Maria Bonnevie i «Maskeblomstfamilien»

Maskeblomstfamilien – en fallitterklæring fra en konfliktsky bransje?

Jeg hadde en god oppvekst. Mor la seg tidlig. Far døde da jeg var tolv.

Per dags dato har 10 337 nordmenn løst billett til Petter Næss’ og Maipos Maskeblomstfamilien. Med unntak av en 4er i Bergens Tidende, har filmen fått 2ere og 3ere i landets største aviser. Filmen er en adaptasjon av Lars Saabye Christensens roman fra 2003, og distribueres av Nordisk Film Distribusjon AS.

Jeg leste Lars Saabye Christensens Maskeblomstfamilien påska 2009, og gikk umiddelbart igang med å bryte den ned til manus. Ikke fordi jeg trodde jeg noensinne ville få sjansen, – eller hadde evnene, til å adaptere den, men fordi Saabye Christensens roman så til de grader innbød til filmatisering. Den uutgrunnelige historien, de vemmelige karakterene, den tydelige visualiteten – sjelden hadde jeg så til de grader latt meg inspirere og engasjere av en roman. Og kanskje var det noe av det samme Petter Næss tenkte da han la fra seg boka. Den mørklagte leiligheten med de tunge gardinene og den tydelige kontrasten til det åpne landskapet utenfor landstedet, den glassklare moren og den steinaktige tanten, albinojenta og den tvekjønnede – herregud for en film dette kan bli!

Nå vet jeg ikke helt hvor det gikk galt, men Maskeblomstfamilien ble langt fra den filmen den kunne ha blitt. Et sted på veien later det ihvertfall til at noen har tråkket veldig feil. Kanskje var det i valg av regissør? Joda, Petter Næss er utvilsomt en av våre dyktigste i faget. Men alle regissører kan ikke fortelle alle historier. Næss er flink til mye, men spesielt dyptloddende er eksempelvis ikke filmene hans. Elling tar opp viktige tema på mesterlig vis, men gjør det med feelgoodsjangerens overfladiskhet. Tatt av kvinnen kan også sies å diskutere viktig relasjonstematikk, men dens store kvalitet ligger i nettopp harselasen med stereotyper, normer og andre elementer som bidrar til allmenn gjenkjennelighet og kollektiv latter. Jada, jeg vet jeg selv begår en overfladisk analyse med disse setningene, men la meg dra det enda litt lenger. Næss fremstår for meg som den ultimate til å adaptere Saabye Christensen, slik Saabye Christensen er i sine mest kjente romaner Halvbroren og Beatles – underfundige, hjertevarme og såre skildringer av familie, vennskap, oppvekst. Men Maskeblomstfamilien er ikke en Saabye Christensen-roman av det klassiske slaget. Dette er isteden en beksvart, ond og direkte ubehagelig leseropplevelse, som dermed krever en regissør som både tør og ønsker å utsette publikum for dette i visualisert form. I den registolen hører ikke Næss hjemme, og når sant skal sies har jeg problemer med å tenke meg en norsk filmskaper som gjør.

Marcus Aarnseth og Kjersti Holmen i «Maskeblomstfamilien»
Marcus Aarnseth og Kjersti Holmen i «Maskeblomstfamilien»

Uvitenhet er drivhuset der de forferdeligste blomster gror.

Kanskje er det da også akkurat der problemet ligger. For Maskeblomstfamilien må ha vært en krevende adaptasjon å dyrke frem i vår bransje. Det er en klisjé å si at vi mangler tydelige registemmer i Norge (det er da også sprøyt), men vi mangler et par reale enfants terribles. Vi mangler en Lars von Trier, en Lukas Moodyson, en Gaspar Noé. En slik filmskaper ville sannsynligvis evnet å bringe Saabye Christensens lumske ondskap intakt til lerretet, og endog turt/våget/ønsket å la publikum forlate kinosalen direkte oppskaket. Det forflatede, blodfattige stykket filmproduksjon som nå går på norske kinoer, er ihvertfall milevils fra det vi skulle ha fått. Er det konsulentenes feil, da? Har de atter en gang lykkes i å tappe et prosjekt for sin kreativitet med sine ferdigtilpassede publikumsformler, sin sjangerhigen og frykt for alt som forstyrrer konservative manuskonvensjoner? Er det de som har presset materiale inn i den konforme og lite sprelske rammen det nå presenteres i? Eller er det Saabye Christensen selv, som jo vitterlig er manusforfatter sammen med Åse Vikene? Stod det i salgskontrakten for rettighetene at han selv skulle få adaptere romanen? Er det isåfall glupskhet som har hindret hans beste roman i å bli en real mindføkk for popkorngnaskerne? Er det co-manusforfatter Vikene, som har redusert romanens presist meislede replikker til dvaskt såpevann? Kanskje ikke, men jeg tillater meg å stille spørsmålet.

