steven-spielberg-vender-endelig-tilbake

Steven Spielberg vender endelig tilbake

«The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn» (2011)

Steven Spielberg er nesten synonymet til klisjébegrepet filmmagi. Vel fortjent; få om noen har laget like mange genuint berørende, ikoniske filmøyeblikk. Sykkelen med utenomjordingen som sveiper over månen, Oskar Schindler i snøen som skammer seg over at han ikke reddet enda flere, evakueringen av den mørkerøde badestranden en varm haisommer, brontosaurusene som grasiøst svinger halsene sine mens Dr. Ellie Sattler tørker av seg solbrillene, de fem tonene som buldrer ut av romskipet når menneskene endelig får nærkontakt av tredje grad, Indiana Jones som løper for livet foran en rullende kjempestein, Frank Abignale som flankeres av struttende femittallsblondiner foran flyterminalen. Og slik kunne jeg fortsatt.

Det er ikke få som slår seg på brystet når de – gjerne over noen øl i en litt intellektuell sammenheng – brøler ut en monolog om at Steven Spielberg er dårlig fordi han er sentimental, og at han står i forbindelse med både Satan og Walt Disney. For meg minner denne typen folk mest om gorillaer som ikke kan se forskjell på pizza og gryterett på hvitt brød. Jeg vil kanskje si at Spielberg er vår største nålevende filmskaper. Han er så intuitivt begavet at jeg er sikker på at han regisserer filmer i søvne. Si hva du vil om manuskriptene, historiene, de moralske postulatene osv., men filmhåndverket er alltid praktfullt. Og da mener jeg ikke flinkt og velprodusert. Det har en iver, en lekenhet, en uiomtståelig sans for rytme og presisjon – og ikke minst en sjelden evne til å fortelle. Spielbergs filmer er alltid ekstremt narrative, men samtidig sprekkferdige av filmpoesi. Hans faste fotograf de siste sytten årene, Janusz Kaminski, tegner glorier rundt karakterene med sin mesterlige bruk av motlys; John Williams puster inn drømmende stemninger som biter seg fast i underbevisstheten, slik at du kan nynne melodiene i årevis; klipper Michael Kahn kutter og hakker som en japansk mesterkokk. De er som en liten kjernefamilie – en filmfabrikk i menneskekjøtt.

«Robopocalypse» (2012)

Med andre ord: jeg er blodfan av Steven Spielberg (noe jeg vet jeg ikke er alene om her på Montages). En av de mest glitrende perleradene jeg har fått oppleve i mitt kinoaktive liv var Spielbergs ADHD-produksjon i første halvdel av 00-tallet. Seks filmer på fem år, hvorav to var gode og resten mesterlige. Men så ble det stille, og det eneste vi har fått servert siden den gang er et litt halvhjertet forsøk på å gjenopplive Indana Jones-franchisen. Det har vært masse snikksnakk og spekulasjoner rundt en drøss potensielle Spielberg-prosjekter, men det har blitt med skrikinga. Det mye omtalte science fiction-eposet Interstellar, med et originalmanus fra Jonathan Nolans blekkhus, har blitt utsatt så mange ganger at jeg ikke tør å glede meg lenger. Men nå kommer endelig ullet.

For i desember 2011 har Spielberg premiere på hele to filmer: familiekrigsfilmen (?) War Horse, som vi allerede har skrevet en del om, og selvfølgelig Tintin: Enhjørningens hemmelighet. For et par uker siden fikk vi dessuten vite at Spielberg tar steget til et nytt filmsett så snart han har feiret jul med venner og familie. Da skal han adaptere Daniel H. Wilsons science fiction-roman Robopocalypse. En fortelling om menneskenes kamp for å overleve når robotene de selv har utviklet tar over. Møtet mellom menneske og maskin er mildt sagt ikke ukjent for Spielberg, og Robopocalypse høres på papiret ut som A.I. møter War of the Worlds. At Spielberg nok en gang vender tilbake til science fiction-sjangeren er som krem i mine ører, da jeg synes han besitter en unik evne til å løfte denne typen fortellinger ut av frysedisken og inn i menneskeligheten.

Steven Spielberg og Peter Jackson leker seg med «Tintin»

Ikke bare er det i seg selv oppløftende at mannen lager tre filmer på rappen, men ser man på Spielbergs karriere har han på mystisk vis alltid jobbet best under stress. Husk at A.I., Minority Report og Catch Me If You Can ble lansert innenfor tidsrammen av omtrent halvannet år. Enda drøyere var året 1993, hvor Spielberg hostet opp henholdsvis Jurassic Park og Schindlers liste – hvor drøyt er ikke dét? Jeg mistenker at Tintin har forskjøvet mange andre prosjekter for Spielberg, og det skal bli godt å endelig få se resultatet han og Peter Jackson har jobbet så iherdig med. De første stillbildene ble nylig sluppet, og det ser virkelig ut som om filmskaperne har gjort seg flid med å gi Hergés univers nytt liv, ved å plassere de tydelig animerte karakterene i bortimot fotorealistiske omgivelser. Selv drømte jeg om at Spielberg & Co. skulle lage en live action film, ettersom jeg synes den fransk-kanadiske tv-serien fra begynnelsen av nittitallet er så god at jeg vil ha problemer med å se Tintin i et nytt animasjonsunivers. Men jeg har vent meg til tanken og forventningene har begynt spiringsprosessen. Dog skal det bli spennende å se hvor serien går videre; nå som Jackson heldigvis skal lage Hobbiten, vil han da fortsatt få mulighet til å regissere film nummer to? Eller må han vente til den tredje? Hvem vil i så fall erstatte ham? (Det har kommet meg for øre at co-manusforfatter på den første Tintin-filmen, regissør Edgar Wright, diskuteres som et alternativ.)

