Kvinner uten menn ^[1] (Women Without Men, 2009) er eksil-iraner og samtidskunstner Shirin Neshat ^[2] sin første spillefilm. Filmen har det siste året tatt festivalrunden – fra å vinne den prestisjetunge sølvløven i Venezia, til å åpne Film fra Sør i Oslo denne uken. Med dette unike filmprosjektet, som har utgangspunkt i en videoinstallasjon, lykkes Neshat i å forene kunst og politikk. I likhet med Neshats fotografi- og videoarbeider, hvor kvinneroller i muslimske samfunn står sentralt, viderefører filmen samme tema og estetikk, men her med et narrativt filmspråk. I så måte ligner Neshat andre kunstnere som med tilsynelatende letthet har beveget seg over til spillefilmen, for eksempel Steve McQueen ^[3] og Julian Schnabel ^[4].

Filmen er basert på boken ved samme navn skrevet av Shahrnush Parsipur ^[5]. Forfatteren ble arrestert umiddelbart etter utgivelsen i 1989 på grunn av bokens skildring av kvinners seksualitet, og siden 1990 har den vært forbudt i Iran. Nå bor Parsipur i eksil i USA, i likhet med Neshat. Bokens handling er satt til statskuppet i Iran i 1953, og det er påfallende hvor aktuell filmatiseringen er, og nærmest urovekkende hvordan enkelte hendelser i filmen gjenkaller begivenheter i dagens Iran. Neshat har uttalt at hun betrakter kuppet som katalysator for revolusjonen i 1979, og som konsekvens det som er blitt en fundamentalistisk teokratisk stat. Kuppet, hvor sjahen ble gjeninsatt mens den demokratisk valgte Mohammad Mossadegh – med planer om å nasjonalisere oljereservene – ble avsatt, var initiert og finansiert av Storbritannia og USA. Ifølge Neshat, som for alvor er i ferd med å markere seg som en politisk engasjert kunstner, og som med Kvinner uten menn har laget mer enn en tidsriktig peridodefilm, er det viktig å minne publikum på hvordan det anstrengte forholdet mellom vesten/USA og Iran delvis grunner i denne hendelsen. Med dette som bakgrunn og bakteppe, er det først og fremst kvinners muligheter i Iran filmen utforsker, hvor overbevisende paralleller dras fra 1950-tallet til i dag.

I filmen møter vi fire kvinneskikkelser. To av kvinnefigurene er allegoriske, Munis og Zarin, mens to er mer realistiske, Faezeh og Fakhri. Handlingen begynner med Munis, som kaster seg utfor et tak i protest mot brorens forbud mot å delta i de politiske demonstrasjonene. For Munis blir døden en befrielse fra undertrykkelse, og som spøkelse kan hun delta på demonstrasjoner og politiske samlinger som ikke var mulig i live. Faezeh er Munis’ venninne som er forelsket i hennes fundamentalistiske bror. Faezeh drømmer om ekteskap og et tradisjonelt liv. Men avvist av Munis’ bror som er forlovet med en annen, befinner Faezeh seg alene i gatene og blir utsatt for en voldtekt som fratar henne muligheten til å oppnå det livet hun ønsket seg.

På en annen kant av byen og i et høyere sosialt sjikt lever den gifte, middelaldrende kvinnen Fakhri. Som del av den politiske eliten er hun samtidig fanget i et ulykkelig ekteskap, og bestemmer seg for å skilles. Fakhri er en sanger som ikke får lov til å opptre (i Iran er det forbud mot at kvinner opptrer offentlig). Hun kjøper et hus utenfor byen med stor frukthage. Huset og hagen utgjør et utopisk tilholdssted, et fantasiland hvor ingen farer truer. Her tar Fakhri til seg Faezeh, som etter voldtekten vandrer gatelangs og finner veien til hagen. Det samme gjør etter hvert også prostituerte Zarin, som har rømt fra bordellet etter marerittaktige opplevelser hvor kundenes fjes mister alle ansiktstrekk. Zarin straffer seg selv ved å skrubbe seg til blods i en hamam og  er sykelig tynn. På magisk vis finner Zarin veien til Fakhris hage, hvor gartneren oppdager henne flytende i en vanndam. Etter en periode hvor kvinnene har levd i fred og fordragelighet forslår Fakhri at de inviterer til fest i huset. Det er når portene til gården åpnes for omverdenen at alt brytes sammen, og det på mange måter ideelle livet kvinnene har skapt ikke makter å opprettholdes.

