Oscar 2011: Hvilken film bør bli Norges Oscar-kandidat?

Oscar 2011: Film & Kino kan på sine hjemmesider rapportere at den norske Oscar-komiteen ikke har lykkes i å bli enige om hvilken film som bør sendes inn som vår kandidat til neste års Oscar for beste fremmedspråklige film. Gruppa skal møtes igjen på onsdag for å fortsette debatten, og Film & Kino forteller at de to gjenværende kandidatene er Margreth Olins Engelen og Hans Petter Molands En ganske snill mann. To vidt forskjellige filmer med andre ord, men er ikke valget egentlig ganske enkelt?

Tradisjonen med å dele ut denne prisen stammer fra etterkrigstiden da Akademiet i en periode valgte å dele ut ærespriser til utenlandske filmer med distribusjon i USA. En film fikk prisen hvert år frem til 1955 (bortsett fra i 1953), og først i de etterfølgende årene har landene selv hatt muligheten til å nominere en kandidat. Historisk er Italia og Frankrike nesten enerådende, med henholdsvis 13 og 12 priser hver. Federico Fellinis filmer har forøvrig 4 av de nevnte 12 italienske. Norge på sin side har 4 nominasjoner, men har ennå ikke vunnet. Sverige har vunnet 3 ganger, mens danskene har 2 gullstatuetter.

Maria Bonnevie i «Engelen»
Maria Bonnevie i «Engelen»

Å sikre seg en nominasjon handler mer om politikk enn noe annet. Kvalitetsmessig er vinneren av beste fremmedspråklige film ofte en litt hårete affære, der fjorårets Hemmeligheten i deres øyne sin seier over Det hvite båndet som et eksempel på hvordan Akademiet ofte går i en helt annen retning enn festivaler og andre som deler ut laurbærkranser. Sunn fornuft og sans for kvalitet er derfor ikke den beste egenskapen en slik komité har, snarere er innsikten i spillet og Akademiets tenkesett det viktigste. Eksempelvis er historiske drama utvilsomt en mer treffsikker sjanger enn nåtidige, på samme måten som feelgood-drama med lykkelig slutt gjør det bedre enn beksvarte relasjonsdrama. Og bare for å understreke hvor svart/hvitt denne prisen egentlig har utviklet seg til å bli – drama er i det store og hele uansett en bedre sjanger enn komedie, thriller eller hva som helst annet, men det gjelder jo Oscar generelt.

Sånn sett var det en overraskelse at danskenes Etter bryllupet karret til seg en nominasjon i 2007, med tanke på at den klassiske Oscar-kandidaten innen drama snarere er filmer som den nederlandske vinneren Antonias verden og tsjekkiske Kolya. Våre egne nominerte Søndagsengler og Elling er også gode eksempler på filmer som treffer Akademiet med sin kombinasjon av drama og komedie. Og ikke glem at dette er kategorien der rumenske 4 måneder, 3 uker og 2 dager ikke en gang endte opp med nominasjon, trass i et arsenal av priser fra både festivaler og kritikere i sågar USA som resten av verden. Meget mulig fordi det rett og slett ble for svart.

Så hvem bør da nomineres av Engelen og En ganske snill mann? Ingen av dem hører hjemme i det klassiske dramaet, med førstnevntes prioritering av poetisk karakterskildring fremfor klassisk karakterutvikling, og sistnevntes karikerte og ganske hasardiøse berg-og-dalbane-manus. Riktignok er En ganske snill mann på overflaten en opplagt publikumskomedie, men det ligger et alvor i bunn som gjør filmen til en noe hardere nøtt å knekke. Dette alvoret ligger der riktignok bare og skurrer, og vi gis aldri muligheten til å hverken identifisere eller virkelig føle på dette. Der Elling også hadde et stort alvor i bunn, og Næss på subtilt og medrivende vis lot dette stige til overflaten nok ganger til at vi både lo og gråt i kinosalen, forblir Molands film uforløst på dette området. Det gjør den enklere å kategorisere som komedie, men at den ikke innehar den empatiske feelgood-stemningen Akademiet gang på gang har belønnet i disse sammenhenger.

Bjørn Floberg, Stellan Skarsgård og Gard Eidsvoll i «En ganske snill mann»
Bjørn Floberg, Stellan Skarsgård og Gard Eidsvoll i «En ganske snill mann»

Engelen er på sin side en ærligere filmopplevelse – Olin har lite ambisjoner om å underholde, men et tydelig mål om å bevege. Frontet, og (etter min mening) nesten utelukkende båret i land av gnistrende skuespillere, er da også dramaet et medrivende stykke filmarbeid. Men tematikken er kompleks, og filmens svakhet i Oscar-sammenheng kan fort bli proriteringen av poesi fremfor tematisk dypdykk. Isteden er Engelen en karakterskildring av det slaget vi europeere tradisjonelt setter mer pris på enn amerikanerne, og som kanskje både blir for difus og handlingssvak for et Akademi som først og fremst elsker sjangerkonsekvente filmer.

Så hvem bør nomineres? Igjen handler det ikke om å velge den beste filmen, men den mest passende. Der faller Engelen igjennom, selv om den opplagt er et interessant og vågalt valg for komiteen. Den må isåfall følges av en kampanje der folka bak vet nøyaktig hva slags størrelse de har å håndtere. Alle som har fulgt kampanjene bak O’Horten og andre virkelig gode kandidater de siste årene, har vel liten tiltro til dét. Nei, det meste sier meg at En ganske snill mann er den eneste kandidaten som kanskje har en sjanse. En ting er selvsagt Stellan Skarsgårds tilstedeværelse, som helt sikkert vil øke sjansene for at de stemmeberettigede i det hele tatt gidder å se filmen, men først og fremst handler det om gjenkjennelseseffekt.

En ganske snill mann er på ingen måte en typisk norsk film, den er snarere en snodig blanding av europeisk arthaus og noe som mest av alt påkaller Oscar-favorittene Joel og Ethan Coen. Den har også meget mulig den mest tiltalende formen, med Molands utvilsomt solide håndlag med de visuelle disipliner. Her er det bygget opp et helt univers av underfundigheter, samtlige akkurat eksotiske nok til at de føles originale. Pluss på det at filmen allerede har fått amerikansk distributør, og har markert seg på en del festivaler rundt omkring. Screen Dailys anmeldelse oppsummerer det hele ganske enkelt: «Although the characters speak Norwegian, A Somewhat Gentle Man should register as a specialty item wherever humour is appreciated. The film is so rich visually and aurally that it could be appreciated even if the dialogue were removed.»