Trolljegeren som kappeter med sin egen hale

Regissør og co-manusforfatter André Øvredal har dundret til med en eksepsjonelt god idé for sin første spillefilm: Hva om det virkelig finnes troll i norske skoger og fjell? Hva om norske myndigheter i alle år har holdt dette skjult for offentligheten? Og hva om det bare finnes én trolljeger som holder styr på beistene..?

Da dette prosjektet ble støttet av NFI gikk det et gledens sukk gjennom meg. I den norske filmbransjen, med våre begrensede budsjettrammer og ofte tematisk innavlede dramatikk, har mange gitt opp å se noe originalt finne veien gjennom støttesystemet. «Er det virkelig mulig å produsere en effekttung trollfilm i Norge? Tydeligvis.» Med grunnpremisset som utgangspunkt har filmskaperne funnet et narrativt grep som fungerer både rent produksjonspraktisk og til selve ideen. Den kunne funnet et hjem i mange sjangre; hvorfor ikke som eventyrfilm? Eller monsterfilm? Horrorfilm? Komedie? Øvredal og co-manusforfatter Håvard S. Johansen valgte ingen av delene: Trolljegeren er en renskåret mokumentarfilm, der den fiksjonelle historien presenteres som en dokumentar.

Dette betyr at innholdet og formen følger et dogme om realisme, og at troverdighet veier tyngre enn påkostede studiokonstruksjoner, orkestermusikk og raffinerte kostymer. For å oppnå dette følger Øvredal til punkt og prikke den narrative modellen fra horrorfenomenet The Blair Witch Project (1999), der filmen i sin helhet var bygget opp av «funnet» materiale. Så likt er det at Trolljegeren, akkurat som sin amerikanske inspirasjonskilde, åpner med en serie tekstplakater: Det oppgis at produksjonsselskapet Filmkameratene har blitt tilsendt harddisker med et antall timer uredigert videomateriale, som gjengir en hendelse der en gruppe filmstudenter har kommet over noe mystisk, for så å forsvinne sporløst. Filmen vi skal se er klippet sammen av kun dette materialet, i kronologisk rekkefølge. Here We Go: Det bor altså en omfattende trollbestand i de norske skoger og fjell. Trollsikkerhetstjenesten (TST) har ansvar for å holde dette hemmelig samtidig som de ivaretar bestanden, overvåker revirene og avliver eventuelle troll på løsfot. Til den siste oppgaven har de bare én ansatt, den tidligere marinejegeren Hans (Otto Jespersen). Når en gruppe filmstudenter fra Høgskolen i Volda får nyss om den mystiske mannen, bestemmer de seg for å følge etter med et kamera. Og før de vet ordet av det er de på vei inn i trollenes rike.

Så fort plottet er etablert blir Trolljegeren en slags eventyrkomedie, samtidig som det alltid er mokumentaren som styrer. Det brukes ingen musikk, og de visuelle effektene må alltid forholde seg til det håndholdte kameraet som nesten aldri er i sin «riktige» posisjon (i alle fall ikke når trollene jakter duften av kameramannen, som på sin side rømmer i fullt firsprang mens opptaket går). Effektene er mesterlig implementert i det grove visuelle universet, og trollene er troverdige. Men regissøren mister grepet om sjangerens krav til realisme ved to anledninger, begge gangene skjer det i rollebesetningen. De tre sentrale filmstudentkarakterene fungerer fint, spilt av ukjente fjes med engasjerende nærvær, men der Øvredal går i fella er ved castingen av TV-kjendisene Robert Stoltenberg og Knut Nærum som to tilnærmet ubetydelige bifigurer. Når disse dukker opp forsvinner både filmens realisme og stemning, og ingen av dem bidrar med humor som kler universet – ei synes jeg heller de er spesielt morsomme. Hovedrolleinnehaver Otto Jespersen er riktignok også kjent fra TV, men leverer en reell, betydningsfull skuespillerprestasjon i en mangefasettert rolle som tittelkarakteren. Både Stoltenberg og Nærum blir kun forstyrrende kviser i et ellers rent ansikt – og dette problemet er ingen bagatell. De representerer et alvorlig brudd med den dokumentære autentisiteten som ellers bestrebes gjennom formspråk og narrativt konsept hele veien gjennom Trolljegeren.

