hensynslost-og-vakkert-i-harry-potter-og-dodstalismanene-del-1

Hensynsløst og vakkert i Harry Potter og Dødstalismanene – Del 1

Hermoines forpinte og skuffede ansikt speiler stemningen i «Harry Potter og Dødstalismanene - Del 1».

Now hear, you blissfull powers underground – answer the call, send help. Bless the children, give them triumph now.

(Aeschylus, The Liberation Bearers i Harry Potter and the Deathly Hallows)

Det er nå tre år siden jeg satt på en forblåst øy i Danmark med Harry Potter og dødstalismanene mellom to sprakende permer. Det tok ikke mange dagene før jeg hadde fortært hver eneste bokstav, og med klump i halsen og kiling i magen måtte jeg ta meg i å kjenne på nostalgien over å ha vokst opp sammen med Harry, Ronny og Hermoine. Og så var det plutselig slutt.

Men på kinolerretet har slutten bare såvidt begynt. Etter fjorårets glimrende Harry Potter og Halvblodsprinsen bare økte forventningene til hvordan regissør David Yates skulle turnere en todelt filmatisering av seriens opus magnum. Helt siden Yates ankom som regissør på femte film, Harry Potter og Føniksordenen, fant serien en puls som banket mer i takt med den opplevelsen jeg har hatt foran J.K. Rowlings bøker. Riktignok er Alfonso Cuarons film fortsatt den jeg holder aller høyest, men Mike Newells Harry Potter og ildbegeret gjorde meg direkte bekymret for at dette skulle utvikle seg til et spektakulært maratonløp der heseblesende action ville ta oppmerksomheten fra karakterdramaet som strengt tatt er fortellingens hjerte. Yates dro øyeblikkelig universet ned på bakkeplan og tok mer brutale valg i forhold til opphavsmaterialet. Potensielt spektakulære konfrontasjoner ble saget vekk til fordel for hormonell angst og små hverdagsøyeblikk. Det ble rom for å puste i gangene på Hogwarts – man fikk følelsen av å være en medelev.

Første del av Harry Potter og dødstalismanene plasserer seg naturlig ved siden av de to foregående kapitlene, men drar alt litt lengre. I så måte er dette utvilsomt den mest utfordrende Potter-filmen til dags dato, når den vågalt tvinger publikum med på en dyster og nesten meditativ reise gjennom golde skoger og forblåste dalstrøk. Den barnslige magien som en gang trollbandt publikum er så godt som forduftet. Humørløs er filmen ikke, men lysglimtene er subtile og dessuten syrlige – som spontane regndusjer med fandenivoldskhet (her lykkes man godt med å få frem Rowlings karakteristiske sorte humor). Ron har til og med sluttet å heve øyebrynene sine og si «wicked». For det er jo strengt tatt ikke så morsomt lenger; trollmannsverdenen har blitt et fascistisk helvete der de med urent blod skal renskes vekk og Voldemorts totalitære skrekkregime skal reise seg. Den politiske klangbunnen er svært tydelig, men mer treffende enn plump fordi den er så tidløs. Anslaget setter øyeblikkelig tonen i en effektiv og bevegende montasje, der de tre hovedkarakterene forlater hvert sitt hjem – muligens for godt. For første gang får vi også se Hermiones foreldre, og hennes beslutning om å slette seg selv fra minnene deres signaliserer hvilket alvor som møter oss denne gangen. Alexandre Desplats nydelige musikk pulserer melankolsk i bakgrunnen og bidrar sterkt til en sammensatt følelse av håpløshet og gryende forløsning.

Jeg har hele tiden støttet opp rundt beslutningen om å dele dette eposet i to deler. Utvilsomt økonomisk gunstig for Warner Bros., men også en respektfull gest til fansen. Rustne røster har allerede klaget over det seige tempoet i Harry Potter og Dødstalismanene – del 1 og stilt spørsmål ved om dette egentlig burde vært én film. Tempoet ville utvilsomt blitt høyere, men de beste delene i både romanen og filmen som foreligger handler om atmosfære og karakterøyeblikk – ikke heseblesende eventyraction. Dette er en halv film som først og fremst er opptakten til et intenst klimaks, og jeg tror man må vente med å sette to streker under svaret før begge filmer er fordøyd og evaluert som en helhet. For dette er strengt tatt én film som er klippet i to, og vurdert som en åpningsakt er denne første delen ypperlig.

