Den stumme filmfestivalen
Filmfestivaler byr sjeldent på en avslappende atmosfære – i alle fall ikke de relativt få jeg har besøkt. Tvert imot yrer det av journalister, fotografer og bransjefolk som flokker seg rundt sporadiske kjendisopptredener som småfisk. Overfylte forhåndsvisninger der mange pent må forlate den håpefulle køen foran døra og istedet satse på å våkne opp til visningen på et ubeleilig tidspunkt dagen etter. Jeg liker også dette veldig godt; man får et kick av å se filmer lenge før de får kinodistribusjon – især hvis det dreier seg om verk fra store filmskapere man tar seg i å dagdrømme om. Det er rett og slett særdeles tilfredsstillende å se Det hvite båndet et halvt år før de fleste andre. Og så får man sett dårlige, greie, gode eller fremragende filmer som aldri ser dagens lys i Norge. Samtidig kolliderer noen av de mest forlokkende godbitene, og man må ta brutale valg og kanskje småløpe fra den ene visningen til den andre.
Filmfestivaler er i det hele tatt noe jeg har svært positive erfaringer med, men kombinasjonen av ferie og festival er og blir litt problematisk. Sagt med andre ord: det er vanskelig å senke skuldrene og bare synke inn i selve filmopplevelsen. Da blir det en desto større opplevelse å komme til Pordenone internasjonale stumfilmfestival: Le Giornate del Cinema Muto (Pordenone Silent Film Festival). Overskriften tyder på at jeg i en typisk ordspill-fristelse har besøkt en stillestående festival der man kan høre ekkoet av sin egen stemme. Det er ikke tilfellet, selv om en filmfestival der bare de mest dedikerte oppsøker gamle filmer uten lyd unektelig får en helt annen og mer tilbakelent atmosfære enn de sedvanlig journalistpregede sirkusmanesjene. Dette er festivalen der David Bordwell og Kristin Thompson er fast inventar (dog ikke i år) – der filmhistorikerne samles for å dyrke sin hengivenhet overfor filmmediets barndom. Selv var jeg i et reisefølge bestående av professorer og arkivarer, der denne festivalen har en helt særegen posisjon og har vært en kjær tradisjon i en årrekke. Det er på alle måter forståelig.
Da jeg ble forespurt om å være med tenkte jeg øyeblikkelig at dette kunne være en ypperlig mulighet til å gjøre meg mer kjent med og interessert i en fase av filmhistorien jeg aldri har hatt tid eller motivasjon til å gjøre et dypdykk i. Jeg har sett de fleste av det man kan omtale som kanoniserte stumfilmklassikere, men har aldri undersøkt det mer obskure – det som befinner seg på sidelinjen av overskriftene. Derfor endte jeg også med å pakke trillebagen for en Italia-tur med åpne forventninger om hva som ville møte meg der nede.
For det første må det sies at Pordenone er et bedårende sted. Riktignok ikke den lille fjellandsbyen fra pastareklamene, men bestemt noe annet enn det turistifiserte Italia. Gamlebyen, som brer seg over det meste av det sentrale Pordenone, er omtrent så idyllisk man kan forestille seg, og i festivaluken ble dette et område for sene vinkvelder og avslappet samtale om film og fag. Midt i det pittoreske smørøyet ruver en diger hvit kloss der filmvisningene avholdes fra tidlig morgen til sent på kveld – en teknisk storartet arena for å vise nyrestaurert arkivgods med glitrende bilde og tilhørende, levende musikk fra orkestergraven. For om dialog ennå ikke var en del av filmmediet, hadde musikken en desto viktigere rolle som akkompagnement. Her fremføres originale verk og nytolkninger om hverandre av et vekslende, men alltid strålende ensemble med musikere. Det gir visningene en følelse av å være tilstede i selve øyeblikket. For hvor kan du oppleve – under en tysk stumfilm (Mutter Krausens Fahrt ins Glück) – at et lokalt skolekorps plutselig ankommer salen under en scene der det marsjeres til den tyske nasjonalsangen, hvorpå et kor reiser seg fra ulike steder i salen og synger av full hals?
