Limbo

Omtale

Moden menneskelighet i Maria Sødahls Limbo

Fredrik Frafjord og Iben Luel Hersoug gjør sterke prestasjoner som filmens granskende skråblikk.

Limbo er Maria Sødahls første spillefilm, men den mangler de typiske barnesykdommene. En bøtte med krabber kan signalisere et sammenbrudd; to søsken som holder rundt hverandre billedliggjør barnas opposisjon mot voksenverdenen. Sødahl forteller allmennmenneskelig og varmt, kontrollert og passe subtilt. «(Limbo) viser en vei for hjemlig film ut av Limbo, ut av den norske navle, ut av den tilstand hvor man ikke riktig vet hvorfor man lager film», skriver Per Haddal i sin anmeldelse av filmen i Aftenposten.

Jeg kunne ikke ha vært mer enig. Min mest gjennomgående frustrasjon over norsk film handler om dens uvilje mot å skildre grunnleggende menneskelige erfaringer og følelser. Det mangler ikke på forsøk, men de aller fleste av dem ender opp med en introvert sjablongvirkelighet jeg ikke klarer å leve meg inn i. Ofte rotes interessante utgangspunkt bort i narrative eksperiment, som strengt tatt ikke oppleves som spesielt eksperimenterende utenfor en norsk kontekst. Og når man har forsøkt å rendyrke sterke følelser, slik Susanne Bier og Per Fly gjør så utmerket godt der nede i Danmark, blir resultatet altfor ofte monstrøse barnebokversjoner som har lite eller ingenting med det faktiske livet å gjøre. Matias Armand Jordals spillefilmdebut Sammen er et stjerneeksempel; den forsøker å beskrive en situasjon fra helvete, men makter aldri å oversette tanken om tragedie til en troverdig, hverdagslig fortelling med ekte mennesker. Istedet blir den en søkt og nesten usmakelig parodi på hva som skjer når en familie mister et medlem. Karakterenes oppførsel blir så outrert at det blir umulig hengi seg til melodramaet; selv om man mister kona si og livet forsvinner mellom hendene, tror jeg de aller færreste angriper pizzabud i karatedrakt, knuller horer og blir slått til blods på byen hver eneste kveld.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen bedyret at han ønsket seg en basal, menneskelig film med 5 Løgner, men føles det virkelig når Pia Tjelta spiller en østeuropeisk prostituert med overdreven aksent og lager en gråtkvalt scene i en stappfull t-banevogn? Og blir det ikke beklemmende stereotypisk når den polske vaskekona i Upperdog ligger med overklassemannen hun arbeider for ved første anledning? Ingen av disse filmene føles levd; jeg synes ikke de er i kontakt med hva de forsøker å fortelle noe om.

Maria Sødahl har valgt å legge Limbo til Trinidad, der hun selv bodde et år som barn. Dette er unektelig et grep som forsterker det klassiske familiedramaet i sentrum av filmen, men ifølge Sødahl også en strategi for å skyve vekk det hun kaller «samtidsstøy». Hun ønsker å rendyrke det universelle og tidløse ved kjønnsrelasjonene og møtet med en ny kultur der man ikke kjenner noen – opplevelsen av en helt ny hverdag der intuisjonen ikke virker som den skal. Følelsen av uforutsigbarhet og et overhengende ønske om å tilpasse seg for å fungere i de nye rammene man har blitt tildelt.

Ettersom Sødahl selv var seks år da hun bodde på Trinidad, er Limbo i stor grad sett gjennom barnets øyne. Selv om Sonia (Line Verndal) er filmens hovedkarakter og knutepunktet for vår deltagelse, er det gjennom hennes to barn at vi får delta i et granskende skråblikk. For dem er forflytningen både mer brutal og forvirrende enn foreldrenes, men de gjør en oppriktig innsats for å falle på plass – de makter utfordringene. De opplever først den nye tilværelsen som et problem når de ser at moren deres holder på å gå i oppløsning. Den eldste av de to, Nina, konfronterer voksenverdenen uten å bikke over i det utroverdig selvstendige. Hun synes rett og slett at Sonia må skjerpe seg – at hun «ikke passer til å ha barn.» Og i den vanskelige situasjonen blir også Sonia så selvsentrert at hun ikke håndterer morsrollen. Iben Louel Hersoug er fantastisk god som ansvarsfull storesøster, og den utilslørte og vakre søskenkjærligheten mellom henne og Herman (Fredrik Frafjord) er for meg filmens emosjonelle ledesnor. Sødahl fremstiller ikke barna som forstyrrelsesmomenter mellom skjørter og dressbukser – de blir tatt på alvor og får komme til orde, slik barn flest faktisk får.

