Maskeblomstfamilien – en fallitterklæring fra en konfliktsky bransje?

Jeg hadde en god oppvekst. Mor la seg tidlig. Far døde da jeg var tolv.

Per dags dato har 10 337 nordmenn løst billett til Petter Næss’ og Maipos Maskeblomstfamilien. Med unntak av en 4er i Bergens Tidende, har filmen fått 2ere og 3ere i landets største aviser. Filmen er en adaptasjon av Lars Saabye Christensens roman fra 2003, og distribueres av Nordisk Film Distribusjon AS.

Jeg leste Lars Saabye Christensens Maskeblomstfamilien påska 2009, og gikk umiddelbart igang med å bryte den ned til manus. Ikke fordi jeg trodde jeg noensinne ville få sjansen, – eller hadde evnene, til å adaptere den, men fordi Saabye Christensens roman så til de grader innbød til filmatisering. Den uutgrunnelige historien, de vemmelige karakterene, den tydelige visualiteten – sjelden hadde jeg så til de grader latt meg inspirere og engasjere av en roman. Og kanskje var det noe av det samme Petter Næss tenkte da han la fra seg boka. Den mørklagte leiligheten med de tunge gardinene og den tydelige kontrasten til det åpne landskapet utenfor landstedet, den glassklare moren og den steinaktige tanten, albinojenta og den tvekjønnede – herregud for en film dette kan bli!

Nå vet jeg ikke helt hvor det gikk galt, men Maskeblomstfamilien ble langt fra den filmen den kunne ha blitt. Et sted på veien later det ihvertfall til at noen har tråkket veldig feil. Kanskje var det i valg av regissør? Joda, Petter Næss er utvilsomt en av våre dyktigste i faget. Men alle regissører kan ikke fortelle alle historier. Næss er flink til mye, men spesielt dyptloddende er eksempelvis ikke filmene hans. Elling tar opp viktige tema på mesterlig vis, men gjør det med feelgoodsjangerens overfladiskhet. Tatt av kvinnen kan også sies å diskutere viktig relasjonstematikk, men dens store kvalitet ligger i nettopp harselasen med stereotyper, normer og andre elementer som bidrar til allmenn gjenkjennelighet og kollektiv latter. Jada, jeg vet jeg selv begår en overfladisk analyse med disse setningene, men la meg dra det enda litt lenger. Næss fremstår for meg som den ultimate til å adaptere Saabye Christensen, slik Saabye Christensen er i sine mest kjente romaner Halvbroren og Beatles – underfundige, hjertevarme og såre skildringer av familie, vennskap, oppvekst. Men Maskeblomstfamilien er ikke en Saabye Christensen-roman av det klassiske slaget. Dette er isteden en beksvart, ond og direkte ubehagelig leseropplevelse, som dermed krever en regissør som både tør og ønsker å utsette publikum for dette i visualisert form. I den registolen hører ikke Næss hjemme, og når sant skal sies har jeg problemer med å tenke meg en norsk filmskaper som gjør.

Marcus Aarnseth og Kjersti Holmen i «Maskeblomstfamilien»
Marcus Aarnseth og Kjersti Holmen i «Maskeblomstfamilien»

Uvitenhet er drivhuset der de forferdeligste blomster gror.

Kanskje er det da også akkurat der problemet ligger. For Maskeblomstfamilien må ha vært en krevende adaptasjon å dyrke frem i vår bransje. Det er en klisjé å si at vi mangler tydelige registemmer i Norge (det er da også sprøyt), men vi mangler et par reale enfants terribles. Vi mangler en Lars von Trier, en Lukas Moodyson, en Gaspar Noé. En slik filmskaper ville sannsynligvis evnet å bringe Saabye Christensens lumske ondskap intakt til lerretet, og endog turt/våget/ønsket å la publikum forlate kinosalen direkte oppskaket. Det forflatede, blodfattige stykket filmproduksjon som nå går på norske kinoer, er ihvertfall milevils fra det vi skulle ha fått. Er det konsulentenes feil, da? Har de atter en gang lykkes i å tappe et prosjekt for sin kreativitet med sine ferdigtilpassede publikumsformler, sin sjangerhigen og frykt for alt som forstyrrer konservative manuskonvensjoner? Er det de som har presset materiale inn i den konforme og lite sprelske rammen det nå presenteres i? Eller er det Saabye Christensen selv, som jo vitterlig er manusforfatter sammen med Åse Vikene? Stod det i salgskontrakten for rettighetene at han selv skulle få adaptere romanen? Er det isåfall glupskhet som har hindret hans beste roman i å bli en real mindføkk for popkorngnaskerne? Er det co-manusforfatter Vikene, som har redusert romanens presist meislede replikker til dvaskt såpevann? Kanskje ikke, men jeg tillater meg å stille spørsmålet.