Opplevelsen var i alle fall helt vanvittig for undertegnede og medførte høyreist gåsehud som er forbeholdt de aller største kinominner. Filmen var også fantastisk god; et penetrerende blikk inn i fattigdommens mørke, ispedd lyset fra karakterenes håp og overlevelsesvilje. Især ble jeg oppslukt av filmens dokumentariske sekvenser av mennesker i datidens storby, som forholder seg til en hverdag der man er nødt til å erkjenne de basale gledene i mellommenneskelige opplevelser og rutiner. Især en scene fra badestranden bød på en – med dagens blikk – nostalgisk, men aldri forskjønnende skildring av noe tilbakelagt og tapt. Ja, hvis jeg skal lete etter noe som har gitt meg den samme følelsen, tror jeg det må være Terence Davies‘ Of Time and the City.
Langt muntrere var festivalens åpningsseremoni. Et par introduserende kortfilmer – blant annet en animasjonsfilm av Richard Williams – gav meg heller lite, men hovedfilmen The Navigator av selveste Buster Keaton er en av de beste opplevelsene jeg har hatt i møtet med stumfilmkomikk. Jeg beundrer ofte disse filmene, men jeg må også innrømme at jeg ikke alltid setter latteren på vidt gap. Dét gjorde jeg denne gangen; i The Navigator viser Keaton sitt ubestridelige talent til det fulle, med imponerende mye oppfinnsom visuell komikk – og dessuten med en Torbjørn Egner-aktig mangel på politisk korrekthet i skildringen av urbefolkninger i fjerne øyriker.
Serien med franske klovnefilmer – hentet fra årene 1908-1912 av Albert Capellani – var ikke like fornøyelige. Disse er selvfølgelig hinsides vurdering, og det eksisterer ingen forventning om at filmene skal kunne more en samtidig tilskuer på samme måte som de gjorde for hundre år siden. Likevel ble oppunder to timer med disse kortfilmene en overdose for selv de mest hardhudede; en kuriositet festivalen nok gjorde litt for mye ut av – med hele tre serier. Dessverre gikk jeg glipp av den som blant annet var signert Louis Feuillade, og muligens var hans filmer mer cinematisk spennende enn Capellanis primitive sketsjer.
Utfordrende var også filmene som utgjorde årets festivaltema, nemlig de japanske Shochiku-filmene (det legendariske japanske filmstudioet og produksjonsselskapet som huset mestere som Ozu, Mizoguchi og Naruse). De fleste mellom tre og fire timer lange, i melodramasjangeren – gjerne trekantdramaer med klasseproblematikk. Sammenlignet med flere av de mest velkjente stumfilmene er disse langt mindre sette japanske verkene påfallende naturalistiske og dempet, hvilket jeg antar kan skyldes at de er såpass “unge”. Når mange andre filmnasjoner kastet stumfilmen over bord når lydfilmen fikk sin ankomst, fortsatte japanerne med stumfilmen langt utover tredvetallet, og disse sene stumfilmene som ble vist under årets Pordenone-festival viser en filmnasjon som hadde utviklet seg til å la fortellingen stå i sentrum – der formmessige attraksjoner ble holdt på et minimum. Selv fikk jeg sett Nanatsu no umi (1932) og Ginga (1931) av Hiroshi Shimizu, men må innrømme at jeg til dels befant meg i drømmeland under sistnevnte.
Men selv om Japan fikk mye oppmerksomhet under årets festival, var det de russiske filmene som gjorde størst inntrykk på undertegnede. De russiske formalistene hadde med sin berømte montasje et tidlig overtak når det gjaldt selve filmspråket – en evne til å ikke bare fortelle med bilder, men gjennom bildenes spesifikke sammensetning, og på den måten kunne skape følelsen av rytme og suggesjon. Propaganda var en egnet plattform til å utprøve filmmediets retoriske potensiale, og i en glimrende film som Lursmani cheqmashi (The Nail in the Boot) av Mikhail Kalatozov, ser man hvordan filmen kan henvende seg direkte til publikum uten å miste sin opphøyede stemning. Riktignok er selve propagandaen plump, men filmskapingen er så dynamisk at blokkbokstaver og maleboksforestillinger får en virkningsfull eim av mytologi. Jeg har få problemer med å forstå at datidens kinogjengere lot seg påvirke.
