norsk-films-mangel-pa-visuell-identitet

Norsk films mangel på visuell identitet

«Sønner»

So I like to try to go back and develop pure visual storytelling. Because to me, it’s one of the most exciting aspects of making movies and almost a lost art at this point.
– Brian De Palma

Den pågående debatten om norsk films mangel på kunstneriske ambisjoner, dens trausthet og påfølgende fravær av oppmerksomhet og suksess utenlands har buktet seg i mange retninger. Men én oppfatning ser det ut til å herske nærmest unison enighet om; Norge mangler de virkelig vågale, særegne filmstemmene.

Dels handler dette hypotetisk sett vel så mye om at vi ikke har selskaper som danske Zentropa og eller svenske Memfis film, som viser så stor interesse og lojalitet overfor sine kjæreste filmskapere at de får lov til å lage filmer helt uavhengig av markedskravene. Joda, Zentropa har fått sin norske avdeling, men det har kommet lite ut av det sålangt. Jeg skulle likt å se Lukas Moodyssons Ett hål i mitt hjärta eller Container bli laget her hjemme. Statistikken som viser at de fleste norske filmskapere har laget én eller to filmer umuliggjør dét enhver betydelig regissør kan fortelle oss: man lærer gjennom å prøve og feile, og det tar tid før man finner sin foretrukne uttrykksform. For at denne utforskingen skal finne sted må det skapes jord der regissøren får vokse og gro. Vi må ha produsenter som Lars Jönsson og Peter Aalbæk Jensen, som står bak regissøren og ser viktigheten av et slikt kunstnerisk rom, og som forstår at det kanskje må tas ukonvensjonelle budsjettavgjørelser for å kunne skape et skikkelig filmatisk univers. Dernest må vi ha en konsulentordning som er mer vågal i forhold til valg av prosjekter på manusstadiet, men som først og fremst må bli mer visuelt orientert. For kanskje må en sterk fortelling eller to ofres på den formeksperimentelle filmens alter? Hvis ikke ser jeg ikke hvordan vi skal kunne lage en Antichrist eller De Ufrivillige.

De siste årene har det som refereres til som “den gode historien” blitt det oppleste paradigmet for norsk film; på mange måter selve grunnoppskriften på vellykkethet. Skal vi utvikle spennende formspråk i norsk film må det derimot gis rom for det – har dette fokuset frarøvet oss denne lekegrinden? Den norske filmskolen på Lillehammer har ved gjentatte anledninger forsøkt å skape en analogi mellom denne rettesnoren og suksessen i nyere norsk film. Muligens har de hatt helt rett; den gode historien vaksinerer oss mot en gjentakelse av tiårene der norsk film var et skjellsord, der man laget karakterer og univers ingen andre enn de involverte kunne hekte seg på. Når filmskolen bedyrer at man må sette fortellingen i høysetet, tror jeg nettopp de forsikrer seg om at filmproduksjonen ikke skal bli innadvendt, slik den en gang var. At budsjetter ikke skal bevilges til kunstprosjekter av såpass privat karakter at høstutstillingen blir en mer egnet arena enn kinosalen. Men er ikke en slik kompromissløs film en fruktbar og nødvendig bestanddel av filmkulturen? Når Moodysson fikk lage Ett hål i mitt hjärta hadde dette også en rent symbolsk verdi: etter å ha skapt tre kritikerroste publikumssuksesser, ble han tildelt fullstendig kunstnerisk frihet innenfor filmindustriens rammeverk.

«Ett hål i mitt hjärta»

At slike filmer ikke lages i Norge er synd, men langt mer problematisk er det jeg opplever som et kategorisk skille mellom sterk historiefortelling og tydelig visualitet der den gode historiens “kvalitetssikring” ofte blir synonymt med konvensjonalitet. For hver gang jeg har hørt snakk om viktigheten av den gode fortellingen, antydes det at de filmatiske virkemidlene bare skal være til stede for å løfte frem denne. Dét er ikke nødvendigvis en uting. Filmskapere som skaper et språk der formen ikke skriker om oppmerksomhet, men istedet er subtilt tilstede og forsterker karakterer og fortelling, begår ofte glitrende filmkunst. Men filmen er hovedsakelig en visuell kunstart, og det ekspressive potensialet som opplagt befinner seg i et slående bilde kan fortsatt si mer enn tusen ord. Ja, faktisk kan det også overskygge en såkalt god historie. Eller rettere sagt: man kan også fortelle gjennom visualitet.

