Oscar 2011: fra utsiden er det lett å anse The Social Network som den sålangt mest opplagte favoritten til både 1 og 11 Oscar-statuetter. Men selv om David Finchers film både er årets sålangt mest kritikerroste og publikumelskede Hollywood-film, er det mange hindringer på veien til storeslem.
Få hadde trodd Finchers film skulle oppnå stort mer enn fjortisinteresse da prosjektet ble annonsert for et par år siden. Men som jeg skrev i min artikkel om filmen -- mye av årsaken til dens suksess ligger da også i hvordan manusforfatter Aaron Sorkin og regissør har greid å heve dette til noe veldig mye mer enn bare det nå så misvisende Facebook-stemplet filmen slet med frem til lansering. Dessverre er det allikevel dette stemplet som fort kan frarøve filmens dens kredibilitet hos aldrende akademimedlemmer. For selv om The Social Network langt på vei lykkes i sine ambisjoner som en slags Citizen Kane du jour, hører fenomenet den tar sitt utgangspunkt i hjemme hos et segment som de stemmeberettigede ikke har mye kjennskap til. College-miljø, fremveksten av internet og unge menneskers ambisjoner kan derfor fort bli utilnærmelig på stemmesedler som vanligvis preges av historiske drama og politiske thrillere. Det gjør det ikke stort bedre at de største utfordrerne per i dag, hører tydelig hjemme i disse kategoriene.
Produsent Scott Rudin, Columbia Pictures & co har derfor en tydelig utfordring foran seg. De må rett og slett overbevise om at dette er årets store amerikanske fortelling, at The Social Network tar temperaturen på noe allment relevant og fundamentalt -- at David Fincher har laget en saga for historiebøkene så vel som for samtiden.
I Oscar-sammenheng har lignende overbevisninger skjedd opptil flere ganger de senere årene. Slumdog Millionaire beholdt sitt outsider-stempel helt frem til Danny Boyle stod på podiet. Men med en tydelig kampanje sentrert rundt filmens store kvalitet som eskapistisk kinoopplevelse, lykkes den i å holde nettopp dette minnet varmt trass i massiv motstand fra mer Oscar-vennlig materiale som Frost/Nixon og The Reader. Det samme skjedde i fjor, der The Hurt Locker riktignok var favoritt hele veien, men hvor James Camerons Avatar hele tiden lurte i kulissene som blockbusteren ingen kunne unngå å neglisjere. Men vinnerens kampanje fokuserte på filmens politiske brodd, dens viktighet i samtidens debatt og greide med det å plassere det atskillig mer lettbente actioneventyret på sidelinja. Noe lignende må altså til i år, om The Social Network skal hamle opp med sine største utfordrere.
Hvem er utfordrerne?
Den mest opplagte er selvsagt The King’s Speech, en film som sålangt har tatt med seg det den kan av skuespillerpriser, heder og berømmelse. Strålende anmeldelser, historisk opphavsmateriale, flerfoldig belønnet stab og noen av verdens beste skuespillere i hovedrollene -- stadig flere anser dette som årets sålangt største favoritt, og det er ikke uten grunn. En titt på traileren understreker mye av filmens gullstatuettvennlige patos:
Du ser det med en gang, ikke sant? Så overfladisk, forutsigbar og politisk er altså denne utdelingen. Men samtidig er det da også denne typen filmer som nettopp har endt opp med «bare» nominasjoner i de senere år. Enten er det et resultat av Oscars stadig mer desperate jakt på seere til et show færre og færre viser interesse for, eller er det rett og slett fordi Akademiet har lært seg å stemme etter konsensus? Det er vanskelig å si, men The Hurt Locker og Slumdog Millionaire ville aldri vunnet for bare få år tilbake, ei heller The Lord of the Rings: The Return of the King. En av de mer slitne klisjéene relatert til dette er at en Oscar først og fremst vinnes på grunn av merittliste. Det stemmer isåfall atskillig dårligere nå enn tidligere, og vil også love godt for de andre utfordrerne.