Ligger problemet rett og slett i vår egen bransje? Er det ikke plass til den filmen som Maskeblomstfamilien burde ha blitt – en krevende opplevelse for billettløserne, en retningsendring og videreutvikling for en av våre mest folkekjære filmskapere, en sjeldent god mulighet til å utforske filmspråket med norsk opphavsmateriale. Er det Maipo som i sitt (riktignok rettmessige) behov for inntekter ikke turte å la dette bli en smal nok film? Dette siste ville isåfall overraske, for få kan ha trodd at dette kunne bli en kassasuksess. Jada, Bonnevie + Næss + Saabye Christensen ville vært et trekkplaster i de fleste sammenhenger, men den siste faktoren i regnestykket er her en X-faktor. Verdien han bidrar med er en av de beste historiene fra hele 00-tallet, men det er også hans mest krevende og kompromissløse. At filmen så til de grader bærer preg av et behov for å stryke ut de rynkete sidene, med det resultat at romanens kraft og egenart fullstendig forsvinner, er ihvertfall et direkte nederlag for en bransje som snart må tørre å dele ut knyttneveslag til publikum. Saabye Christensen og Vikenes adaptasjonsgrep lykkes heller aldri å bli film slik film skal være på egne vegne, men blir først og fremst en billedbok med stive replikker og lite erkjennelse av filmens behov som film. Det skal sies at dette også har vært et problem med tidligere manus fra begge disse, og kanskje spesielt Saabye Christensen. Fra kanten av stupet tillater jeg meg provokasjonen – å være en av Norges desidert beste forfattere, betyr vel ikke nødvendigvis at man forstår seg på film?

Jeg spredde mørket. Jeg liker å tenke på det slik: jeg var han som spredde mørket.

Lillian Wang legger seg til å sove for å glemme ektemannens selvmord, Adrian får aldri svar på spørsmålene han stiller og både lærere og voksne forøvrig vil helst bare vil dytte tragedien under teppet. Bransjen, produksjonsselskapet, distributøren, konsulentene, regissøren, manusforfatterne – alle punktene over er bare forsøk på å stille noen spørsmål om bakgrunnen til det som vel vil huskes som et mindre vellykket filmprosjekt. Anmelderne har sagt sitt, publikum har uteblitt og i det store og hele later det til at de fleste ønsker å glemme Maskeblomstfamilien. Det er farlig, for isåfall vil få lære noe som helst av dette. Hverken bransje, kinosjefer, konsulenter eller andre relevante ser ut til å ønske å analysere hvordan 00-tallets kanskje beste norske roman, ble en av våre mest begredelige produksjoner. Joda, det snakkes sikkert om det på kammerset, men det hjelper lite for alle oss andre.

Bransjen hadde vært tjent med en mer åpen samtale om hvorfor prosjekter havarerer slik Maskeblomstfamilien har. Få konsulenten som hadde prosjektet på banen, gjerne i samtale med en filmviter som har lest litt for mye om adaptasjonsteori og tilhørende fallgruver. Få Næss, Vikene og Saabye Christensen i dialog om hva de selv mener, og gjør gjerne egne case studies på overgangene fra roman til manus til lerret. La oss andre få innblikk i prosessene, komme med kritiske spørsmål og oppnå med det at vi alle lærer litt mer om det vi aldri uansett kan bli fullt utlært i – historiefortelling. Ta videre en debatt om norsk kinopolitikk og forholdet kinosjefer/distributører. Sammenlign målsetningen med resultatet, våg å sette besøkstall opp mot antall visningskinoer, inviter produsenten til å fortelle om Maipos motivasjon for å ta Maskeblomstfamilien til lerretet. Ta prosjektet under lupen, og still spørsmålene som trengs for å videreutvikle oss som filmnasjon.

Alternativt kan vi dra en Wang, låse døra og dra dyna over hodet.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 18 kommentarer

  1. C sier:

    Fantastisk!! Det er akkurat slike tanker og publiseringer som muligens kommer til å opplyse publikummere, cinephilès og bransefolk like om statusen på Norsk Film, som trenger drastiske forandringer. Og ikke bare angående adaptasjon film, men fallgruven mye av Norsk Film ligger i. Hvor er støtten til og den nye genrasjonen som må bli ‘Norges New Wave’?

  2. Magnus Nikolaisen sier:

    Veldig bra artikkel, som kaster lys over en tendens i norsk film og filmbransje. Ikke sett filmen enda, men den virker å være et offer for feighet og kompromisser. Norsk film er bygget på kompromisser og det er ofte nok til å ødelegge filmkunst og tematiske mageslag – ved å tilfredstille for mange mennesker og institusjoner dreper det ofte filmens grunnidé og filmen faller dermed igjennom.

