snauere enn at jeg tar til meg noe av kritikken.
    Men det konkluderende “terningkastet” ditt er vel altfor negativt i forhold til funnene i analysen?

  49. Endre E.L. sier:

    Hvorfor skille mellom estetikk og ideer? Er det to separate ting?

    Nettopp dette virker jo å være noe av hovedproblemet i mye norsk filmkritikk: at man ser på stil som noe ”i tillegg”. Mange skriver om handlingen i en film som om det var en hendelse som skjedde et sted i en park, noe de var vitne til uavhengig av bilderamma i en film. Av og til tror jeg enkelte anmeldere skulle ønske de kunne krypet _inn_ i bilderamma, sånn at de kunne studert hva som skjer uten å være plaga av den der dumme ramma som bare viser en liten ting av en stor verden… Og når man først skriver om, ja, la oss si kameraarbeidet, så er det ofte ”solid”, ”vakkert” osv… Hvem ville sagt det om et maleri? ”Ja, det Cezanne-bildet der var solid! Penselstrøkene er så vakre, han har en sikker hånd” Eller et teaterstykke: ”Solid lyssetting”. Jeg mener: er det ikke andre ting å skrive, som kan si mer, som kan få oss til å tenke på nye måter om en ting, om et verk? Ikke bare snakke om at stilen er bra eller dårlig, vakker eller stygg, men spørre: hva er dens ”natur”, dens særegenhet? (Lars Ole er inne på dette i podcasten, der han bl.a. nevner en som skriver twitter-anmeldelser og tar fatt i en liten, særegen ting ved filmen [som kanskje kan illustrere noe mer?]).

    Men, i første omgang: det viktigste, synes jeg, er å ikke tegne et så stort skille mellom estetikk og ideer, stil og ”innhold”.

    Ellers vil jeg takke Karsten for initiativet og engasjementet. Og moro å se at mange (inkludert kritikerne) kommer med innspill. Diskusjoner som dette er bra, og det trengs!

  50. “To me style is just the outside of content, and content the inside of style, like the outside and the inside of the human body. Both go together, they can’t be separated” (Jean Luc Godard)

    Helt enig Endre – det handler ikke alltid om foto er solid eller flott, men hvilken verdi foto tillegger filmen som helhet, og hva slags funksjon valget av estetikk har for helhetsopplevelsen. Lei fraser som “solid håndverk” osv…

  51. Erik Vågnes sier:

    Diskuterfilm.com har tatt opp debatten (på et ganske inngående og teoretisk nivå): http://www.diskuterfilm.com/forums/index.php?showtopic=2829

  52. Michael W sier:

    Meget interessant. Har ikke sett Hjem til Jul av den enkle grunn at julefilmer ikke appelerer til meg. Man må jo tilpasse filmkritikken til publikumet. Om du begynner å ramse opp god klippeteknikk i filmen, så er jo det helt uinteressant for det vanlige publikum. Det er ikke alle som er intellektuelle i den forstand at de gidder å høre på argumenter om “visuelle landskap” og ymse abstraksjoner. Ingen rasjonalisering kan jo bortforklare den følelsen man sitter igjen med når filmen er ferdig. Så for Ola Nordmann så er en kort konklusjon det beste. Det er dermed ikke sagt at man i andre fora ikke kan ha mer inngående debatter blant fagfolk og eksperter. Og selvsagt er det en fordel at disse “ekspertene” er best mulig utdannet. Men dette er akedemisk diskusjon. Den må ikke blandes sammen tabloid pressens forsøk på fremstille film som konsumvare. Man kan ikke tre akademisk sjargong nedover hodene på på publikum, og tro at de kommer til å like filmen bedre av den grunn. Det eneste man oppnår er at kritikeren blir fremmedgjort, og mister kontakten med publikum.

  53. Dag Sødtholt sier:

    Jeg har kommet sent til denne debatten, og aner ikke om noen fortsatt sjekker opp denne tråden, men jeg kunne ikke la være å si i mot Inger Merete angående Shutter Island, når hun skriver

    “For eksempel tror jeg filmen ville vært mye bedre om diCaprios flashbacks hadde vært kuttet drastisk, med i alle fall halvparten så mye. Synes du virkelig ikke dette er et problem ved filmen? Ikke i det hele tatt?”
    og
    “…jeg synes det er noe nær en dødssynd når en film gjentar akkurat samme poeng tre ganger eller mer (diCaprios flashbacks). ”

    Personlig synes jeg at disse flashbackene/drømmene er det som gjør filmen spesiell og ville ikke vært dem foruten. Men slike ting vil jo alltid være gjenstand for synsing, men noe som ikke er det, er påstanden om at flashbackene gjentar samme poeng flere ganger.
    Både de som har med hovedpersonens opplevelser under krigen og de som har med hans privatliv å gjøre, er alle del av en *gradvis* avsløring – en helt vanlig strategi i alle slags former for fortellende kunstformer – av de traumene som har formet personen. Hvis du ser filmen om igjen vil du helt sikkert oppdage at hvert flashback går dypere, og således ikke gjentar samme poeng flere ganger.
    Jeg synes dessverre dette er symptomatisk for en viss type naivitet i forhold til film, akkurat den mangelen på å ta mediet på alvor som flere har snakket om her. Vi snakker tross alt om en regissør som har førti års erfaring i filmfortelling og da bør en være ekstra forsiktig med lettvint å anta at filmen har en så grov feil som du hevder.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>