^[6]

Kvinner uten menn er like mye en estetisk opplevelse som en politisk kommentar. Dette er en gjennomført vakker film hvor foto og farge spiller en viktig rolle. En lengre scene i et offentlig kvinnebad bærer eksempelvis sterke referanser til Ingres ^[7]‘ maleri Det tyrkiske badet (1862). I Fakhris magiske hage er fargekontraster skrudd opp, og dype svart- og grønnfarger går igjen, både i vegetasjon og kostyme. Tidsriktighet preger kostyme og scenografi, og som i Neshats øvrige kunst hvor muslimske kvinner står i fokus, er det også her en grunnleggende fascinasjon for muslimske plagg, særlig chadoren. I det forlengede øyeblikket når Munis kaster seg utenfor taket flakker chadoren pittoresk rundt henne. Nettopp denne scenen er en av de sterkeste i filmen, og Munis-karakteren i sin helhet, da det gjenkaller det som skjedde under protestene i Teheran etter valget i 2009 (og disse scenene allerede var spilt inn), hvor den unge kvinnen Neda Agha-Soltan ^[8], ble skutt og drept på gata, og i etterkant har blitt stående som et ikon for den grønne bevegelsens undertrykte protester.

Shirin Neshat har jobbet med Kvinner uten menn-materialet siden midten av 2000-tallet, da hun påbegynte arbeidet med en fem-kanals videoinstallasjon bestående av videoene Mahdokht (2004), Zarin (2005), Munis (2008), Faezeh (2008) og Farokh Legha (2008). Videoene har navn etter bokens fem kvinnefigurer, som i spillefilmen ble kortet ned til fire. Installasjonen ble vist for første gang i Århus Kunstmuseum i 2008, og Neshat har fortalt at ideen til spillefilmen kom etter å ha blitt oppringt av manusverkstedet ved Sundance Film Festival, som ville jobbe med henne. Resultatet ble både video og film. Og videoinstallasjonen er samtidig lik og ulik spillefilmen. Neshat sitt karakteristiske, visuelle språk og estetikk er faktorer som tydeligst er overført til filmen. Karakterene som utvikles i filmen samt narrativen vi følger, er i større grad fraværende i videoene, hvor fortellingen får vike for symbolikken. Her føyer Neshat seg inn i både den persiske kunsttradisjonen og den iranske filmtradisjonen, hvor det som ikke kan uttrykkes direkte signaliseres gjennom allegorier, et element som er tilstede i spillefilmen.

Siden 1979 har Shirin Neshat hatt base i New York, og siden 1996 har hun ikke hatt mulighet til å reise til Iran på grunn av sitt kunstneriske virke. Derfor er Kvinner uten menn, i likhet med mange av Neshats videoer, filmet i Marokko, og skuespillerne består for det meste eksil-iranere. Den siste tiden har Neshat uttrykt et sterkt engasjement for iranske kunstnere og deres tidvis vanskelige, nesten umulige arbeidsforhold. Iranske styresmakter har alltid utøvet svært strenge føringer som berører alle aspekter ved filmproduksjon og -distribusjon. Omfattende sensur og berøvelse av ytringsfrihet er kun noen av hindringene filmskapere må navigere. Fengsling, husarrest og reiseforbud skjer også hyppig.

Da jeg så Kvinner uten menn ved New Directors/New Films på Museum of Modern Art i New York i mars i år, var det en visning som bar preg av det vanskelige politiske klimaet i Iran, forverret etter valget i 2009 hvor Ahmadinejad gikk av med seieren etter omfattende valgfusk. På MoMA var Shirin Neshat og flere andre kledd i grønt, for å signalisere sympati med den grønne bevegelsen. Og etter filmen, som slutter med en dedikasjon til forkjempere for frihet og demokrati i Iran, ble det holdt en appell for å løslate den iranske regissøren Jafar Panahi ^[9], som av obskure grunner nylig var blitt fengslet på ubestemt tid for andre gang på to år (Panahi slapp ut av fengsel i mai i år). I dette tilspissede klimaet for iransk film og kunst er det altså at Shirin Neshat lanserer sin første spillefilm, som ved bruk av allegori og magisk realisme er en effektfull kommentar til, og kritikk av, regimet i Iran.

Kvinner uten menn er Film fra sørs åpningsfilm onsdag 6. oktober, og får vanlig norsk kinopremiere 29. oktober.