Som filmserie har Harry Potter – på tross av et par svakere nummer – vært imponerende konsistent og bortimot kvalitetssikret. Bare én ting har skjemmet helheten litt, og det er manusforfatter Steve Kloves. Han har aldri helt skjønt hvordan man skal få flyt i disse ofte fragmentariske fortellingene. Dette problemet, i kombinasjon med litt rotete klipp, er også tilstede i Harry Potter og Dødstalismanene – Del 1, og jeg vil tro at de som ikke har lest Rowlings bøker kan slite med å få med seg en del poenger her. Nå er filmen såpass stemningsbasert at det neppe vil ødelegge opplevelsen, men jeg har ingen problemer med å se at dette kan irritere tilskuere som faktisk ønsker å forstå hva alt dette dreier seg om. Essensielle plottpoeng kastes ut i bisetninger, og den informasjonsdrevne delen av dialogen fungerer dårlig. Da er det en befrielse at tonen blir hverdagslig og avslappet når trioen drar på telttur – riktignok av det intrigefylte slaget. De er knyttet til hverandre som søsken, men selv om kjærligheten skinner igjennom ser man også at de har begynt å bli lei av hverandre – karakterene altså. Oppdagelseslysten har forsvunnet. Hovedrolleinnehaverne gjør sine beste prestasjoner sålangt, og især Rupert Grint får vist et større spekter her enn tidligere. Pustberøvende vakre Emma Watson har alltid vært seriens sterkeste kort og gir en temperatursterk og inderlig tolkning. Hermione er da også utvilsomt Rowlings fineste karakter og får større plass her, etter å ha blitt noe marginalisert i forrige film.

Om Harry Potter og Dødstalismanene – Del 1 ikke er helt finslipt som fortelling, veies dette opp av en rekke fantastiske enkeltsekvenser. Et besøk til Godric’s Hollow er skumlere enn klimakset i de aller fleste horrorfilmer – akkurat som Lord Voldemorts første rådsmøte med dødseterne. En jakt i skogen mot slutten er dynamisk og intenst utført, og trollmannstrioens inntog i Magidepartementet byr på kreativ visuell komikk det lukter klasse av. Historien om selve dødstalismanene fra The Tales of Beedle the Bard er løst som et animert skyggeteater – et grep som både er overraskende, kreativt og gåsehudfremkallende godt gjennomført. Denne “kortfilmen” er utvilsomt noe av det flotteste jeg har sett på kino i år.

Men som jeg har antydet er det de mindre spektakulære sekvensene som gjorde aller størst inntrykk på meg denne gangen. Dette skyldes i stor grad fotograf Eduardo Serra som utrolig nok makter å følge opp Slawomir Idziaks og Bruno Delbonnels arbeider (sistnevnte ble Oscar-nominert). Serras kameratriks er ikke like avanserte som Delbonnels dansende linselek, men til gjengjeld er fotoet mer ekspressivt og nærmere Idziaks arbeide i Harry Potter og Føniksordenen. Den isblå og forsiktig fiolette fargepaletten er praktfull, og en mer nøktern, realistisk lyssetting tilføyer den helt riktige stemningen. Men denne filmens ubestridelige skjønnhet handler ikke bare om foto.

Sminkearbeidet er også imponerende og CGI-effektene har en nesten malerisk kvalitet. Den store stjernen her er likevel scenograf Stuart Craig; hans arbeid er sjeldent omfattende og har en unik teft for å implementere fiffige detaljer uten å rote til helheten. Her er hvert tablå dødelig lekkert og sammen med fotoarbeidet gir det filmen en distinkt drømmeaktig karakter. Jeg håper virkelig Akademiet ser Craig denne gangen og gir ham en fortjent Oscar.

Ett enkelt øyeblikk skal få avslutte denne hengivne omtalen, og dét ruver for meg som seriens sålangt emosjonelle høydepunkt. Når Ron forlater Harry og Hermione i sinne, klemmes all stemning ut. Men istedet for å la tårene renne, samler Yates dette i en scene der Harry i et forsøk på å gjøre noe vanlig, ber Hermione opp til dans mens Nick Cave and the Bad Seeds synger O Children på radioen: «Forgive us now for what we’ve done. It started out as a bit of fun. (…) They’re gathering round with all my friends. We’re older now, the light is dim.» De holder rundt hverandre, vingler litt keitete fra side til side. De forstår og trenger ikke veksle så mye som et ord.