Selv er jeg nemlig mektig lei disse gode fortellingene i norsk film, ettersom de nesten utelukkende blir svært konvensjonelle, både hva gjelder narrasjon og stil. Jeg kan riktignok la meg berøre av og anerkjenne flere av dem. Men jeg synes ikke at filmer som Vinterkyss, Sønner eller Vegas bidrar til å heise norsk film opp på et nivå der man kan begynne å snakke om stor filmskaping. Jeg er klar over at det finnes en rekke eksempler på særnorske filmer, men hovedårsaken til at eksempelvis Nord får oppmerksomhet på festivaler er eksotismen som ligger i snøfnugg, fjellandskap og isfiskende samer. Som filmskapning er den på alle måter anonym. Etter min mening er det når regissørene har latt sin egen originalitet og “norskhet” få være i samkvem med filmhistoriske inspirasjonskilder at vi har oppnådd noe virkelig interessant. Når Jens Lien åpent låner fra Roy Andersson og Jacques Tati, eller Joachim Trier hemningsløst boltrer seg i den franske nybølgen med selvsikker arroganse. Begge har nye fortellinger å komme med, som besitter en sterk norsk mentalitet, men de ser fruktbarheten i å finne et visuelt formspråk som kan tilføye gjær til deigen. Avleggerne fra den norske filmskolen har, med visse unntak, vært preget av et fravær av sterk visualitet. De besnærende bildene, det hjemsøkende produksjonsdesignet, den suggererende montasjen eller den imponerende lange tagningen har uteblitt. Dette ser man også i eksamensfilmene, som ofte hemmes av illusjonen om å fortelle en hel historie på tyve minutter, istedenfor å skape et distinkt univers – som jo er kortfilmformatets mest innlysende evne. Resultatet blir da veldig ofte beklagelig uforløste novellefilmer.

«Reprise»

Jeg tror deler av problemet ligger i at mange norske filmskapere, da i motsetning til Lien, Trier og et fåtall andre, i altfor stor grad retter blikket inn mot seg selv og et ønske om å skape noe eget. Denne navlebeskuelsen kan ved første øyekast høres romantisk ut – er det ikke nettopp originaliteten som skaper den store filmkunsten? Men vokser Narcissus seg for feit, mister man både kunnskap og ydmykhet på veien, og i Norge later det til at man er redd for å erkjenne sine inspirasjonskilder. Å ta i bruk motiver fra andre filmskapere handler slettes ikke om å kopiere eksisterende verk, men å omsette andre filmkunstnernes oppdagelser i en ny kontekst og ikke minst diskutere uttrykket gjennom selve filmen. Kanskje er det rett og slett slik at norske filmskapere generelt ser for lite film og derfor mangler filmhistoriske referanser? Lars von Trier har aldri lagt skjul på at han parafraserer Tarkovskij, Bergman eller Dreyer, men han makter allikevel å skape et av moderne filmhistories mest distinkte og omtalte karrierer. I møtet med norsk film opplever man så altfor sjeldent å være i hendene til en filmkyndig, en som virkelig kan sitt fag og sin historie.