    Jeg var og hørte på David Lynch i går og han burde kanskje hatt et kurs med norsk filmbransje; stol på intuisjonen din, forlat aldri filmens grunnidé og ikke ta hensyn til hva andre mener du burde gjøre var hans hovedbudskap til gryende filmskapere. Han hadde heller aldri hørt om uttrykket “Kill your darlings” og mente det uttrykket var det dummeste han hadde hørt – et interessant perspektiv å dra inn i norsk filmbransje…

  3. Ingrid Nordby sier:

    Flott innlegg!
    Er så enig.
    Synes uansett de skal ha litt kred for å ha turt å forsøke å lage film av en bok som man har lyst å kaste hardt i veggen når man har lest den ferdig. Det er modig.
    Bare synd, som Eirik sier, at de feiga ut i siste liten og laget en film som ikke vekker de samme sterke følelsene.

  4. Har ikke lest boken eller sett filmen, men har fått med meg anmeldelsene av filmen. Ble ikke direkte fristet til å se filmen, naturligvis, men historien i seg selv virker besnærende nok til at jeg har litt lyst å lese boken, og etter denne artikkelen fikk jeg absolutt inntrykk av at boken har en hel del å fare med, så det avgjør saken, og jeg kommer nok til å prøve å få lest den så snart som mulig.

    Vet dog ikke om jeg våger å se filmen i etterkant, uansett hva jeg synes om boken. Svidde meg kraftig på Appelsinpiken, basert på en roman av Jostein Gaarder, som var av sjangeren “tidenes feelgood”, mens filmatiseringen misset poenget helt. Ironisk nok fikk den filmen faktisk et par ålreite omtaler her og der.

  5. Troy Gulbrandsen sier:

    BRAVO!!! Dette er den beste anmeldelsen jeg har lest på mange år. Små miljøer, store vennetjenester og øl på byen. Jeg har et ord til dere: DSLR!

    Og til deg, Eirik: Takk!

  6. Sven Heinze sier:

    Sorry for English… mange takk for this text. If there are those mentioned “enfants terribles” somewhere i Norge, they are very welcome to call me, I would like to contribute my knowledge, passion and more than 15 years of set experience to their pieces and projects ;-)

  7. Anne Gjelsvik sier:

    Interessant kommentar til en på flere måter utfordrende tematikk.
    Jeg vil ikke ha noen formening om det er de rette menneskene som har adaptert Maskeblomstfamilien, men jeg har som forsker, blant annet på adapsjon, vært slått av en tendens innenfor nyere adapsjoner hvor utfordrende bøker blir mer ufarlige som filmer.
    Fatso er her et godt eksempel, det utfordrende og provoserende hos Ramslie ble en komedi på film. Men det er ikke bare et norsk fenomen, i den ellers strålende La den rette komme inn forsvant pedofilitematikken fra boken ut.
    Hvorfor er det slik? Er det fordi vi ikke har noen sterke fortellere som tørr utfordre på film her hjemme? Kanskje, og vi er flere som ønsker oss flere som tørr mer i norsk film.
    Men er det ikke slik at vi – offentligheten, filmbransjen, kritikere osv, har en tendens til å behandle film som et medium hvor det ufordrende eller provoserende blir sett på som “farlig” eller “problem”. Tåler vi lite for lite fra filmen?
    Når Michael Winterbottom, som er en regissør som tørr, lager en forbilledlig adapsjon av Jim Thompsons thriller reiser det seg mennesker og spørr: How dare you? Og tørr noen vise den? Såvidt jeg kan se havner den rett på dvd i Norge.

  8. Geir Jardar Olsen sier:

    Fantastisk bra innlegg Eirik! Håper det kan bli starten på en veldig nødvendig debatt, noen tips Akersgata!

  9. Ole sier:

    Michael Winterbootm sin film “The Killer Inside Me” vises undder Biff. Den er fæl og vond og alt de vi etterlyser her, men det ble ikke en veldig god film for det…

    Veldig gøy å lese artikkelen og artig å lese alle kommentarene etter. Fint å se at folk ikke vil ta dyna over hodet og sove videre.

  10. Mathias Theissen sier:

    Bra innlegg, bra skrevet, Eirik!
    Det fjernet siste rest av lyst til å se filmen, og godt er det.
    Takk!

  11. Kan tenke meg at det hele koker ned til salgbarhet, at alt må gjøres med forsiktighet og nøkternhet slik at filmen selger mer. Dessverre er det, som Eirik skriver, lite man lærer fra gang til gang. Den smale gangen mellom å tørre og sikre at filmen er salgbar er kanskje for trang?