Flere av oss har vokst opp med disse karakterene – og ikke minst disse skuespillerne. Det er rart og fint å se at de omsider har blitt voksne i både kropp og sjel, og at barndommen blir en nostalgisk referanse til en tid og et sted alle lengter tilbake til. Og jeg lengter selv – jeg merker det i eskalerende grad for hvert år som går. Nå konfronteres jeg heldigvis ikke ansikt til ansikt med en dødelig fiende, men Harry Potter handler vel så mye om overgangen fra barn til ungdom til voksen – noe alle har vært igjennom. Nå er serien myndig, og David Yates behandler både filmen og publikum deretter. Det er vanskelig å si hvor god Harry Potter og Dødstalismanene – Del 1 er før vi har sett fortsettelsen, men jeg mistenker at helheten vil bli enda større enn summen av delene og dermed stå som seriens aller sterkeste kapittel.

Harry Potter og Dødstalismanene – Del 1 er, på tross av sine opplagte skjønnhetsfeil, i nærheten av å være et praktverk.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 12 kommentarer

  1. Kari Petronella Finstad sier:

    Åååå, Lars Ole! Jeg er så enig, så enig!
    Nå som filmen har fått sunket inn litt, kjenner jeg at den virkelig treffer en nerve. Den har en subtil finesse og sårhet som gir denne mørke delen av historien en dybde og en menneskelighet langt ut over det jeg hadde forventet på lerretet. Det gjør rett og slett litt vondt i brystet når jeg spiller av noen av scenene i hodet mitt …
    Og for en nydelig animasjonssekvens! Jeg ble helt bergtatt.

    Selvsagt er Cuaron fortsatt favoritten, men dette lover virkelig godt for avslutningen!

  2. Truls Foss sier:

    Som jeg gleder meg! Skal se den Søndag, hurra!

    …mens Nick Cave and the Bad Seeds synger O Children på radioen… – har egentlig ikke mye å si om dette, bortsett fra at jeg er veldig stor fan av Nick Cave og at jeg gleder meg til denne sekvensen!

  3. tanketom sier:

    Var veldig skeptisk etter ein del andre anmeldingar, men denne har gitt meg trua litt attende igjen. Må vel sjå den i helga da!

  4. Det hjelper ikke med dialog til fordel for action, når hovedrollen ikke klarer å levere replikkene. Kanskje mitt sinne mot Daniel Radcliffe gjør at jeg ikke legger så godt merke til det andre som er positivt, slik som nesten alle birollene. For egentlig så liker jeg filmene, og det er kanskje feil å se på filmene på grunnlag av bøkene, men filmene klarer VIRKELIG ikke å skape den samme koselige, mørke, mystiske, morsome og utrolig spennende stemningen som bøkene.

  5. Eirik sier:

    Trailerens visualisering er en rip off pastich av dimensjoner, Twilight, Lord of The Rings, X – Men, Nosferatu (?). Jeg tror aldri jeg har sett lignende før. Når det er sagt: Warner Brothers kan markedsføring og en trailer har ikke nødvendigvis noe som helst med kvaliteten på en film og gjøre. Utfra klipp og anmeldelser ser det ut til at det er noe vedrørende Daniel Radcliffes spill. Han virker stiv og lammet. Vet han at han er på vei til Hollywoods typecast gravgård? Jeg så ham for noen år siden i London, i stykket Equus, hvor han viste en annen side av seg: Rå og søkende. Jeg tror og håper han finner sin retning videre…

  6. Erik Kleven sier:

    Kan vi vææære så snill å få en Harry Potter podcast?

    Må si jeg elsket filmen, at dagbladets anmelder kunne gi denne filmen terningkast 2 er nærmest for en skandale å regne.

    Er enig med deg Lars Ole, i at del 1 og 2 her meget sansynlig vil stå igjen som seriens aller sterkeste kapittel, på tross av PoAs fortreffelighet.