Sonia begynner å miste grepet i dét hun får vite at ektemannen har vært utro over en tre måneders periode i forbindelse med et arbeidsoppdrag. Han forsøker å avslå dette emosjonelle overgrepet ved å bedyre at det bare dreier seg om «en kort affære». Det han tydeligvis ikke forstår er at gjensidig tillit og respekt er helt avgjørende for at den lille familien skal kunne fungere i de nye, usikre omgivelsene. Selve utroskapsdramatikken blir bare en blindvei til hva filmen egentlig ønsker å fortelle, og derfor klippes den også av nokså raskt. Her kunne man likevel ha kostet på seg noen oppklarende scener; det blir uforløst, svevende og svinner liksom bare hen uten en tilfredsstillende forløsning.

Line Verndal er en liten åpenbaring i rollen som Sonia.

Sonias eneste venninne blant palmene er Charlotte (Lena Endre) – en slags personifisert Carlings-butikk. Hun slukker enhver erkjennelse med Gin Tonic, sigaretter og forvokste smil, og har innfunnet seg i det sedate konelivet. Tilværelsen hennes er fylt av ingenting, og hun lever et dypt ulykkelig men perfekt tilsminket liv med sin like mistilpasse ektemann Daniel (Bryan Brown). I en gripende scene mot slutten av filmen innser vi at de to er like hjelpeløst avhengig av hverandre, og det er både modent og reflektert av Sødahl å unngå skyldfordeling (i feministisk favør). Brown gjør en dempet og fin rolletolkning av filmens kanskje mest sympatiske karakter, mens Lena Endre slår gnister. Endre er etter min mening en av verdens beste skuespillere; hun har en så kraftfull utstråling, et så intenst penetrerende blikk at hun alltid gjør meg stum av beundring. Her kan man først mistenke at Endre spiller på autopilot, men i filmens andre akt får hun avkledd alle de lagene som gjør at hun fremstår så skulpturaktig innledningsvis. Når Charlotte er barnevakt for Nina og Herman kommer morsinstinktene frem, men punkteres av barnas avvisning. De kan lese eventyr selv og spiser bare kanelbollene hennes med en rynket skepsis. Charlottes gradvise erkjennelse over falskheten i sitt eget liv når et hjerteskjærende klimaks når Sonia kommer hjem fra et opphold på psykiatrisk sykehus. I en emosjonelt opphetet samtale mellom de to finner Sødahl de rette ordene, uten å glemme at det aller viktigste befinner seg på siden av disse. Her er blikk, mimikk og pust vel så artikulerte.

Line Verndal er en liten åpenbaring som Sonia. Hun går uredd inn i en krevende rolle og leverer et ømsint og meget nyansert karakterportrett jeg ikke kan huske å ha sett maken til på norsk film. Hun mestrer både det dramatiske og det fattede med like stor troverdighet. Henrik Rafaelsen er en dyktig skuespiller og gir oljeingeniøren Jo en stødig autoritet. Denne skikkelsen er likevel intrigens svakeste ledd. Jeg sliter med å forstå hans motivasjoner for å ta de valgene han gjør. Greit nok at kjønnsrollene var annerledes på syttitallet enn i dag, men jeg tviler på at karakteren besitter et fugleperspektiv på den patriarkalske orden som gjør at han handler uten å tenke eller føle. Han blir en borgmur i en fortelling som ellers gir oss tilgang til alle dens hovedkarakterer. Men på tross av nærheten og innsikten vi opplever, blir Sødahl aldri sentimental. Snarere hviler det en kjølig skulder over store deler av Limbo som skaper en vellykket kontrast til det tropiske miljøet. Manuel Alberto Claros (Reconstruction, Melancholia) fotoarbeide er så integrert i fortellingen at det nesten ikke påkaller seg oppmerksomhet, fordi det aldri faller for fristelsen å romantisere Trinidad. Man kan kjenne vinden og lukte nedfallsfrukten, men det blir aldri parfymert eller påklistret eksotisk selv om det ofte er sanselig eller vakkert. Danske Claros arbeide oser av en avmålt profesjonalitet få norske filmfotografer kan konkurrere med – akkurat som Johan Söderqvists suggererende, men aldri dominerende musikk.

