ffs10-the-housemaid-2010-sor-korea

Omtale

FFS’10: The Housemaid (2010, Sør-Korea)

FFS’10: Montages har fått i oppdrag å sette sammen et eget asiatisk sjangerprogram for Film fra sør. Dette har blitt et utvalg basert på filmer vi har lest om, fulgt på festivaler eller på andre måter blitt interessert i. I artikkelen under, tar Lars Ole for seg sin utvalgte film, sør-koreanske The Housemaid.

Den erotiske thrilleren er for meg – i alle fall i mine svakere øyeblikk – den ultimate filmsjangeren. Hardkokt suspense i kombinasjon med fløyelsmyk sanselighet. Et pågående spill der man skjuler og avslører informasjon og kropp om hverandre. Den kan være intim, som hos Claude Chabrol, eller overflatisk og storslått som hos Brian De Palma. The Housemaid er et sted midt i mellom.

Sang-soo Ims remake av Ki-young Kims klassiker (som undertegnede skammelig nok ikke har sett, og derfor ikke kan sammenligne denne nyversjonen med) graver ikke akkurat i dybden. Den åpenbare klassetematikken er først og fremst et redskap for å skape såpeoperaiske situasjoner som vekselvis stinker av arroganse og misunnelse. Karakterene er nesten like enkle. Overklasseparet er kvalmende dekadente og har stort sett nesa snusende over obskønt store rødvinsglass. Hushjelpen Eun-yi (Do-yeon Jeon) er en ydmykende ydmyk Askepott under tyranniet fra både vertsfamilien og den gamle kokka Byung-sik. Når husets herre Hoon begynner å tvinge seg på Eun-yi for å forsyne seg av hennes frukter, begynner helvete å koke.

Som spenningsfilm er ikke The Housemaid helt vellykket – til dét blir den dessverre hakket for kjølig til at man blir oppriktig engasjert. Dessuten er den nokså forutsigbar. Heldigvis har filmen en kledelig mangel på selvhøytidelighet, og det som virkelig løfter den er de mange innslagene av kullsort humor. Disse hviler som en syrlig skulder over nesten samtlige av filmens scener, og ligger til dels i det visuelle, ettersom karikaturene av både karakterer og miljøer er helt på grensen til å bli parodiske. Den gravide husfruen er spesielt morsom i Seo Woos skikkelse, ene og alene fordi den unge skuespillerinnens utseende og fremtoning er så ekstraordinær. Hun ligner rett og slett på en animert figur, evt. en dukke, og etter noen søk på nettet viser det seg også at debattene raser rundt hvorvidt hun har foretatt diverse plastiske operasjoner. Det kan være det samme; hun har i alle tilfeller en karisma som overgår de fleste, med glitrende komisk timing.

Men i en såpass ordknapp film er det overraskende at man også finner mye verbal humor. Replikkene har ofte en lakonisk knusktørrhet som i alle fall var til stor glede for undertegnede. Utover dette er filmens fremste kvalitet den dirrende erotiske stemningen. En sekvens der Eun-yi vasker et badekar mens husherren Hoon betrakter henne er elektrisk; den er skittenrealistisk, samtidig som den også forsøker å henvende seg til erotiske klisjéfantasier. Resultatet er nesten skyldbetynget og like frastøtende som det er tiltrekkende. Men filmens mest forstyrrende sekvens er anslaget, som i form og stemning skiller seg veldig fra resten av filmen. Et selvmord fra en diskotekbalkong skildres med dokumentarisk intensitet – inkludert en merkelig, men suggererende montasje fra gatekjøkkenmiljøer à la Blade Runner. Dette kontrasterer mildt sagt med filmens barokke avslutning, der den skal bite seg selv i halen. Uten å røpe for mye: et mer morbid og morsomt dødsfall finner du ikke på denne siden av kinosommeren.

The Housemaid er ingen stor film, men som et stykke småsnuskete underholdning er den forfriskende morsom og minneverdig til tross for sitt konvensjonelle plot.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>