Topp 10: Heist-filmer

A heist film is a film that has an intricate plot woven around a group of people trying to steal something. Versions with dominant or prominent comic elements are often called caper movies. They could be described as the analogues of caper stories in film history. Typically, there are many plot twists, and film focuses on the characters’ attempts to formulate a plan, carry it out, and escape with the goods. There is often a nemesis  who must be thwarted: either a figure of authority or a former partner who turned on the group or one of its members.

Wikipedias definisjon på sjangeren

10Sexy Beast

sexy-beast
Spania, Storbritannia, 2000

Jeg har store problemer med å godta at Sexy Beast er et debutarbeide; så stilsikker og velregissert er Jonathan Glazers første film. En ukjent film for det store flertall, kanskje, men har du sett den, glemmer du den aldri. Ikke bare fordi Ben Kingsley i Oscar-nominert birolle som Don Logan er en av de mest fryktinngytende, beksvarte og ubehagelige karakterer noensinne fanget på 35mm. Nei, det er like mye fordi hele filmen oser av intelligens både bak og foran kamera, med resterende skuespillere i toppform og et manus med replikker og scener som treffer like hardt som banneordene i Logans kjeft. ESS

Stjernefaktoren er høy når Jean-Pierre Melville i 1970 plasserer Alain Delon og Yves Montand foran kamera i heist-klassikeren Le cercle rouge. Settingen er Paris og målet er en fasjonabel gullsmedbutikk på Place Vendôme. Inspirasjon er åpenlyst hentet fra nasjonalskatten Rififi, men Melville har både kapasitet og særegenhet til å lage storhet på egne premisser. Det er en tiltrekkende eleganse, men også hardkokt realisme over de bleke fargene som utgjør de karakteristiske rammene i Melvilles lukkede univers. Som en fargelagt film noir, skrider Le cercle rouge langsomt og stemningsfullt fremover, og underveis er det umulig ikke å bli forført av Henri Decaës stilfulle fotoarbeid. At filmen også skulle bli Melvilles kanskje største kommersielle suksess, handler naturligvis også mye om dens utstrakte fortellerglede og bunnsolide underholdningsverdi.  TJ

Jeg har ingen problemer med å erkjenne at møtet med Knut Bohwims Olsenbanden-serie i barnehagealderen bidro sterkt til min gryende interesse for film. Og fascinerende nok er disse filmene akkurat like morsomme og oppfinnsomme med et voksent blikk. Det er mye å si om Olsenbanden for full musikk, og den kan neppe regnes som en renskåret heistfilm. Viktigere er det likevel at filmen har en av tidenes fiffigste innbruddsscener: når den gode gamle banden skal bryte seg inn i Nationaltheatret for å stjele en Ming-vase til Elverhøjs toner, fortoner det hele seg så uimotståelig frydefullt at jeg fortsatt gliser fra øre til øre. Drillborene og hammerslagene som treffer verneverdige lister og fløyelstapeter i takt med musikken er og blir noe av det sprekeste som er prestert i norsk film. Derfor en lokal heist-klassiker. LOK

Filmen som fikk (og i visse miljøer fortsatt får) folk til å si Keyzer Söze og halte litt i festlig lag, er mer enn en kilde til et uforglemmelig navn. Den er en drivende godt fortalt film, ypperlig regissert av Bryan Singer, og vel den filmen som virkelig befestet Kevin Spacey‘s posisjon som en av Hollywoods mest solide skuespillere. Han fikk også velfortjent sin første Oscar for beste birolle som den puslete, men smarte krøplingen Roger «Verbal» Kint. Det mest spennende med denne neo-noir-klassikeren er det man ikke vet, nemlig hvem hjernen bak heistet er. Selve opprullingen foregår så gradvis og så kløktig at man sitter på nåler store deler av filmen, og famler i mørket inntil filmen når sitt store vendepunkt helt mot slutten. Poirot, eat your heart out! KF

6Rififi

rififi
Frankrike, 1955

Regissør Jules Dassin ble på 50-tallet svartelistet i Hollywood som følge av mccarthyismen, og flyttet til Frankrike for å fortsette karrieren som en av samtidens store filmskapere. Med den franskspråklige Rififi i 1955 perfeksjonerte på mange måter Dassin eget film noir-uttrykk, og er blitt en evig referanse for senere filmskapere. Sentralt i historien er gjennomføringen av det perfekte kupp i en gullsmedbutikk i Paris’ rue de Rivoli, hvor Dassin iscensetter filmens klimaks – innbruddet – med en sekvens på 28 minutter uten dialog eller musikk. Realisme møter filmkunst i Dassins nære omgang med historiens sterke karakterer, og det brutale miljøet skildres med uparfymert friskhet. TJ