Man kan få inntrykk av at mange norske filmskapere ikke helt vet hvorfor de vil lage film. Det eksisterer få ambisjoner i forhold til å forvalte filmen som visuell kunstform eller et eget språk, og de “gode historiene” mangler ofte brodd, originalitet og ikke minst iøyenfallende manuskripter (men dét er en annen diskusjon). Skal man velge filmen som uttrykksform i Norge bør man samtidig ta på seg en viktig utfordring. For her hjemme har vi bare unntaksvis brukt mediet til å skape egenartede uttrykk, og i heller liten grad bidratt til å markere oss i det internajonale filmlandskapet eller vært med på å definere en samtidig diskurs. Selv om norsk film strengt tatt opplever større suksess i utlandet enn tidligere, er dette på premisser som har lite eller ingenting å gjøre med det riktignok elitistiske, men like fullt gjeldende begrepet filmkunst. Tommy Wirkola har erigert kultnerdene med sine nazizombier og den nokså pregløst regisserte Trolljegeren slår seg i disse dager på brystet over å ha solgt filmen til x antall land. Dét er selvfølgelig plausibelt og morsomt for bransjen, men til syvende og sist vil disse bare bemerke seg som eksotiske artigheter og lite annet. Den norske filmen må adaptere og videreutvikle eller finne nye, spennende formspråk og heve ambisjonsnivået til å konsentrere seg om film som kunstform. Den må helt enkelt intellektualiseres og fungere uavhengig av lokale så vel som internasjonale kommersielle hensyn.

«Død snø»

Jeg vil tro at behovet for en mer konkret ønskeliste melder seg, så la meg gjøre det enkelt, og skissere en opplagt sammenligning. Alt dette er en konsekvens av vår manglende filmkultur her til lands. Når det skrives eller samtales om litteratur er det forventet og helt naturlig å snakke om forfatterens mestring av språket – også uavhengig av om han eller hun har prestert å servere oss en aldri så fengende fortelling. For vi vet at den virkelig gode litteraturen ikke kan være foruten en eller annen form for språklig finesse. Hvis ikke kaller vi det for kiosklitteratur eller flyplassromaner og sier at forfatteren «ikke kan skrive, men historien var spennende.» Hvis man anerkjenner filmen som et eget kunstnerisk uttrykk med et eget språk, som ikke bare er et amalgam av alskens andre kunstarter, vil dette innebære at det finnes bestemte normer for hvordan man setter sammen bokstaver og bygger opp setninger. Og dermed også klisjeer og slappe konvensjoner, i kontrast til originalitet og eleganse.

På bakgrunn av dette vil jeg hevde at kongeriket Norge lager forbausende mye kioskfilm, der det kunstnerisk egenartede, utfordrende – det som kan være med å videreutvikle og diskutere filmmediet, i stor grad uteblir.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 18 kommentarer

  1. Marthe Aspelund sier:

    En fantastisk god og viktig artikkel!!! Man kan bare håpe at en fersk regissør-spire et sted i landet leser dette og plutselig føler en form for ustyrtelig inspirasjon, trang og lidenskap til å fortelle noe han/hun simpelthen bare MÅ fortelle :)

  2. C sier:

    Det er mange av oss, men vi får ikke støtte eller sjanse til å vise oss, og det er få forum og kanaler hvor vi kan vise kortfilmene våre..

  3. Jeg henger meg på setningen “Kanskje er det rett og slett slik at norske filmskapere generelt ser for lite film og derfor mangler filmhistoriske referanser?”. Tror vi her har et viktig poeng. Jeg er overbevist over at man blir en bedre og en mer reflektert filmskaper av å se mye film.

  4. Vegard sier:

    “Den må helt enkelt intellektualiseres og fungere uavhengig av lokale så vel som internasjonale kommersielle hensyn.”

    De som betaler for det jeg kaller profesjonelle filmer i en tradisjonell ordning à la patron/klient-forhold (enten stat eller private aktører) har et naturlig ønske om profitt, og derfor satser de på kjente formler som de håper på at ikke vil skremme vekk det store publikummet.

    Løsningen på problemet med “den kunstnerisk vågale filmen” vil være å finansiere den selv, eller finne villige investorer. I motsetning til å skrive en bok, koster det å produsere film penger (ofte veldig mye også). Noen må betale, og staten, med sine mange politiske krav og føringer, er således bundet på hender og føtter. Private aktører som Hollywood ønsker å overleve, og må derfor ha profitt og sikter seg ofte inn på sikkerhet.

