En av de velrenommerte gjestene ved årets Film fra sør er den britiske dokumentarfilmskaperen Kim Longinotto, som kanskje er mest kjent for sine cinéma vérité-filmer hvor hun filmer ordinære mennesker i ekstraordinære situasjoner.
Om det så er skilsmisseprosedyrer i Iran, omskjæring av jenter i Kenya, kvinnelige dommere i Kamerun, eller hennes egen kostskole i England, som ble stengt året etter at filmen hun lagde om den kom ut. Longinotto sier selv at hun aldri kan lage fiksjonsfilm, fordi virkeligheten er for utrolig, den overgår fiksjon. Og Longinottos eget liv bekrefter påstanden. Hun ble sendt på kostskole hvor hun ble utnevnt som syndebukk og forbudt kontakt med de andre barna, rømte hjemmefra som 16-åring og levde på gata, før hun etterhvert kom inn på filmskole. Hun blir ofte kalt en feministisk filmskaper, da hun tar for seg kvinner i utviklingsland som aktivt prøver å forandre og utfordre holdninger og problemer i sine lokalsamfunn. Montages møtte regissøren i Oslo til samtale om hennes ferskeste film, Pink Saris, som ble vist på Film fra sør.
Pink Saris følger Sampat Pal Devi, en notorisk kvinnerettighetsforkjemper i Uttar Pradesh-provinsen i India. Sampat er av de kasteløse, og ble giftet bort som tolvåring. Tradisjonen tro ble hun sendt til å bo med ektemannens familie, hvor hun ble utsatt for vold og misbruk. Sampat rømte fra svigerfamilien og ble bortvist fra landsbyen. I dag er hun en kjent skikkelse i India som leder av gulabigjengen (den rosa gjengen), som er beryktet for å kjempe for kvinners rettigheter på uortodoks vis, ofte ved fysiske konfrontasjoner. I Uttar Pradesh-provinsen hemmer kastesystemet utvikling, barneekteskap finner stadig sted, især blant de kasteløse – dalitene (tidligere kalt pariaer). I filmen følger Longinotto med Sampat, som i dag er blitt en skikkelse mange jenter, barnebruder, kasteløse kvinner (og menn) oppsøker for å få hjelp.
*
Montages: Etter å ha sett Pink Saris har jeg tenkt mye på jentene vi møter i filmen din. Kanskje aller mest på Sampat Pal Devi, som gjør meg veldig perpleks. Sampat har posisjonert seg som en viktig røst i India, og hun kjemper en enormt viktig sak, idet hun hjelper mennesker i desperate situasjoner. Barnebruder som har rømt hjemmefra på grunn av vold, voldtekt, eller tvangsarbeid, kasteløse jenter som er gravide utenfor ekteskap, eller par som er forelsket på tvers av klasse og som vurderer selvmord.
Kim Longinotto: Jeg liker at du sier perpleks, det syntes jeg var et godt ord å bruke. Sampat er en veldig kompleks karakter, og jeg tror dette gjør at mange har vanskelig med å forholde seg til henne, og til filmen min. Jeg fulgte henne i ti uker, og vekslet mellom å elske henne—som når hun utviser fryktløshet og uselvisk utfordrer folk i maktposisjoner—til å hate henne, som når hun selvfornøyd erklærer at «jeg er kvinnenes nye Messias»!
M: Det er en interessant dramaturgi i Pink Saris, hvor vi først får møte Sampat på sitt beste, idet hun hjelper Rekha, en ugift, kasteløs jente. Rekha er gravid med en gutt av høyere kaste, og står i fare for å bli drept. På den indiske landsbygda er dette en reell fare for jenter som Rekha. Hun oppsøker Sampat, som igjen oppretter kontakt med gutten og hans familie. I samtale med Sampat enes man om at giftemål er den beste løsningen, som Sampat hjelper til å arrangere umiddelbart. Riktignok er ikke dette en spesielt lykkelig begivenhet. Parets situasjonen er desperat, de har ikke noe sted å bo da familien avviser dem, og ingen jobb. Samtidig forstår vi at Sampat på et vis har reddet livet til jenta, som enten ville tatt selvmord eller blitt drept. Senere ser vi situasjoner hvor Sampats oppførsel er mer kritikkverdig, og vårt førsteinntrykk av henne utfordres.