Kanskje vil noen si at jeg tar sjangerens realismekrav for mye på alvor («Hallo, det er troll!»), men det er viktig nettopp fordi filmskaperne har tatt sjangeren på alvor. Mokumentarfilm har potensiale i seg til å fungere svært effektivt, både på tross av og på grunn av formens amatørestetikk, slik tilfellet var for eksempel med The Blair Witch Project. Dette vet både Øvredal og produsentene i Filmkameratene, og de kommer nært en virkningsfull effekt. Fjorårets sci-fi-hit District 9 lyktes briljant med det som er Trolljegerens styrke, nemlig grepet med naturalistiske visuelle effekter gjennomført i tråd med sjangeren. Men i Neill Blomkamps film ble mokumentarformen forlatt underveis, til fordel for en mer tradisjonell fortellerform. District 9s suksess banet vei for denne typen fortellinger med utstrakt bruk av visuelle effekter, og her føyer Trolljegeren seg fint inn. Filmskapere med særlig kreative filmideer får et godt rom i denne sjangeren, og historiene får friere rammer til å fungere i. Mange av de mest kjente og beste mokumentarene er komedier eller satirer, som i vår ferske kåring. Men sjangeren har også blitt brukt effektivt for å plante mer alvorlige og samfunnsrettede scenarier hos publikum, eksempelvis hos den britiske regissøren Peter Watkins (War Game, Punishment Park).

Filmstudentenes videokamera fanger opp troll med nightvision.

Så jeg mener det er i lys av mokumentarfilmen som sjanger at Trolljegeren bør forstås – nettopp fordi regissøren har sverget til den så tydelig, og forsaket virkemidler som ville styrket vårt emosjonelle engasjement (som f.eks. musikk). Jeg gikk til filmen med sammensatte forventninger, både på grunn av det jeg skrev om i denne artikkelen, men også fordi barnet i meg virkelig ønsket å se troll på film! Innerst inne er det å se film så enkelt som dette: vi vil oppleve noe vi aldri har sett før. Og jeg har aldri sett levende norske troll på film. Trolljegeren er nær ved å oppfylle seg selv, både som mokumentarprosjekt og som norsk trollfilm. Innstendigheten om at hva vi ser er ekte overføres også til definisjonen av troll i filmens univers: Her er det ingen myter eller eventyr. (Med unntak av et hysterisk morsomt pek til «De tre bukkene Bruse».) Vi har å gjøre med virkelige beist kategorisert som rovdyr, og de må håndteres som ville skapninger. I alle fall ifølge trolljegeren Hans, som blir historiens leksikalske guide når det kommer til troll. Barnet i meg ble klapset i fjeset av denne ultrarealismen, for filmen krever at vi ikke forventer hverken karakterutvikling eller romantisering av trollene. Ingen troll er snillere enn andre, og ingen av dem er interessert i å oppnå emosjonell kontakt med menneskene. Sånn sett kan Trolljegeren også sees på som en avleiring til monsterfilmsjangeren, hvor utysket må avlives for å skape ro. Men dette gjør dessverre også filmen litt… ueventyrlig.

Trolljegeren forstener (les: forkalker) et troll med en svær solariumlampe.

Så selv om jeg koste meg med selve kinoopplevelsen, drømmer jeg fremdeles om en film som handler om troll – for jeg mener at Trolljegeren handler om mennesker. Den handler om hovedpersonen Hans sitt behov for en arbeidsplass hvor arbeidsmiljøloven kan virke, hvor hans innsats kan få anerkjennelse. Jespersen spiller heldigvis karakteren med oppriktighet og blir ikke morsom fordi manuset prøver, men fordi hans alvor i de utrolige situasjonene skaper komikk. Filmen handler også om nordmenns forhold til naturen, til vårt statlige apparat og hvordan vi håndterer rovdyrbestandene våre og utbygging av høyspentmaster. Disse politiske undertonene i Trolljegeren blir likevel som dråper i havet målt mot for eksempel rasismeallegorien i District 9 og ikke minst systemkritikken i Punishment Park.

Så når alt kommer til alt er Trolljegeren en snill og gøyal film, der leken med premisset om ekte troll i Norge og fantasifull bruk av visuelle effekter står som bærebjelker. Men filmen blir nok ikke et emosjonelt minne, og vil leve videre først og fremst på ideens originalitet og øyeblikkets underholdningsverdi. Det kommer til å bli nok en kinosuksess for Filmkameratene, og det applauderer jeg – publikum er heldigvis fremdeles de som filmer lages for. Men akkurat som med bølgen av norsk horrorfilm på 00-tallet, blir nivået hevet umiddelbart når noe er gjort for første gang. Trolljegeren er et bra high concept, fra talentfulle folk som jeg håper hever lista enda høyere ved neste korsvei. Og i filmbransjen må vi la oss inspirere, slik at nye fantasifulle ideer får rom til å utvikles – selv om de kan høres umulige ut. Det er mulig. Det finnes troll.