    Filmutstyr og liknende blir billigere og billigere for hvert år som går og filmmediet har blitt mer radikalt demokratisert i løpet av de siste 20 årene. Det har derfor blitt en mer vennlig sfære for å lage film, også for de kunstnerisk aspirerende filmskaperne.

    Så min anbefaling er å betale for filmene sine selv. Det har jeg gjort tidligere, og det har jeg planer om å gjøre i fremtiden også… ;)

  5. Petter W sier:

    @C

    Hva i all verden? Hvordan kan du si at det er få forum og kanaler å vise kortfilmer? Det er flere enn noen sinne, noe som også fører til at nivået er høyere hvis man vil nå frem. Om du lager en veldig bra video på YouTube kan plutselig hele verden se den. Om den ikke er dritt.

  6. Eirik sier:

    God artikkel. Jeg prøver meg med en billig teori: Har vi det for godt i Norge? Er vi for dovne og uinspirerte til og tilføre noe krutt? Se Russland / Tjekkia under kommunismen og nå. Nå er det mest dritt som lages, og jeg har bodd i Tjekkia. Samtidig, som det står i artikkelen; DK og Sverige er gode sammenlignbare punkter, som jo produserer visuell “guf” Amerikanerne har til gjengjeld et så sammensatt samfunnslag og en hyper kommersiell filmindustri, som alltid vil åpne for “independent” og radikal filmkunst. Norge er et sted i intetland?

    Vegard har gode poenger i det at filmbransjen er radikalt demokratisert. Du trenger ikke papirene fra Filmskolen. Make a statement. Kjøp et kamera. Lag filmen du drømmer om selv. Det behøver ikke koste skjorta lenger….

  7. Øyvind Hellenes sier:

    Norges filmkultur er ikke noe å skryte av nei. Impulskino feks. er helt fraværende i mitt miljø. Dette har jo selvsagt noe med pris og utvalg å gjøre, men jeg føler at dette er noe som har bygd seg opp over tid. Er det Hollywood sin feil? Filmskolene? Investorene? Eller rett og slett publikumet?

    Vanskelig å si, men en ting er i hvert fall sikket, og det er at vi ligger langt bak naboene våre etter hva filmkultur angår. Det er selvsagt forstålig at investorer ikke vil gamble på uerfarne regissører, men de trenger vel strengt tatt ikke gjøre det heller. Hvorfor kan ikke Lukas Moodysson lage film i Norge? Gi han pengene han trenger så kliner han til med ett mesterverk. Bare det kan være nok til at det løsner både for publikums interessen og ikke minst for filmselskapene.

    Sverige har laget utrolig mye bra, men husk at den beste svenske filmen tross alt ble laget av en russer ;)

  8. Vegard sier:

    Og da snakker du vel om Offret av Andrej Tarkovkij? :)

  9. Øyvind Hellenes sier:

    Stemmer det ja. Selv Bergman på sitt beste når ikke opp til den, og det sier litt.

  10. Frode Dalen sier:

    Igjen en god artikkel! Desverre er det dette den gamle børs og katedral problematikken som også rir litteraturbransjen. Her vinner desverre børsen fram. Tror det hele bunner i tiden vi lever i, hvor kvantitet og underholdning vinner frem på bekostning av kvalitet. Man kan jo begynne å lure på hva man skal med alle pengene når det å berike seg med det ypperste kultur har å by på ikke er aktuelt…

  11. Geir Jardar Olsen sier:

    Masse gode poeng her, og jeg er enig med det meste, MEN… når artikkelforfatteren skriver: “Selv er jeg nemlig mektig lei disse gode fortellingene i norsk film, ettersom de nesten utelukkende blir svært konvensjonelle” så kan jeg minne om at norsk film på 70- og 80-tallet var stort sett det totalt motsatte. Det er mange av oss som synes det er forferdelig godt å endelig se norsk film ha gått så langt vekk fra de groteske publikumshatende makkverkene som ble spydd ut med jevne mellomrom, med den fulle støtte fra de som satt på penga, på 70- og 80-tallet. Hele galskapen nærmest kulminerte i Wam & Vennerøds “Hotel St. Pauli” hvor de fikk norske skuespillere til å bedrive urinsex på kamera (method acting, go home!).