KL: Faktisk har jeg klippet filmen så den har samme kronologi som hendelsene fant sted, først og fremst av praktiske årsaker. Personer kommer og går, og navn blir nevnt uten at jeg har noe kontroll over dette, det ble derfor nødvendig å klippe filmen lineært slik at publikum henger med. Men det er sant som du sier, vi ser Sampat fra sin sterke side først. Etter at hun gifter bort Rekha, hjelper hun en 17 år gammel jente som ble giftet bort som syvåring, og i ti år har blitt slått og voldtatt av svigerfaren. Også her viser Sampat seg fra sin sterke side. Hun oppsøker landsbyen hvor jentas svigerfamilie bor, og konfronterer dem med jentas påstander. Mens flere av landsbybeboerne hører på, legger hun frem anklagene om voldtekt. Svigerfaren nekter selvfølgelig. Det som er viktig her, er at Sampat bryter tabuer. Hun sier høyt det ingen våger snakke om. Hun konfronterer svigerfaren med jentas anklager om vold og misbruk foran flere i landsbyen. Ganske uhørt, og nettopp ved å si dette høyt foran tilhørere, legger hun også litt av ansvaret over på naboene. Ved å deklarere at «vi vet at dette foregår i hjemmet ditt» gir hun ansvar til naboene for å følge med på hva som skjer, det kan ikke lenger overses. Sampat sier også til svigerfamilien at hun kommer til å følge med, og at hvis jenta dør vil alle vite hvem som står bak. I slike situasjoner er det sannsynlig at familien har lyst til å drepe jenta ved å sette fyr på henne, for å bli kvitt problemet. Men ved å involvere landsbyen, gjør Sampat det veldig vanskelig for denne familien å gjøre dette.
M: Og så viser Sampat seg fra sin verste side, da niesen hennes oppsøker henne for å få hjelp.
KL: Ja, det var den vanskeligste situasjonen for meg å bevitne.
M: Niesen, Niranjan, er giftet bort og bor i samme landsby Sampat bodde i, før hun rømte. Niranjan kommer til Sampat for å be om hjelp. Hun forteller at hun blir slått og behandlet som en slave av svigerforeldrene. I tillegg har hun mistet den lille datteren sin, som hun sier svigerforeldrene lot dø, uten at vi helt forstår hva som har skjedd. Først reiser Sampat sammen med Niranjan til landsbyen hennes, for å konfrontere familien. Sampat anklager familien for å ha latt barnebarnet dø, noe de benekter.
KL: Da vi neste morgen oppdaget at Sampat i løpet av natten hadde sendt Niranjan tilbake til svigerfamilien kunne vi ikke tro det. Sampat hadde ikke en gang fortalt det til samboeren sin, Babuji. Da vi insisterte på å reise og besøke Niranjan, ble Sampat rasende. Men vi dro, med Sampat, og da vi kom frem forstod vi at Niranjan var blitt lurt av Sampat, som hadde sagt at familien hadde bedt henne komme tilbake. Det var løgn! Niranjan fortalte at hun hadde blitt slått med en gang hun kom tilbake. Antakeligvis sendte Sampat henne tilbake for å bedre sitt eget forhold til eks-mannens familie, som Niranjan er gift inn i. Hun likte dårlig at vi snakket med Niranjan, og ropte «kom deg tilbake i arbeid» mens vi intervjuet henne.
M: Hvilke reaksjoner har du fått fra publikum, hva sier de om Sampat etter å ha sett dette?