    «How dare you?» – det var sikkert fordi den var så dårlig ;-)

  12. Anonym filmarbeider sier:

    Jada, jeg fikk med meg at det var en film med tittelen Maskeblomstfamilien som gikk på kino, men alt rundt filmen gav meg negative følelser. Filmen fikk intervjuer i beste sendetid på TV, og det sto skrevet en hel del om den i tabloidavisene. MEN filmens trailer og øvrig markedsføring indikerte at dette ikke var en god film. Jeg liker alt som er annerledes og som våger noe, men alt med denne filmen tilsa at dette var et halvhjertet produkt. Mulig jeg ser den når den kommer på DVD, for med slike kinotall kommer ikke filmen på Blu-ray.

  13. Per Fikse sier:

    Takk for forbilledlig setting av dagsorden, Eirik!

    Vedr forskjellen roman vs film, tror jeg det handler mye om hvem man ønsker (evt får lov til) å kommunisere med. Vi hører ofte forfattere si ‘Jeg skriver for meg selv, det er jeg nødt til å gjøre. Hvis andre liker det, er det bonus.’

    Innen film er det dessverre IKKE lov til å si det samme. Å lage langfilm er et industriprosjekt til 10 – 100 millioner kroner selv her til lands. Dermed blir det for mange markedshensyn å ta, og for mange kompromisser f.eks for å være sikker på å være forståelig nok for ALLE. Det kommer sjelden god kunst ut av komité-arbeid.

  14. Erik Vågnes sier:

    @Per Fikse: Tja, jeg synes da Hollywood fikk til mye bra film, selv om de måtte ta kommersielle hensyn og at det innebar mye komite-arbeid. Ikke at man kan dra en slik sammenligning uten videre; forskjellene på Norge og hollywood er jo store, men sånn i prinsippet så burde man kunne skape salgbare filmer og i tillegg kunstneriske filmer. Men jeg ser poenget; man må kunne prøve å satse mer på personlige uttrykk i Norge, og jeg er enig i at det er noe av det som trengs for å få sårt tiltrengt kvalitet til norsk film. Men det virker som en slags forenkling at kommersielle hensyn/komite-arbeid skaper dårlig film og personlige uttrykk skaper bra film . Vi trenger å forbedre begge deler.

  15. Per Fikse sier:

    @Erik Vågnes: Mitt hovedmoment er at vi må kunne tillate at målgruppen snevres inn. Her fungerer ikke slagordet ‘alle skal med’.

  16. Hjorthen sier:

    Bra skrevet, og ellers det Anne Gjelsvik sa der oppe om Fatso og The Killer Inside Me og i grunnen alt det andre hun skrev også. Norsk film har på en måte blitt en egen sjanger nå, du vet hva du får. Småmorsom lettbent feelgood, godt håndverk, men aldri utfordrende eller overraskende. I etterkant er det vanskelig å skille Fatso fra Den siste revejakta fra En ganske snill mann fra Budbringeren fra Buddy fra Kvinnen i mitt liv fra Johnny Vang fra Fritt Vilt fra Rovdyr fra Villmark. Det går uansett i samme toneleie. Uansett hvem som regisserer så blir det samme sangen.

    Ja, det er sikkert urettferdig, og det finnes unntak her, men allikevel er det sånn jeg opplever det som publikum. Er det norsk film så vet man hva man får.

    Ja, det gjør man jo forsåvidt med amerikansk mainstream-film også, det er ikke det. Men er det mulig å gjøre noe med dette? Er det rett og slett sosialdemokratisyken? Vi har det så trygt og godt at det rett og slett ikke er så mye farlig vi kan lage film om? Det blir litt Jo Nesbø over det liksom, mannen som fremhever The Killer Inside Me (siden vi allerede snakker om den) som sin favorittkrim, men selv klarer han ikke å skrive noe annet enn strømlinjeformede thrillere som glir rett ned uten særlig med skarpe kanter?

  17. Truls Foss sier:

    Fin artikkel som tør å rote litt rundt i såret mange egentlig bare vil sette et plaster over. Er en av de som ikke har sett filmen, men håper Lillehammer kino IKKE setter den opp i protest (om den er så feig som du utgir den som).

    Magnus N: Gøy at du trekker opp de ordene av Lynch. Tenkte på det selv da jeg leste artikkelen. Tror det finnes svært mye sant i det at vi ikke skal feige ut eller tilrettelegge kompromisser, men tro på vår ide fult og helt. Som Eirik nevner i artikkelen, ” Vi mangler en Lars von Trier, en Lukas Moodyson, en Gaspar Noé”. Disse filmskaperne er kanskje en klisjé å nevne, men det er jo så sant så sant.

    Håper det legges til rette for debatt rundt denne filmen, slik at den ikke bare bli glemt, forså at vi senere gjør akkurat samme feilen.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>