Jeg håper i alle fall at Spielberg ikke låser seg til ansvaret for Tintin-seriens videre liv, fremfor å kaste seg på andre prosjekter. Slik jeg ser det må gjerne Spielberg fylle opp kalenderboka i enda lengre tid fremover og kanskje være litt vågal når han velger manuskripter. Spielberg mestrer alle sjangre, men er hovedsakelig forbundet med sine utpreget eskapistiske filmer. Derfor skulle jeg ønske at han utfordret seg selv med en ny München eller to i den deilige grøten av barnefortellinger, tegneserieadapsjoner og robotfilmer. Dét hadde vært rosinen i pølsa. Men nå drømmer jeg meg bort og forbi. Det viktige er at de siste ukene har gjort verden oppmerksom på at Steven Spielberg – en levende legende – for alvor er tilbake.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Tommy sier:

    Blir moro med mer Spielberg, selv om jeg er bittelitt skeptisk til Tintin. Flott artikkel.

  2. Geir Jardar Olsen sier:

    HØRHØRHØR Lars Ole! Helt enig om Spielberg. Er så PISS MØKKALEI folk som slenger drit om mannen, hvorfor? Fordi han vet bedre enn de fleste hva som treffer folk, enten det gjelder mitt i hjerterota (Schindlers Liste, E.T. osv) eller å underholde til den store gullmedaljen. Folk som slenger dritt om Spielberg har i bunn og grunn lite peiling på hva som er god film, enkelt og greit. Mannen er den mest innflytelsesrike nålevende filmskaperen, han er den største i vår tid, selv om han ikke lager filmer i stil med f.eks. Lynch, Scorsese, Polanski, Kaurismäki, von Trier, Herzog osv så er det likevel de færreste som klarer å kopiere hans suksess. Spielberg er ikke bare en stor og genial filmforteller, han er den mest innflytelsesrike kunstneren fra sin generasjon i det 20. århundre!

    Bare sånn for ordens skyld så består min personlige liste over favorittregissører av navn som Hitchcock, Bergman, Woody Allen, von Trier, Lynch og Polanski, men som filmelsker er det umulig å ikke inkludere Spielberg på den lista også.

  3. Nå skal jeg provosere skikkelig og si at jeg er en av de som har et svært ambivalent forhold til Spielberg.
    Jeg er enig i at de tidlige filmene hans er geniale, og står fram i filmhistorien som noe av det største som er laget i USA. Her er det fantastiske og rørende historier, gode manus, spenning, lekenhet og humor og flotte skuespillerprestasjoner som virkelig gjør inntrykk. Mine personlige favoritter blant hans filmer er Purpurfargen (Whoopi Goldbergs største og beste rolle ved siden av den undervurderte Homer and Eddie), Jaws og E.T.

    Men når det er sagt, synes jeg det store deler av det han har laget etter Jurassic Park (dessverre) grenser mot det pompøse og overdrevent sentimentale, på stor bekostning av historiene. I min mening føler jeg at hans store talent og sukssess har overskygget selve filmens kvalitet. Hvilket jeg synes er synd, fordi jeg vet han kan bedre. Men dessverre synes jeg at han etterhvert begynte å tendere for mye mot det storslåtte, i form av overdreven bruk av store bilder og følelsesladet musikk for at vi skal føle mye, men personlig gir dette meg fryktelig lite.
    Dessuten synes jeg filmene hans grenser mer og mer mot en konservativisme jeg personlig ikke setter særlig pris på, særlig synes jeg Private Ryan og Schindlers List preges av dette, fordi storslagenheten hindrer oss i å vurdere tragedien som krig er på en nøytral og kompleks måte. Filmene prøver for hardt å engasjere oss følelsesmessig, og fortrenger derfor den intellektuelle prossessen for tilskueren, noe som for min del føles litt fornærmende. Og jeg vet at mannen kan bedre enn dette.
    For all del, Spielberg kan håndtverket sitt, han er svært dyktig, det kan vi alle være enige om. Men jeg vil manuset og historien skal snakke til meg meg, ikke at fotografiet og musikken skal fortelle meg hva jeg skal føle. Og det er det jeg synes at filmene hans de siste årene har slik sett vært svake.
    Ta Jaws som eksempel, musikkbruken her er minimal og ble stort sett brukt (eller ikke brukt) som et spenningsmoment i forhold til haien. Historien i seg selv er engasjerende, og har et manus som selv den dag i dag er boret inn i vår kollektive underbevissthet. Jeg skulle virkelig ønske at han fortsatte å lage film i tråd med de gamle filmene.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>