KL: Det er mange som blir sinte på meg. Det skjedde også på visningen her i Oslo. Etter filmen kom flere bort til meg og lurte på hvorfor jeg hadde valgt å ta med disse scenene. Det er laget flere dokumentarer om Sampat, og hvis du ser disse oppdager du at hun er dyktig til å iscenesette seg selv. Hun fremstår, i disse filmene, som en heltefigur. Og Sampat er en helt. Men hun er også et problematisk menneske. Konfliktfylt. Det tror jeg rett og slett kommer av at hun har hatt et forferdelig liv. Hun ble giftet bort som barn, er av de kasteløse, jobbet som en slave hos svigerfamilien, og har aldri gått på skole. Etter at hun rømte hjemmefra var hun uten bosted, uten penger, hun hadde ingen. Sakte men sikkert har hun jobbet seg opp og frem, og er blitt en viktig person i India. Dette nyter hun. Hun elsker oppmerksomhet rundt seg selv og sin person. Men de andre dokumentarene om henne har ikke fulgt henne i ti uker, slik jeg har gjort. De består heller av intervjuer med Sampat. Og hun liker å fremstå på en viss måte. Det hadde vært lettere for meg å selge filmen hadde jeg klippet bort scenene hvor Sampats bilde blir mer tvetydig, mer nyansert, mer kritikkverdig.
M: Det er en scene i filmen, hvor hennes livspartner, Babuji, anklager Sampat for å være i ferd med å bli arrogant. Han sier også at han ser at hun forandrer seg, og at han ikke vet hvilken retning hun er i ferd med å bevege seg i.
KL: Ja, den scenen er viktig for filmen. Hvis ikke Babuji hadde sagt noe, tror jeg vi [crewet] hadde vært nødt til å si noe. Men jeg er glad for at vi ikke behøvde det. Babuji har kjent Sampat i mange, mange år, og det er veldig sterkt å se at han nå konfronterer henne med hva han ser. Babuji reagerte også veldig på at Sampat sendte Niranjan hjem, for eksempel.
M: Hvordan opplever du det å bringe kamera inn i slike sårbare situasjoner, og hvordan kommer du så tett på menneskene? Opplever du det noen gang som problematisk å ha med deg et kamera?
KL: Aldri. Jeg er veldig komfortabel med å ha med meg kameraet. Disse menneskene har mye større problemer å tenke på enn at de blir filmet. De fleste vi ser i filmen er midt oppe i sine livs vanskeligste situasjoner. Jeg tror ikke en gang de registrerer at kameraet er der. Og det spiller ingen rolle hvor stort eller lite kamera du har, du er ikke mindre påtrengende jo mindre kamera du har, slik mange tror. Det har alt å si at du blir oppfattet som en tillitsvekkende og tillitsfull person. Det er den virkelige utfordringen.
M: Du opptrer aldri foran kamera, men du er så tilstede i disse situasjonene at du blir en usynlig del av narrativet. Noen ganger glemmer jeg som publikummer hvordan jeg har tilgang til å se alt som foregår på skjermen, mens andre ganger blir jeg minnet på at du er der og medierer det jeg ser. Dette skjer for eksempel når personer henvender seg direkte til kamera.
KL: Ja, jeg har verken behov eller lyst til å være en del av filmene mine, jeg ønsker ikke å fremstå som en del av historien. Jeg har tidligere laget filmer som til dels er selvbiografiske, [slik som Pride of Place, 1976]. Jeg har også brukt noe voice over, men det er lenge siden. Jeg krymper meg over å tenke på de få gangene jeg har brukt det. Det burde ikke være nødvendig, det du vil si bør være tilstede i filmen slik at publikum selv kan se det. Samtidig er jeg komfortabel med at folk innser at jeg er der, at jeg filmer det som skjer. I Pink Saris henvender Rekha seg plutselig til kamera og spør meg om ikke vi [Longinotto og produsent Amber Latiff] kan ta henne med oss [til London]. Dette sier hun rett før hun skal gifte seg.
M: Du bruker noe kontekstualiserende tekst i filmene dine, men også dette i svært liten grad. Hva tenker du om å bruke forklarende tekst, og faktainformasjon i filmene dine?
