karriereprofil-m-night-shyamalan

Karriereprofil: M. Night Shyamalan

M. Night Shyamalan er mannen med det mystiske navnet som ble utropt til geni og senere avkledd som klovn. I nyere Hollywood-historie har få flydd så høyt og falt så dypt. Shyamalan-kulten som gjorde at en hel verden med filmfans satt på nåleputer av forventning foran filmene hans har blitt byttet ut med samtaler om hvorvidt det er mulig at neste film er enda mer begredelig enn den forrige.

Karrieren hans begynte i det spede med de mindre kjente filmene Praying With Anger og Wide Awake (som undertegnede aldri har sett), men med Den sjette sansen tok Shyamalan et byks opp i Hollywoods stjernehimmel. Originale bidrag til grøssersjangeren har aldri vokst på trær, og i 1999 ble Den sjette sansen øyeblikkelig kanonisert som en moderne klassiker med sin originale fortellerstrutur og overraskende twist. Når filmen fikk et langt større nedslagsfelt enn hos sjangerfansen – den ble nominert til hele seks Oscar – skyldtes dette at Shyamalan lot karakterene få så stort fokus. Selv om dens nærmest legendariske status skyldes fortellingens originalitet, handlet filmen først og fremst om et vennskap mellom to outsidere. Cole Sear i Haley Joel Osments skikkelse var ikke bare godt skrevet; Osment beriket karakteren med det som fortsatt må være en av filmhistoriens mest hudløse og imponerende prestasjoner fra en barneskuespiller. Bruce Willis fikk på sin side et comeback og en anerkjennelse han aldri før hadde blitt tildelt som skuespiller.

I dag er ikke Den sjette sansen like god som den en gang fremstod. Først og fremst føles den narrative strukturen mindre avansert og heller litt krampeaktig i sine endeløse forsøk på å holde tilbake informasjon; når man ser filmen flere ganger synliggjøres altfor mange hulrom som bare er til for å forvirre tilskueren i første omgang. Ettersom disse scenene aldri får en konkret betydning for historiens utfall, sitter man igjen med en langtrukken kortfilm der svakhetene ved Shyamalans konsept blir unødvendig synlige. Det som redder filmen er Coles karakter og hans kamp med hverdagen. Filmen har det ene benet godt plantet i den litt perifere, men velkjente «mobbefilm»-sjangeren og mestrer å skildre barnets følelse av desperasjon over å ikke bli forstått – over å aldri bli akseptert for den han er. Relasjonen mellom Cole og moren (fantastisk spilt av Toni Collette) kan fortsatt skape frysninger på ryggen, og en forløsende dialog mellom de to i filmens siste minutter står som et av nittitallets mest rørende filmøyeblikk.

«Unbreakable»

Unbreakable bevarte forgjengerens filmspråklige eleganse og isnende stemning, men var mer grandios og samtidig krevende. På samme måte som i Den sjette sansen fremstår alle bikarakterene helt livløse; som om sjel og blod er dratt ut av dem. Bare hovedkarakterene – og især Samuel L. Jackson som glassmannen Elijah – oppleves som mennesker vi kan få blikkontakt med. På dette tidspunktet ble Shyamalan allerede omtalt som et barn av Hitchcock (selv om regissøren selv har trukket frem Steven Spielberg og Agatha Christie som større inspirasjonskilder) og det klassiske uttrykket i Unbreakable er nesten forstummende elegant. Hver eneste kamerabevegelse er aktivt fortellende og bildekomposisjonene har en originalitet som gjør at filmen brenner seg fast i tilskueren. Filmen tydeliggjør også et tematisk prosjekt for Shyamalan; en litt banal, men fornøyelig samfunnskritikk som baserer seg  på menneskenes moralske fordervelse.

Unbreakable delte det store publikummet i to og levde ikke opp til forgjengerens kommersielle suksess, men ble stort sett omfavnet av den ferske auteurens tilhengere. Selv om disse fortsatt opptrådte trofast i møtet med Signs, var dette filmen som for alvor markerte en nedadgående pil. Filmen begynner lovende med en nydelig fordekt pastisj på femtitallets «creature feature», aksentuert av James Newton Howards Bernard Herrmann-inspirerte musikk. Videre bygger første akt en klam atmosfære der man fylles av frykt for hva som befinner seg rundt neste halmstrå. Familien får stå i sentrum, og Shyamalan lykkes med å oversette storslåtte ideer (kornsirkler, romvesener) til noe intimt. Halvveis begynner filmen sakte men skråsikkert å tappes for luft og når Shyamalan begår den kardinalsynden det er å faktisk vise de utenomjordiske vesenene faller det hele fullstendig sammen. Mislykket design og dataanimasjon gjør at frykten vendes om til hånlatter og en fordummende twist gjorde at det som først var Shyamalans prisede varemerke for all fremtid skulle bli Keiserens nye klær.

