fra-videohylla-fur-an-imaginary-portrait-of-diane-arbus

Omtale

Fra videohylla – Fur: An Imaginary Portrait of Diane Arbus

I spalten Fra videohylla leter vi frem gamle og nye skatter som aldri har fått ordinær kinodistribusjon her til lands.

Noen ganger kan en fullstendig fiktiv historie sette virkelige personer i et nytt lys. Dette portrettet av Diane Arbus, en av USAs mest banebrytende og kontroversielle fotografer, er slett ingen reell biografi. Filmen er bygget rundt en kjærlighetshistorie som aldri har funnet sted. Likevel rører den ved en kjernetematikk som ikke dukker opp på lerretet så ofte: hva får en kunstner til å finne sin indre drivkraft, sin identitet og kreative stemme?

Det kan virke merkelig å lage en film om en fotograf som ikke tar bilder. I Fur får vi nemlig ikke se mer enn noen bilder av en forlatt trappeoppgang. Og Diane Arbus er mest kjent for sine portretter av mennesker i utkanten av samfunnet. Hun tok bilder av de marginaliserte, de som ikke passet inn. Kjemper, nudister, sirkusartister og andre freaks ble portrettert. Og i bildene av såkalt vanlige mennesker, greide Arbus å få frem noe underlig, som om hun brukte kameraet til å ta bilder av sprekkene i en fasade. Dette har gjort henne til en av de mest omdiskuterte fotografene i amerikansk fotohistorie, og det er slett ikke alle som liker bildene hennes. De har av enkelte blitt ansett for å være meningsløse og rett ut stygge. Blant annet kritiserer Susan Sontag Arbus’ bilder for manglende evne til å vekke medfølelse. At Sontag selv ble portrettert av Arbus i 1965 kan muligens ha noe med saken å gjøre, men det interessante er hvordan det synliggjør konflikten mellom fotografi som kunst og som dokumentasjon.

I Fur er det nettopp den kunstneriske motivasjonen som settes i søkelyset. Diane Arbus i Nicole Kidmans skikkelse går gjennom en prosess hvor hun bryter ut av en forstummende tilværelse som husmor og assistent til sin motefotograferende mann. Arbus møter den fiktive Lionel Sweeney (Robert Downey Jr.), en mann som lider av hypertrikose, eller såkalt varulvsyndrom, en medfødt tilstand hvor hele kroppen er dekket av pels, og forelsker seg. Gjennom ham møter hun andre marginaliserte mennesker, såkalte vanskapninger og sosiale eller seksuelle avvik. Og ikke minst møter hun seg selv, og blir kjent med sin egen indre vanskapning, om du vil. Slik finner hun sin egen retning, sin kunstneriske kjerne, og begynner å ta bilder.

Kidman leverer en sterk rolleprestasjon, men ligger i mine øyne som så ofte i en gråsone mellom det rørende og det irriterende. Hun bærer med seg en uutgrunnelighet og en sensualitet, men enkelte ganger synes jeg rett og slett at hviskestemmen hennes blir påtrengende. Men det er altså kanskje en generell ting jeg har å utsette på Kidman. Sensualiteten har hun jo, og den trenger ikke nødvendigvis males utover lerretet med bredere penselstrøk. Likevel virker hun oppriktig i sin rollefortolkning, og bringer elegant og subtilt frem Arbus’ indre tumulter. Robert Downey Jr. er strålende og intens, selv når han er pelskledd, mye på grunn av sin varme stemme og sitt sterke blikk. Å forelske seg i ham virker faktisk helt sannsynlig, noe som for meg virkelig illustrerer forholdet mellom et menneskes overflate og personligheten som ligger under.

Fur er ikke regissør Steven Shainbergs første film om eksentriske karakterer og seksuelle avvik. Secretary, som omhandler sadomasochisme, er hans mest kjente film. Både Secretary og Fur er skrevet av Erin Cressida Wilson, og mye av Furs styrke ligger i manuset. I mine øyne greier Wilson og Shainberg å beskrive en ekte eksentriker på en subtil og menneskelig måte, uten å ty til klisjeer eller billige poenger. Det ytre avviket er ikke motivet i seg selv. Som den virkelige Arbus uttalte: Most people go through life dreading they’ll have a traumatic experience. Freaks were born with their trauma. They’ve already passed their test in life. They’re aristocrats.

Denne filmen greier på en varm måte å hylle de snåle, de som befinner seg litt i periferien av det allment aksepterte, enten utvendig eller innvendig. Jeg sier varm, til tross for kjølig fargepalett og knappe replikker, fordi godt skuespill og god regi fører blikket innover, på innsiden av karakterene. Så får det være opp til enhver å avgjøre om dét er det samme eller det stikk motsatte av hva Diane Arbus’ fotografier gjør.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>