Darron Aronofskys Black Swan er kanskje den fremste blant disse. Aronofsky har ingen merittliste å belønne sett med Akademiets øyne, hverken for publikumsfiaskoen The Fountain eller den ikke akkurat allment tilgjengelige Requiem for a Dream. At han stod bak The Wrestler har riktignok plassert han i kategorien velsmakende hos enkelte akademimedlemmer, men enhver film fra Ron Howard vil dessverre være å foretrekke for de som til slutt avgjør nominasjonene. Så hvilken sjanse har hans Black Swan? Det koker sannsynligvis ned til én ting -- skuespillerne, og kampanjens fokus på disse. Greier man å fremheve Natalie Portman nok til at hun beholder sitt stempel som favoritt til beste skuespillerinne de neste tre månedene, legitimerer det alene en reginominasjon for Aronofsky. At filmen også byr på to visstnok bunnsolide kvinnelige birolletolkninger fra Barbara Hershey og Mila Kunis, bidrar selvsagt ytterligere til å posisjonere filmen som årets «skuespillerfilm». En slik status vil gjøre filmen spiselig for atskillig flere, ikke minst for de mange skuespillerne som dominerer Akademiet.
Hvis Black Swan kaprer plassen for skuespillerfilmer og The King’s Speech tar det historiske dramaet, vil 127 Hours sannsynligvis innta rollen som årets Erin Brockovich, Monster eller Boys Don’t Cry -- den sanne historien du har vanskelig for å tro er sann, men som allikevel er det. Filmen har ellers ingenting til felles med tårepersene jeg ramset opp, men dette ene fellestrekket er hva som hever Danny Boyles post-Oscar-film til en reel utfordrer til de tre ovennevnte. Skal man tro anmelderne, har briten begått en film med så emosjonell påvirkning at publikum både har kastet opp, svimt av og nektet å forlate kinosetet etter endt rulletekst. Det holder for å være favoritt, men det kan jo nevnes at filmens visuelle tablåer alene gjør det umulig å avfeie dette som en soleklar kandidat til også de tekniske prisene.
Der har du dem -- de fire favorittene per november 2010. Alle trenger en stødig og legitimerende kampanje for å dra det i land, men samtlige har både anmeldelser og publikumsinteresse nok til å holde jernet frem til nominasjonene offentliggjøres 25. januar.
Og hvem er outsiderne?
Inception? Joda, den blir nok både nominert til beste film og en rekke andre priser, men vinne gjør ikke Christopher Nolans drømmerier. Men når den allikevel sannsynligvis ender opp med en rekke nominasjoner, vil det hovedsakelig være fordi Hollywood trenger å belønne sine studioer når de våger og lykkes med et såpass ambisiøst og egenrådig prosjekt. The Kids Are All Right? Dette er isåfall Black Swans største konkurrent til plassen som skuespillerfilmen. Annette Bening er også Natalie Portmans største utfordrer. Forvent også nominasjoner for manus og kanskje beste film med ti plasser på lista, men stort mer kan den vanskelig få. True Grit? Få har sett filmen enda, men Coen-brødrene er alltid å regne med i disse sammenhenger. Foto og manus er nesten avklart selv uten å ha sett noe mer enn traileren, men ikke se bort fra denne kan rake med seg det meste.
Få regissører er høyere elsket enn Coens i Hollywood, det måtte da isåfall være Peter Weir. Det er da også fremste årsak til at hans The Way Back figurerer på en liste som denne. Et egenrådig og krevende prosjekt få regissører har evnene til å få i land, og som med den rette kampanjen fort kan klatre høyt på favorittlistene. Rabbit Hole? Nicole Kidman får sin tredje nominasjon; det er det få som er i tvil om, og David Lindsay-Abaire blir nok også nominert for sitt manus. Men det interessante er om denne greier å posisjonere seg som In the Bedroom eller Little Children, og med det seile opp som årets indie-favoritt. Dens største konkurrent er isåfall Winter’s Bone, en film som med flere tunge festivalpriser i bagasjen, nå så smått stiger på listene. Toy Story 3? Ja, både beste film og manus. Hva med Sofia Coppolas Somewhere eller Mike Leighs Another Year -- begge kritikerroste, begge Hollywood-favoritter? Joda, de hører hjemme på denne lista, men isåfall aller sist.
I have no regard for that kind of ceremony. I just don’t think they know what they’re doing. When you see who wins those things—or who doesn’t win them—you can see how meaningless this Oscar thing is.
Woody Allen