«The Village»

Derfor ble dessverre The Village preget av en fordomsfull og irritert mottagelse, og denne filmens overraskende vending ble øyeblikkelig avslått som en utdatert gimmick. Noen år senere fremstår The Village som Shyamalans klart beste film, og muligens hans eneste mesterverk, anført av den gang relativt ukjente Bryce Dallas Howards elektriske skikkelse. Først og fremst er The Village så estetisk gjennomført at jeg får gåsehud; bruken av gult og rødt i kostymer og scenografi er ikke bare malerisk og vakker, men ekspressiv og aktivt fortellende. Disse to fargene har et så voldsomt nærvær at de til enhver tid definerer stemningen. Selv om promomaterialet forsøkte å selge The Village som en bekmørk grøsser, foregår størstedelen av filmen i et høstlig dagslys, og det minste innslag av “den forbudte fargen” rødt – om det så er bær i en busk – skaper små gufs som ofte er langt mer urovekkende enn filmens mer konvensjonelle skvetteretorikk (som riktignok er uhyre effektiv). Fotograf Roger Deakins gjør kanskje sitt aller fremste arbeid her og er tydelig inspirert av Néstor Almendros‘ utnyttelse av “the perfect hour” i Days of Heaven. Den sorgfulle atmosfæren gråter et konstant regnskyll over hver eneste scene, og gjør filmen mer melankolsk og rørende enn skremmende. Filmens emosjonelle effekt må likevel primært tilskrives komponist James Newton Howard og hans makeløse fiolinist Hilary Hahn. Selv de som misliker filmen kan neppe nekte for at musikken var noe av det vakreste og mest hjemsøkende som ble laget på 00-tallet; den ligger som et teppe av gåsehud over hele filmen og bidrar til følelsen av å stirre inn i et gammelt tresnitt.

Likevel er det ikke bare de formmessige disiplinene som gjør The Village så god; den er også tematisk spennende, ettersom den aktivt speiler tiden den er laget i. På en tenkt liste over filmer som er direkte influert av 9/11 bør The Village inneha en sentral plass. I likhet med Michael Hanekes Skjult, problematiserer Shyamalans film menneskets irrasjonelle frykt, og hvordan voldssamfunnet murer inn kjernefamilien i en borg av redsel som til syvende og sist har lite eller ingenting med virkeligheten å gjøre. I The Village brukes frykten som retorikk og maktmiddel; samfunnet skaper fantasifostre og kan på den måten holdes i tøylene. Den kritiserte vendingen mot slutten er derfor helt essensiell for å løfte frem denne samfunnskritiske dimensjonen.

«Lady in the Water»

Men akkurat som Ikaros, brenner vingene til den som vil fly for høyt. Med Lady in the Water laget Shyamalan sin første kalkun; en helt umulig fabel om en havfrue som vimser seg opp av et svømmebasseng og kan bli tatt av ulvelignende vesener på den andre siden av en prydbusk når hun skal tilbake til sitt rette element. Her begynte Shyamalan ikke bare å miste grepet om hva som er en god idé, men også som manusforfatter og skuespillerinstruktør. Replikkene er jevnt over en salig smørje selv ikke Paul Giamatti klarer å si med spor av troverdighet. Christopher Doyle bidro med lekker fotografering, men på de fleste andre områder er Lady in the Water en katastrofe. Shyamalan fulgte opp dette på verst tenkelig måte med The Happening – en langt mer kommersiell film som ytterst få hadde en krone til overs for. Selv den jevne kinogjenger reagerte på det frosne skuespillet og den bedrøvelige dialogen. Likevel er The Happening for meg en mer vellykket film enn forgjengeren, ettersom den i det minste opererer i et univers Shyamalan kan hanskes med. Selve konseptet er veldig lovende, og det første kvarteret ser det faktisk ut til at han har funnet igjen formen. Filmen flater seg dessverre raskt til, men som en hyllest til femtitallets katastrofefilmer er den underholdende nok – også på grunn av sin innlysende B-filmhet.

Med Luftens siste mester begår Shyamalan en nesten fascinerende skivebom. Først og fremst er det helt ubegripelig at denne filmen er laget i 2010 – så lite er den med på notene. Den påminner eksplisitt om åttitallets videofilmeventyr og kan best beskrives som en pussig blanding av Jul i Blåfjell, The Neverending Story og billige romjulsserier, ispedd det aller verste fra George Lucas. Hadde filmen vært en parodi, kunne den sannsynligvis blitt riktig så vellykket, men Shyamalans manglende form for humor gjør den til tider intenst ufrivillig morsom. Dessuten er det nesten rørende å se hvor mye man har forsøkt seg på her uten å engang få til toppen av det isfjellet man så møysommelig har forsøkt å skulpturere. Jeg kan ikke huske å ha sett et mer livløst filmunivers. De merkelige stemningsbyttene og uttørkede skuespillerprestasjonene gjør dette til en alvorlig indikasjon på at Shyamalan fullstendig har mistet grepet som en gang gjorde at han trollbandt filmverdenen.

Fremkomstdyret i «Luftens siste mester».