    Det er nok mange yngre filmelskere i dag som ikke har noe forhold til denne forferdelige dystre perioden i norsk film, men det er enda flere som fortsatt sitter igjen traumatisert og for alltid ødelagt i sitt forhold til norsk film nettopp pga dette. Derfor har vi bl.a. mennesker i dag som – etter dusinvis med publikumsvennlige feelgoodfilmer – likevel lirer av seg frasen “æsj den skal jeg hvert fall ikke se!” når de kommer over traileren til en norsk film.

    Synes Arbeiderbladet(Dagsavisens) gamle anmelderkjempe Harald Kolstad sa det ganske bra da han anmeldte Wam & Vennerød’ kulminasjon på norsk films avstøtende karakter da han om sa: “Noe av det mest deprimerende ved Hotel St Pauli er vissheten den gir oss om at dette bare kunne skje i norsk film. Bare i vår tilsynelatende kroniske ravnekrok-situasjon som filmland kunne dette ubeskrivelig latterlige oppkoket av bygde-genialitet og lavpannet sensasjonsmakeri bli produsert – med statsstøtte – og presentert på tre hovedstadskinoer som en filmbegivenhet!”

    Gud forby om vi skulle ende opp som verdens mest gudsjammerlige filmnasjon atter igjen. Heldigvis skjer det neppe, for dagens norske filmskapere er over det jevne langt mer talentfulle enn den bermen med talentløse dyr som fikk lov å dominere filmindustrien under skrekkens tiår (70- og 80-tallet). Dagens filmskapere har stort sett for det meste en helt annen innsikt i hva som gjør en spennende filmopplevelse enn skrekkøglene fra fordums tid, så jeg er absolutt for at disse menneskene skal få lov til å eksperimentere og leke mer enn de gjør i dag. Forhåpentligvis lander norsk film til slutt et sted midt i mellom, der vi både evner å lage underholdende sjangerfilm og samtidig spennende mer egenartede opplevelser.

    La oss bare for Guds skyld ikke glemme den skrekkperioden vi tidligere måtte lide oss igjennom.

    (NB: kritikken av tidligere perioder er altså rettet stort sett mot 70- og 80-tallet, hvor galskapen nærmest fikk herje fritt og hemningsløst, og ikke tidligere epoker hvor vi hadde store navn som Arne Skouen, Tancred Ibsen, Edith Carlmar, Erik Løchen, Kåre Bergstrøm m.fl.)

  12. Men kanskje som en konsekvens av at “galskapen” fikk herje fritt så er flere av tidenes beste norske filmern produsert nettopp på 70- og 80-tallet ;) Norske byggeklosser, Flåklypa Grand Prix, Hustruer, Arven (ikke sett, men nominert til gullpalme), Løperjenten, adjø solidaritet og Herman (1990)…

    Men en slags mellomting mellom dagens norske filmbransje og tilstandene på 70- og 80-tallet ville nok vært det beste. Det må være rom for galskap og eksperimentering!

  13. Øyvind Rype sier:

    Nå har jeg ikke opplevd filmene fra 70-tallet i sin samtid, men derimot sett de i etterkant på vhs/dvd på 2000-tallet og ser sådan noe annerledes på det. Jeg er til dels veldig enig: det er hysterisk mye dårlig film fra 70/80 og ikke minst på 90-tallet. Pregløst og elendig gjennomført på alle måter. Slikt sett har norsk film i dag fått en ansiktsoppløtning når det gjelder å konstruere film rent teknisk, men i denne endringen forsvinner også skavankene og det personlige. Jeg tenker da først og fremst på Løkkeberg, Breien og ikke minst Wam&Vennerød