Fotograf Manuel Alberto Claro og Maria Sødahl under innspillingen av Limbo

Limbos mest bærende styrke er manuskriptet, og denne gjennomarbeidede papirbunken er sannsynligvis hovedårsaken til at samtlige skuespillere leverer såpass sterke prestasjoner. Dialogen høres ut som faktiske samtaler og ingen karakterer har blitt tildelt overtydelige trekk, og på den måten føles de aldri skrevet men levd. Selv om Limbo er litt for enkel til å bli mesterlig, har den én overskyggende kvalitet som gjør den til et viktig verk i nyere norsk film: den besitter – innenfor rammene av sitt fiksjonsunivers – en gjennomgående troverdighet. Og med dét rommer den også en genuin menneskelighet som blir veldig gripende. Ikke siden Erik Poppes deUSYNLIGE har jeg blitt så beveget av en norsk filmfortelling, og selv om Sødahl foreløpig mangler Poppes ambisjonsnivå og særpreg, har hun en upretensiøs og balansert tilnærming til historien som på mange måter er vel så bra.

Limbo makter å håndtere et menneskelig drama med troverdighet og respekt, og jeg håper at Maria Sødahl sitter på flere historier det er verdt å fortelle oss i fremtiden. Dette er en moden, skråsikker og jevnt over svært imponerende spillefilmdebut.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 8 kommentarer

  1. Bra skrevet artikkel! :)

  2. Truls Foss sier:

    Ja, bra skrevet og spennende artikkel. Gleder meg til og se denne filmen, spesielt etter det jeg leste her om at den ikke går i samme ”fella” som 5 Løgner og Upperdog. Gleder meg!

  3. Frode Dalen sier:

    Legger oftere og oftere merke til Lars Ole Kristiansens artikler. Meget gode, og med passe lengde. Fikk enormt lyst til å se denne filmen da jeg ofte er enig med Kristiansen, særlig angående Upperdog.

  4. Roskva Koritzinsky sier:

    Etter å ha sett filmen kan jeg ikke annet enn å føye meg inn i rekken: En utrolig presis og innsiktsfull omtale, Lars Ole! Limbo er et engasjerende og velspilt drama som ikke nødvendigvis er grensesprengende, men som absolutt innfrir og vitner om håp for norsk filmframtid.

  5. Veldig fin film. Den lykkes med mange av de samme tingene som gjør at jeg faller pladask for Alle Anderen av Maren Ade. Nært og avslørende, men uten å falle for klisjeer. Som du sier, det føles levd. La oss håpe Maria Sødahl lager flere filmer :)

  6. Ole sier:

    Det var en veldig fin film og en kjempegod produksjon, men den var en anelse for lang. Den siste delen (som var helt fantastisk) ble litt for baktung, og jeg tror det var fordi man hadde investert så mye tid med Sonia og når hun da blir plassert i bakgrunnen, blir filmen muligens litt skeiv; Historien føltes ferdig, uten at den var det.

    Men, Maria Sødahl asså. Kjempebra! Klapp klapp! Stående ovasjoner! Gleder meg til hennes neste!

  7. Jørgen Klüver sier:

    Mener denne filmen lider av det samme som mange andre norske filmer. De er teknisk godt gjennomført, ofte helt på linje med resten av verden, gode skuespillere, tydelige og gjennomtenkte regigrep, men til ingen nytte. Det føles helt unødvendig å se filmene, for historien kommer ikke med noe mer enn pitchen de ga til filmfondet.

    Denne filmen gav meg ikke noe før i det siste kvarteret og det som da hendte var ikke nok til å “betale” for de første 90 minuttene.

    Jeg tror man trenger å tenke gjennom (enten manusforfatteren, regissøren eller produsenten) “hva er det som gjør at akkurat dette må fortelles på film”.

    Jeg tror Limbo kunne vært en bedre bok, sang eller et maleri.

  8. Johan Fasting sier:

    “Dialogen høres ut som faktiske samtaler og ingen karakterer har blitt tildelt overtydelige trekk, og på den måten føles de aldri skrevet men levd.”

    Jeg satt igjen med stikk motsatt inntrykk. “Hvor lang er en kort affære?” Filmen føles særdeles skrevet. “Hvor lang er en kort affære?” Alt fra den sinna elskerinnen til den homofile assistenten føles skrevet. “Hvor lang er en kort affære!?”. For ikke å snakke om slutten.

    Jeg er neppe i den konkrete målgruppen, men jeg ble atter en gang skuffet over hva norsk drama har blitt. Det virker som om vi er inne i en reaksjon på letthetsbølgen som strømmet over landet på begynnelsen av 2000-tallet og nå svarer ved å fortelle de “tunge” historiene, men de er jo ikke tyngre, de er bare fortalt med et slør av dybde og viktighet. Jeg får iallfall ikke inntrykk av at den dybden faktisk er der, hvor enn voksen og moden filmen fremstår.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>