  7. Erik: Takk for entusiasmen! Det vil komme en Harry Potter-podkast, men jeg har en følelse av at vi kommer til å spare dette kose-emnet til innspurten mot del 2 av Dødstalismanene. Altså neste sommer. Da bør vi til gjengjeld snakke oss gjennom hele filmserien.

  8. Øyvind Hellenes sier:

    Forstår ikke helt den store fasinasjonen deres for Azkaban altså. Selv mener jeg alle Yates filmene har vært bedre.

    Men til The Deathly Hallows. Jeg er veldig enig i mye av det du sier Lars Ole. Selv har jeg ikke lest bøkene, men det hindrer ikke meg fra å nyte disse filmene. Dette er kanskje den mest visuelle filmen så langt og som du er inne på så er filmen spekket med fantastiske tablåer. Lydbildet er også strålende og da spesielt når Harry besøker hjemmbyen sin. Desplat hever den sekvensen så til de grader.

    Er det en ting jeg skal sette fingeren på så er det slutten. Ikke at det er noe galt med slutten i seg selv, men jeg savnet ett større klimaks. Med en slik slutt føler jeg at den blir alt for avhengig av part 2. Ser liksom ikke for meg at man i fremtiden kommer til å sette seg ned med part 1 uten å se part 2 i samme slengen.

    Til slutt må jeg påpeke at jeg elsket det nye tempoet. Langsomt og subtilt. Det får meg til å ønske at alle filmene skulle vært slik. 14 HP filmer hadde ikke gjort meg noe, hehe.

  9. Kjersti sier:

    Takk for fantastisk anmeldelse, jeg er så enig! Og fikk helt klump i halsen… Er i tillegg, om mulig, enda mer irritert på bl.a. Aftenpostens anmelder. Gru-gleder meg til siste del.

  10. Hvorfor er det ingen som svarer på mitt spørsmål om hvorfor ingen synes at Daniel Radcliffe ikke funker i det hele tatt?!

  11. Simen: Jeg har ikke lest bøkene, men har aldri opplevd i filmene at det er noe som skurrer med Daniel Radcliffe. Jeg liker’n. Selv om jeg tror hans fremtidige skuespillerkarriere vil bli noe begrenset.

  12. Wow Lars-Ole,
    du utrykker akkurat det jeg folte sa inderlig, men ikke kunne si! Du skriver sa utrolig lidenskapelig og poetisk, akkurat det filmen fortjener, og GUD som jeg er enig i ALT du sier! JEEZ… lenge siden vi har pratet film sammen na! Savner det ass.. Pussig at du hadde lagt din elsk pa de samme scenene som meg, den Nick Drake Scenen tok kaka ass.. den svei seg inn i hodet og hjertet mitt. Jeg kan ikke tenke pa den sangen uten aa fa tarer i oynene.
    Etter jeg sa filmen tenkte jeg sa sinnsykt mye pa det a bli voksen, na sitter jeg her, i London, ferdig pa skolen… FERDIG! Jeg har jo gatt pa skole hele livet mitt! Hva skjer naa da? Ikke mere penger fra lanekassa, ikke en base a ga til hver dag, ikke lope rundt i korridorene a late som jeg er pa Hogwarts. Men a bo alene, tjene sine egne penger, betale regninger, vaere voksen og ansvarlig, jeg foler meg ikke moden nok til det i det hele tatt! Og som sikkert mange andre i var generasjon foler, sa har vi vokst opp side om side med disse karakterene. Ventet pa bokene og filmene… Na er det snart slutt og det er tid for a bli voksen.. shit.

    Og Simen, jeg har hort flere som ikke er fornoyde med Daniel Radcliffe’s tidlige prestasjoner, og mye kritikk pa det emosjonelle spekteret hans, men i denne filmen, tok han et massivt steg og selve Joanne Kathleen Rowling sa til ham personlig at han hadde gjort en utrolig bra jobb og fortalte ham ting som hun ikke hadde fortalt til noen andre, lovpriste ham og tok ham i handen. Tingen er vel at alle som leste bokene forst har sin egen Harry Potter, og det er umulig a tilfredstille alle, for meg sa funker han kjempe bra og han fyller den tunge, angstfulle, akward, modige og herlige helten Harry er.

    Takk for den fine anmeldelsen Lars-Ole.
    Jasmin

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>