Tidligere i år skrev jeg både overrasket og begeistret om Anders Nilssons nye Johan Falk-serie. Som kjent har svenskene et godt håndlag med kriminal- og «polisfilmer», og norske videogjengere kaster seg over denne «kvalitetssikrede» dusinvaren som sultne dyr. Man kan gjerne si at alt går til grisen, men i så fall er jeg blant dem i bingen. Riktignok synes jeg Beck ble utvannet og har aldri hatt sansen for den nye Wallander-serien med Krister Henriksson, men jevnt over er jeg imponert over hvor mye underholdende og vellaget film söta bror har laget i denne sjangeren.
Anders Nilssons filmer kom som et friskt pust fordi de kombinerte polisfilmens suspense med autentiske og rå miljøbeskrivelser av velferdssamfunnes mørkeste sjikt. Dessuten har disse filmene en samfunnskritisk brodd, og kaster et unyansert, men fengende blikk på et Sverige som lider av fordomsfulle, destruktive holdninger og politisk korrupsjon. Snabba Cash føles kanskje ikke like relevant, men går desto dypere inn i forbryternes mørke materie.
Det forunderlige med Snabba cash som utpreget sjangerfilm, er ikke dens karakterdrevne natur – dét tilhører jo konvensjonene. Ei heller at den fortellingen veksler mellom de ulike miljøenes perspektiv – dét har vi sett i Heat og American Gangster. Nei, det som overrasker meg er filmens gjennomtenkte og nydelig utførte estetikk. For her blir formen en viktig del av karakterene. Gjennom visuelle og narrative grep får vi tilgang til karakterenes indre – deres følelser, tanker og minner. På dette området er Snabba cash påfallende lik vår egen Reprise. Joakim Trier og fotograf Jacob Ihre delte på Robert Bresson-aktig vis karakterene inn i små puslespill – rendyrket de som visuelle objekter. Og kameraets blikk tilnærmet seg disse med en slags sjenert ydmykhet. Først en hånd, så en nakke, en buet rygg, en munn. Før hele ansiktet til slutt ble gjort tilgjengelig for blikkontakt. På samme måte rev klipp og lydbilde oss vekk fra tid og rom, slik at vi kunne høre en annen samtale enn den som manifesterte seg i bildet, og på den måten få en større forståelse for karakterenes sinnstilstand, tilstedeværelse og lynne.
At regissør Daniel Espinosa foretar nesten identiske grep i en hardkokt gangsterfortelling, gjør at Snabba cash får en helt annen tone enn sine gjengse sjangersøsken. Riktignok er det nok spenning i den klassiske intrigen til å ivareta adrenalinnivået hos et større publikum, men filmen har altså en poetisk dimensjon som sitter sterkere igjen når man forlater kinosalen, og som gjør den til et langt rikere karakterportrett enn fortellingen egentlig tillater. Kameraet smyger seg rundt Joel Kinnamans hovedkarakter JW som en katt og iaktar ham trofast, men også kritisk. Vi ser en skjortekledd japp gå opp i sømmene, og gjennom den visuelle tilgangen vi får til ham, føler vi denne kampen på kroppen. Dette elektriske forholdet til især JW (men strengt tatt også de to andre hovedkarakterene) skyldes også at filmen lar ham beholde en viss mystikk. Et traumatisk forhold til misjonærforeldrene og søsterens forsvinningssak blir bare såvidt berørt og forklares aldri nærmere i filmens tragiske, men uunngåelige avslutning. Balansegangen mellom hva filmen avslører og holder skjult, gjør at vi aldri rotes bort i unødvendige digresjoner som tar fokus fra miljøet filmen setter seg som mål å skildre. Snarere sidestilles vi ofte med hvordan karakterene ser på hverandre; bekjentskaper dannes på basis av førsteinntrykk og ryktebørs, men dypest sett kan ingen stole på noen, da alle til enhver tid må ta vare på seg selv for å overleve.
Joel Kinnaman har for alvor markert seg som en av svensk films mest spennende unge skuespillere, og her må han spille en krevende dobbeltrolle som hele tiden maskerer hans egentlige jeg. En obligatorisk romanse er kanskje litt for klisjéfull, både som skildring og dramatisk grep, men også en forståelig manøver for å vise hvordan hovedkarakterens endeløse teaterforestilling til slutt spiller for mange utroverdige scener til å ikke bli avslørt. Kinnaman er så sterkt tilstede og så følsom i både røst og bevegelse at man på tross av karakterens moralske skyggesider likevel opprettholder en sterk sympati.
Snabba cash viser mennesker som har tatt feil valg og fått for mange sjanser, slik at skjebnen maler dem inn i et hjørne de aldri kan rømme fra. Den er både realistisk og svært stilisert, og et inspirerende stykke filmarbeid som vitner om hva filmer som Uno, Uro og Izzat kunne blitt til på andre siden av Svinesundsbrua.
Daniel Espinosa er visstnok allerede på vei inn i Hollywood, etter å ha mottat svært positiv respons for Snabba cash under filmfestivalen i Toronto. The Weinstein Company har plukket opp filmen og skal gi den amerikansk distribusjon, og Espinosa skal regissere filmen Safe House med Denzel Washington og Ryan Reynolds i hovedrollene. The Playlist skriver mer utfyllende om Espinosas fremtid i amerikansk film:
So back to the buzz. Only Hollywood studio folks and insiders have seen the film (well, and us…), but the gripping and electric picture has put its director Daniel Espinosa on the Hollywood map with a bulls eye. Espinosa scored the coveted gig to direct «Safe House» with Denzel Washington and Ryan Reynolds (a picture that every male lead in Hollywood wanted). So impressed was Hollywood with «Snabba Cash,» the film landed him in the pool of directors considered for «X-Men: First Class,» «Wolverine 2,» and Espinosa’s name has also come up in connection with Aaron Guzikowski’s heavily-buzzed script «Prisoners» with Leonardo DiCaprio attached (though Hugh Jackman, Christian Bale, and Mark Wahlberg were interested at one point, it was that hot) as well as the Steven Soderbergh-produced «Making Jack Falcone» which has Benicio Del Toro attached to star. If this isn’t enough proof that «Snabba Cash» turned heads and made Tinstletown notice, we don’t know what is.
La oss nå håpe at Espinosa tar med seg den samme sensibiliteten over Atlanteren.