    Si hva du vil, men jeg mener nå selv at Wam&Vennerød er det mest innovative og særegne som har skjedd norsk film. Det skorter kanskje på det rent tekniske, men de har/hadde meninger og en fanden-volsk innstilling som jeg savner. Noen som tørr å tuppe til Janteloven, moralparadigmet og kaste vekk Botox-sprøyten, hvis eneste formål er å blidgjøre flest mulige i salen. Dagens norske film, som preges av stor intern konkurranse mellom filmene, kan ikke ta seg råd til forsøke noe nytt. Er det en manglende vilje blant produsentene eller er det det norske folk det er noe galt med? Man kan jo spørre seg selv om det norske publikum har grodd seg fast i visse forestillinger om hva en norsk film skal være og at disse forventningene går tilbake til produsentene som en ond sirkel.

    Jeg mener uansett at det må finnes rom for både Max Manus, Engelen, Aune Sands klønete monologer i Dis eller Hotel St.Paulis urinering av norske kinogjengere. Uten å ha særskilt aning om hvordan midlene fordeles gjennom konsulentordningen, så er jeg av den oppfatningen om at midler bør øremerkes til mer… “vågal” film. Hva som ligger i dette begrepet blir en annen diskusjon.

  14. Smitte sier:

    Heller 10 Wam & 10 Wennerød på taket enn én lønsj i handa.

  15. Ole sier:

    Jeg kom på denne kronikken Gunnar Iversen skrev for to år siden. Den er muligens enda mer aktuell nå.

    http://www.dagbladet.no/kultur/2008/09/01/545384.html

    Forøvrig. Veldig god og viktig artikkel, men skulle ønske du kunne roe ned språket litt. Det blir så høytsvevende noen ganger at jeg ikke klarer å ta det helt seriøst.

  16. Tonje Skar Reiersen sier:

    Til inspirasjon:

    Som flere påpeker kan det å film lage på egne/lave budsjetter være en riktig vei å gå for og kunne skape den stemningen og det visuelle uttryket man selv vil. Her er fjorårets fantastiske svenske film Man tenker sitt et forbilledlig eksempel.

    Filmen ble skutt på utviklingsbudsjettet med et team bestående av de to regissørene Henrik Hellstöm og Fredrik Wenzel (hvor av Wenzel selv var fotograf) og med komponist Erik Enocksson på lyd. I denne, lille verden kunne de lage akkurat det de ønsket.

    Så kom produsenten Erica Wassermann inn i etterarbeidsfasen og klarte å skrape sammen 3-4 millioner til ferdigstillelse. Resultatet er et virkelig originalt og djervt verk som vi her i Norge er veldig langt unna å lage.

  17. Kari Petronella Finstad sier:

    Etterlengtet artikkel og ikke minst diskusjon!
    Utrolig mange gode innlegg her! :-)

    Jeg synes hele tråden vitner om at tiden er inne og at det er rom for mer fokus på det rent visuelle i norsk film. Håper flere finner dette inspirerende!

    Første steg på veien kan for eksempel være å sende inn et manusforslag til kortfilmkonkurransen, et samarbeid mellom Montages Shorts og Drømmesuiten!

  18. Michael W sier:

    Når du sier at alle disse intelektuelle filmskaperne vil bli husket, så er jeg ikke sikker på at du har rett. De fleste vil tenke tilbake på Olsenbanden og Flåklypa og smile. Men tanken på disse intelektuelle filmene som fremstiller alt som vanskelig og komplisert får meg til å gjespe. Det viktige må være å kombinere to ting. De største har vært i stand til både å beherske det rent filmtekniske og vært i stand til å underholde. Man må ikke bare lage dramafilm for å være en god filmskaper. Sjanger filmen har sine mestre som Kurosawa, Hitchcock, Billy Wilder og zucker, abrahams and zucker. De fleste av disse vil bli husket mye lengre enn Lars von Trier. Og det beste er at vi smiler når vi finner frem de gamle sjanger filmene, mens disse wannabe new wave folkene er noe vi ser på fordi vi ønsker å fremstå som smartere enn vi egentlig er.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>