KL: For å være helt ærlig blir jeg frustrert når publikum spør meg om statistikker, faktainformasjon og lignende, slik det skjedde da jeg viste filmen her i Oslo. Det kan virke litt teit, men jeg håper virkelig at publikum først og fremst har en emosjonell opplevelse med filmene mine, at de føler for og med karakterene vi møter i filmen, disse kvinnene som står oppe i sine livs vanskeligste og mest dramatiske situasjoner. Jeg håper og tror at publikum vil føle like sterkt for dem som jeg gjør, og at de gjennom filmen begynne å tenke på dem og de forferdelig vanskelige situasjonene de er midt oppi. Da er det frustrerende å få spørsmål som tyder på at publikum nettopp ikke har hatt en emosjonell opplevelse, og at de heller vil vite mer om tall og fakta. Hvor mange, hvor, når, og så videre. Men filmene mine handler ikke om det, jeg lager ikke filmer for å belyse statistikker. Det finnes ikke en gang statistikker om det jeg lager film om, barnebruder som mishandles og blir brent til døde. Tror du noen fører statistikk over dette? Det er filmer om individer, og deres historier. Jeg mener selvfølgelig ikke at det er noe problem med det norske publikummet, jeg har fått slike spørsmål før. Men jeg føler at publikum først og fremst satt igjen med slike spørsmål etter visningen her, det var flere som sa til meg at de skulle ønske jeg hadde hatt litt mer tall og faktaopplysninger i filmen. Dette må et intelligent publikum klare å finne ut av selv. Hvis de vil vite mer om landet, eller om problematikken jeg presenterer, kan de jo bare google det!
M: Jeg var tilstede på visningen og kan forstå reaksjonen din. Jeg fikk inntrykk av at de fleste var usikre på hva de skulle tro om Sampat, og at mange ønsket ditt synspunkt på henne?
KL: Ja, de er mulig. Men jeg kan ikke fortelle publikum hva de skal synes om Sampat, ved å legge på voice over, eller tekst. Det må publikum selv bedømme. Jeg tror publikum generelt aksepterer mer av fiksjonsfilm, enn dokumentarfilm, mer ambivalens. Men jeg tror du har rett, Sampat gjør en perpleks. Hun er verken god eller ond.
M: Det får meg til å tenke på en annen jente vi møter i filmen din, som får ganske mye hjelp av Sampat. Renu er 14-15 år gammel, kasteløs og gift, men stormende forelsket i Guddu, som er av høyere klasse. De to har lyst til å være sammen, og truer med å ta selvmord hvis de ikke får det, og henvender seg til Sampat for hjelp og veiledning. Sampat hjelper Renu til å skille seg fra mannen sin, som samtykker til det. Men Guddu er for redd til å gifte seg, og trekker seg da familien hans legger press på ham, de sier at han vil kaste skam over hele familien ved å gifte seg med en kasteløs, og at søsteren hans aldri vil bli gift. Renu ender altså opp som en ugift kasteløs jente, og familien hennes nekter å ta henne tilbake. I denne situasjonen overrasket Sampat meg ved å være så mild mot Guddu. Hun ønsker ham lykke til med livet sitt og sier «bare gå, og vær glad». Det er hjerteknusende å innse at han som gutt har flere valgmuligheter. For Renu er livet tilsynelatende håpløst. Men så tar Sampat henne til seg, og erklærer at hun er den nye moren hennes.
KL: Jeg har stor sympati for Guddu i den situasjonen. Det er reelt det familien hans sier. De vil måtte leve i skam. Søsteren hans står i fare for aldri å bli gift. Gifter han seg med Renu vil han bli utstøtt fra familien, og vil måtte forsørge Renu. Han er bare femten år, og innser at det er helt håpløst. Sampat innser at dette ikke går, og tar Renu til seg. Forstår du hvorfor jeg veksler mellom å hate og elske Sampat? Hun er fullstendig overveldet over alle som kommer til henne for hjelp, det bor allerede altfor mange hjemme hos henne til at hun egentlig kan huse flere. Men så tar hun Renu til seg, og sier hun vil hjelpe henne få en utdannelse.
*
Slik ble vår samtale med Kim Longinotto avsluttet. Les mer om hennes bakgrunn hos Women Make Movies, og oppsøk filmene hennes -- kan vi tipse om at tre av Longinottos dokumentarer bl.a. er tilgjengelig på DVD fra Play, og at Divorce Iranian Style (1998) er tilgjengelig i sin helhet på Google Video.