Til sin debutfilm valgte Quentin Tarantino seg heist-sjangeren, men med Reservoir Dogs laget han ikke bare en gnistrende, sjangertro heist-film – han vred om og lekte med konvensjonene, og ga hele sjangeren en injekson av sårt tiltrengt frisk luft. I Tarantinos univers får vi rimelig tidlig i historien fortalt at gjengens diamantkupp blir maksimalt mislykket. Ved å hoppe i tid, og spe informasjonen om hver karakter jevnt utover i filmen, blir vi sakte, men sikkert involvert i et omfattende spill som har foregått i kulissene under planleggingen og gjennomføringen av ranet. Tarantino er selv en av skuespillerne, men i Reservoir Dogs er det de andre aktørene som er mest minneverdige: Harvey Keitel som Mr. White, Tim Roth som Mr. Orange og ikke minst Michael Madsen som psykopaten Mr. Blonde skaper i denne filmen ikoniske rolleportretter, mens Steve Buscemi som Mr. Pink tar ansvaret for å tilføre filmen humor gjennom perfekte gjengivelser av Tarantinos presise dialog («I don’t tip»-scenen ble en øyeblikkelig popkultur-referanse). En klassiker, som også gjorde heist-filmen cool. KM

4Die Hard

die-hard
USA, 1988

Lettsindige actionfilmer ligger strødd gjennom 80-tallet som rykende tomhylser, og da Die Hard kom på banen i 1988 var publikum gode og møre etter fjorårets Lethal Weapon (Dødelig Våpen). Die Hard ble en dundrende suksess, og det store gjennombruddet for hovedrolleinnehaver Bruce Willis, som skrev seg inn i filmhistorien som den prototypiske amerikanske actionhelt: tøffere enn Mel Gibson, men samtidig sårbar, sympatisk og selvironisk på en måte som rollefigurene til kollegaene Kurt Russel, Arnold Schwarzenegger eller Sylvester Stallone aldri helt har kunnet matche. I tillegg til å sette karrierene til Willis og Alan Rickman (filmens antagonist og heistmeister) i høygir, presterte regissør John McTiernan å sy sammen en spennende, usedvanlig veldreid, sjarmerende og tvers gjennom underholdende film som er like severdig i dag som for 20 år siden. Enhver kåring av tidenes beste actionfilmer ender uunngåelig opp med Die Hard på seierspallen, og det er i det hele tatt vanskelig å se at det finnes en mer renskåret og innflytelsesrik amerikansk actionfilm. MS

The Killing er den blodseriøse perfeksjonisten Stanley Kubricks røverfilm. På Olsenbandensk – men bestemt mer alvorstynget – vis får vi være med på å planlegge det som for alle involverte er «tidenes kupp». Gjennom en utfordrende og den gang nyskapende narrasjonsmodell blir ikke bare The Killing spennende og engasjerende underholdning, men også et betydelig kunstverk som utfordrer tilskueren til å håndtere den stadige forflytningen i tid og rom. Quentin Tarantino var etter sigende inspirert av filmen når han skrev Pulp Fiction, og på samme måte som i nittitallets kanskje mest definerende kultklassiker får vi et fengende innsyn i de lurvete kriminelles hverdag. The Killing er et mesterverk som har holdt tidens tann – selv i konkurranse med übermesterens mer velkjente filmskapninger. LOK

2Heat

heat
USA, 1995

Michael Manns Heat er vår tids ubestridelige bankran. Altså, i den grad alle vi som ikke har opplevd et bankran, kan referere til et bankran, så er det det sentrale kuppet i Heat som nevnes. (Kanskje klarer Nokas i disse dager å skape en ny opplevelsesreferanse.) Men det var altså i 1995, da Al Pacino og Robert De Niro nesten delte lerret som purk og raner, at Michael Manns episke kriminalitetsskildring fra Los Angeles entret filmhistorien. Den bretter ut et stort karaktergalleri, og gir oss like mye empati med politiet som med røverne i en historie som er dels heist-film, dels action-film og innimellom et medrivende familiedrama. Så er det også en omfattende historie, med en ambisiøs idé om å fjerne alt fjas og tull fra skildringen av en gjeng yrkeskriminelle og lovens håndhevere. Uten hverken romantisering eller overfladiske grep, blir Heat en intens, alvorlig film om kriminalitetens natur. KM

Hvorfor er Dog Day Afternoon tidenes beste heist-film etter vår mening? Det opplagte først – den er så sabla bra! Dernest har Sidney Lumets film en overlevelsesevne og tidsløshet som få sjangerbrødre kan by på. Såpass rendyrkede sjangerfilmer kan ofte føles utdatert og kjedelige etter noen år, fordi de i sin higen etter å underholde ofte ikles et visuelt uttrykk preget av datidens trender. Men Dog Day Afternoon er fortsatt like spenstig som på premierekvelden 21. september 1975, Al Pacino er akkurat like briljant i hovedrollen, manuset er fortsatt både moderne og originalt. Sistnevnte mye på grunn av det litt snodige subplottet om Sonnys forhold til transeksuelle Leon Schermer. Dette tilfører et handlingsforløp og karakterhistorikk av det sjeldne, og beriker ytterligere et karaktergalleri som i seg selv er underholdende nok. Ja, for å si det med en klisjé; jeg blir aldri lei denne filmen og ser den ihvertfall to ganger i året. Attica! Attica! ESS