Ligger problemet rett og slett i vår egen bransje? Er det ikke plass til den filmen som Maskeblomstfamilien burde ha blitt – en krevende opplevelse for billettløserne, en retningsendring og videreutvikling for en av våre mest folkekjære filmskapere, en sjeldent god mulighet til å utforske filmspråket med norsk opphavsmateriale. Er det Maipo som i sitt (riktignok rettmessige) behov for inntekter ikke turte å la dette bli en smal nok film? Dette siste ville isåfall overraske, for få kan ha trodd at dette kunne bli en kassasuksess. Jada, Bonnevie + Næss + Saabye Christensen ville vært et trekkplaster i de fleste sammenhenger, men den siste faktoren i regnestykket er her en X-faktor. Verdien han bidrar med er en av de beste historiene fra hele 00-tallet, men det er også hans mest krevende og kompromissløse. At filmen så til de grader bærer preg av et behov for å stryke ut de rynkete sidene, med det resultat at romanens kraft og egenart fullstendig forsvinner, er ihvertfall et direkte nederlag for en bransje som snart må tørre å dele ut knyttneveslag til publikum. Saabye Christensen og Vikenes adaptasjonsgrep lykkes heller aldri å bli film slik film skal være på egne vegne, men blir først og fremst en billedbok med stive replikker og lite erkjennelse av filmens behov som film. Det skal sies at dette også har vært et problem med tidligere manus fra begge disse, og kanskje spesielt Saabye Christensen. Fra kanten av stupet tillater jeg meg provokasjonen – å være en av Norges desidert beste forfattere, betyr vel ikke nødvendigvis at man forstår seg på film?

Jeg spredde mørket. Jeg liker å tenke på det slik: jeg var han som spredde mørket.

Lillian Wang legger seg til å sove for å glemme ektemannens selvmord, Adrian får aldri svar på spørsmålene han stiller og både lærere og voksne forøvrig vil helst bare vil dytte tragedien under teppet. Bransjen, produksjonsselskapet, distributøren, konsulentene, regissøren, manusforfatterne – alle punktene over er bare forsøk på å stille noen spørsmål om bakgrunnen til det som vel vil huskes som et mindre vellykket filmprosjekt. Anmelderne har sagt sitt, publikum har uteblitt og i det store og hele later det til at de fleste ønsker å glemme Maskeblomstfamilien. Det er farlig, for isåfall vil få lære noe som helst av dette. Hverken bransje, kinosjefer, konsulenter eller andre relevante ser ut til å ønske å analysere hvordan 00-tallets kanskje beste norske roman, ble en av våre mest begredelige produksjoner. Joda, det snakkes sikkert om det på kammerset, men det hjelper lite for alle oss andre.

Bransjen hadde vært tjent med en mer åpen samtale om hvorfor prosjekter havarerer slik Maskeblomstfamilien har. Få konsulenten som hadde prosjektet på banen, gjerne i samtale med en filmviter som har lest litt for mye om adaptasjonsteori og tilhørende fallgruver. Få Næss, Vikene og Saabye Christensen i dialog om hva de selv mener, og gjør gjerne egne case studies på overgangene fra roman til manus til lerret. La oss andre få innblikk i prosessene, komme med kritiske spørsmål og oppnå med det at vi alle lærer litt mer om det vi aldri uansett kan bli fullt utlært i – historiefortelling. Ta videre en debatt om norsk kinopolitikk og forholdet kinosjefer/distributører. Sammenlign målsetningen med resultatet, våg å sette besøkstall opp mot antall visningskinoer, inviter produsenten til å fortelle om Maipos motivasjon for å ta Maskeblomstfamilien til lerretet. Ta prosjektet under lupen, og still spørsmålene som trengs for å videreutvikle oss som filmnasjon.

Alternativt kan vi dra en Wang, låse døra og dra dyna over hodet.