Med et triptyk av filmatiske gråsteiner er det vanskelig å bevare håpet om at M. Night Shyamalan skal finne tilbake gløden han en gang hadde. Men vi må heller ikke glemme at en som har servert oss så originale og forbløffende fortellinger, og som utvilsomt besitter et betydelig filmatisk talent, aldri kan avskrives helt. Kan hende vil Shyamalan fortsette spadetakene i sin egen grav for å se hvor langt ned han kan komme, men på et eller annet tidspunkt han da også finne Kina og kare seg opp igjen. Jeg tror Shyamalan må se tilbake på hva han faktisk kan – altså lage thrillere med varierende grad av kvalitet – og begrense ønsket om å bevege seg i nye retninger.

Luftens siste mester har kinopremiere over hele landet i dag.

M. Night Shyamalan forsøker å instruere skuespillerne i «Luftens siste mester».

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 9 kommentarer

  1. Svankmajer sier:

    God artikkel. For meg fremstår Shyamalan mest som en såkalt “one-trick pony”. Den Sjette Sansen føltes kanskje(?) original og ganske frisk da den kom, med sin “twist”.. men når karrieren hans liksom skulle være basert på disse trademark-tvistene og han samtidig omfavnet stolt tittelen som “den nye Hitchcock”, ble det hele noe pinlig. (Med hans obligatoriske cameos i alle filmene hans, selvhøytidelige og så videre…)

    Han virket også ganske ute av stand til å forstå at disse konseptene hans var langt mindre geniale enn han trodde. Tvist-konsepter ble jo gjort til døde i Twilight Zone f.eks. Tror mye av nedgangen kom derfra og slik latterliggjøringen staret.

  2. Øyvind Hellenes sier:

    Med “the perfect hour” mener du da at de kun filmer på ett bestemt tidspunkt på dagen? Vet i hvert fall at Malick praktiserte dette under innspillingen av den tynne røde linjen.

    Personlig har jeg bare sett Den sjette sans og Signs av Shyamalan. De har ikke akkurat gitt meg mersmak, men slik som du beskriver The Village så fikk jeg nesten lyst å gi den en sjans.

  3. Jeg lurer veldig på nøyaktig hva Bruce Willis fikk et comeback fra?

  4. Erik Vågnes sier:

    For en flott artikkel! Jeg har alltid vært imot den etablerte narrativen om at Shyamalans karriere har gradvis blitt dårligere siden den sjette sans. Jeg er, i likhet med deg, veldig begeistret for The Village og er helt enig i at det er hans beste film.

    Angående twistene så er jeg litt overrasket over at alle så ut til å hate Shyamalan fordi han alltid hadde twister i filmene sine. Skal man også kritisere Bergman for å bruke døden som tema om og om igjen, eller Hitchcocks wrong man-tema? Vel, en twist er vel kanskje litt mer åpenlys og kanskje litt mislykket om man forventer at den skal komme, men film handler like mye om gjensyn som å se den for første gang. Da skal det vel ikke spille så mye rolle vel?

    Og er det ikke egentlig bare Sjette sansen, Unbreakable og The Village som har twister i Shyamalans filmografi?

  5. Jens sier:

    Veldig bra artikkel!

  6. Jeg husker at Den sjette sansen og Signs var «obligatoriske» å like for oss som var i begynnelsen av tenårene da de kom ut, men nei, de har ikke holdt seg så veldig godt i ettertid. Unbreakable er på den annen side fortsatt en av mine favorittfilmer (tilhenger som jeg er av superhelter og spesielt «dekonstruksjon av superheltsjangeren» – Watchmen er naturligvis yndlingstegneserien min). Jeg har imidlertid ikke sett The Village og må visst se den nå!

  7. Artig artikkel, kjekt med et litt annet perspektiv på The Village. Kanskje gi den en sjans igjen. Unbreakable er for meg en av de mer undervurderte filmene.

  8. @Erik Vågnes: Tror det er vanskeligere i dag å kjøre slike grep siden filmsjåarane er vant til det meste, og det å melke et slikt grep – som de gamle mestrene klarte fint – blir for kjedelig og forutsigbart. Og det handler jo om at Shyamalan har kjørt dette i alle filmene, og man venter på øyeblikket, med stoppeklokka, twisten kommer. Gjensyn med gamle filmer faller liksom utenfor her.

    Skal forsøke å sette meg ned med The Village for å se om dere har rett. Mitt førsteinntrykk var i hvert fall negativt.

  9. Erik Vågnes sier:

    @Sivert: Som jeg sier i innlegget mitt; han gjør det jo ikke i alle filmene, men bare i tre av dem.

    Jeg følte hatet kom som en kombinasjon på forskjellige faktorer og ikke bare twisten. Kanskje Shyamalans person og ethos har noe med saken å gjør; kanskje en reaksjon mot suksessen han opplevde, ikke vet jeg. Tror kanskje Shymalan får litt mer kred i fremtiden, siden han har blitt litt stigmatisert i nåtiden.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>