Kalatozov var ett av tre navn som fikk fokus i det sovjetiske sideprogrammet, og det definitive høydepunktet under hele festivalen var for meg visningen av hans film Salt for Svanetia – en dokumentar som skildrer den sovjetiske fjellandsbyen Ushkul, og kombinerer materiale av ren etonografisk interesse (skildringen av hverdagslivet er møysommelig) med voldsomme sekvenser som viser religiøse seremonier og ren skjær galskap. En av hovedkarakterene blir nødt til å føde under en begravelse, og ettersom denne handlingen er syndig i sorgens stund, vises hun ut av byen og opp i fjellene – bare ledsaget av en hund. I stekende hete føder hun barnet, hvorpå hunden slikker av blodet og de slimete sekretene for å kjenne den tilfredsstillende smaken av salt (et gjennomgående motiv i filmen). Spedbarnet dør under den brennende solen, og moren må selv begrave det, før hun henter frem sitt bryst og tømmer det for morsmelk over korset. Det blir opp til den enkelte å finne ut av hva som er faktiske dokumentaropptak og iscenesettelse her – innbyggerne selv har visstnok benektet filmens autentisitet. I alle tilfeller er disse sekvensene noe av det mest vanvittige jeg har sett på film – slikt lager man rett og slett ikke lenger! Kalatozovs intense skildring av en kultur så fjernt fra vår egen er en oppslukende opplevelse jeg vil anbefale på det sterkeste (sett at det finnes en måte å oppdrive filmen på utenom nisjefestivaler som denne).
Til informasjon befinner Pordenone seg bare halvannen time fra Venezia, og undertegnede fikk streng beskjed av reisefølget om å sette av tid til den synkende gondolbyen. Jeg måtte pent innrette meg etter formaningene, og fikk en fantastisk dag der jeg havnet i en tilstand som lignet mistenkelig på den jeg opplever i møtet med fiksjonsfilm. Venezia var som et levende museum; ingen biler, ingen støy; skvulpende kanaler og rikt utsmykkede gondoler – man føler at man ved et uhell har trykket på en tidsmaskin og formelig blitt spolt tilbake et par århundrer. Men dette er strengt tatt ikke en reiseguide, og bare det filmrelaterte kan rettferdiggjøre spalteplass. Derfor må jeg nevne Istituto Veneto di Scienze, Lettere ed Artis utstilling av Stanley Kubricks fotografier fra perioden 1945-1950 – som varer helt frem til 14. november. Skal du tilfeldigvis innom byen i løpet av de tre nærmeste ukene, er det en dødssynd å utelate et besøk. En prakfull utstilling i et bygg som nesten kan måle seg med skjønnheten i Kubricks linse.
Oppsummert dro jeg hjem fra Pordenone med senkede skuldre og et smil om munnen; en følelse av å ha hygget meg i en annerledes og idyllisk festivalatmosfære, sett masse spennende stumfilm, fått en god porsjon lærdom fra de som virkelig kjenner stumfilmens irrganger og ikke minst drukket behagelige mengder med utmerket italiensk rødvin. Dere kan lese mer om Pordenone og se bilder fra festivalen her. Kanskje vi sees der neste høst?
Les også:
FFS’10: Stumfilmkonsert til Limite og jubileum [1]
Stumfilmkonsert med Årabrot og Caligari [2]
Flott artikkel! Fint å se litt fokus på stumfilm på montages. Jeg fikk umiddelbart lyst til å se Salt for Svanetia; den høres jo helt vanvittig ut!
Venezia har jeg forøvrig veldig lyst til å besøke. Det er jo byen som er potrettert i Don’t Look Now og Death In Venice (to strålende filmer) og den virker veldig vakker.
Ellers minner du meg på at jeg burde få ut fingeren og se The Navigator;Buster Keaton er fantastisk!
Du er helt nødt til å besøke Venezia! Én dag var altfor magert, men selv denne opplevelsen er noe jeg aldri ville ha vært foruten. Meget mulig den mest fascinerende og idylliske byen jeg noensinne har vært i :)