I spalten Fra videohylla leter vi frem gamle og nye skatter som aldri har fått ordinær kinodistribusjon her til lands.

I likhet med forrige ukes film, Franklyn, er scenografien, fotoet og kostymene i The Fall helt sentrale, og grensene mellom fantasi og virkelighet viskes ut. På mange måter kan man si at begrepet ”style over substance” er snudd litt på hodet, og det er mer snakk om ”style as substance,” noe som har blitt kjennemerket til regissør Tarsem (Singh), som for de fleste er mest kjent for å stå bak den skumle, men vakre The Cell.

Fantasien og eventyret er en uløselig del av tematikken i The Fall, og vikles inn i forholdet mellom de to hovedpersonene. I tjuetallets Amerika ligger stuntmannen Roy (Lee Pace) lammet på sykehus etter et fall fra en hest, og han møter der seks år gamle Alexandria (Catinca Untaru). Hun har brukket armen, og kjeder seg. Roy, som har et dødsønske på lur, forteller Alexandria eventyr om fem helter hvor handlingen blir til etter hvert og hvor karakterene er en broket forsamling, tilsynelatende hentet ut av luften. Blant annet er Darwin og Alexander den Store med. Roy spinner historiene rundt virkelige personer som han snapper opp fra avisene, med det formål å få Alexandria til å gjøre noe til gjengjeld. Og etter hvert blir hans eget liv en sentral drivkraft i fortellingene.

At historien går mot all fornuft, spriker i alle retninger og forflytter seg lynraskt mellom storslåtte locations er derfor slett ikke så underlig. Den er jo et fantasifoster, delvis tuftet på Roys ideer, og delvis på det Alexandria ser for seg i sitt barnesinn. Denne dynamikken har også Tarsem benyttet under innspillingen av filmen. Lille Catinca Untaru fra Romania hadde ingen skuespillererfaring, og han valgte å bygge opp innspillingen av sykehusscenene etter henne. Alt ble filmet kronologisk, og man kan se at hun både får nye tenner og blir bedre i engelsk etter hvert som tiden går. Lee Pace, som forøvrig er en gnistrende skuespiller med potensiale til å bli virkelig stor, satt månedsvis i rullestol for å bygge opp illusjonen av at han ikke kunne gå, og det merkes på forholdet mellom de to. Untaru lever i illusjonen de har bygd opp rundt henne, og dialogen bærer preg av å ha blitt til etter hvert. Man kan se at hun tenker seg om, at hun ikke alltid forstår og at hun finner på egne ting. Dette er nok svært uvant for mange, og står i sterk kontrast til de stiliserte scenene fra eventyruniverset. Personlig er dette noe av det jeg liker best med filmen, men jeg ser helt klart at det er uvant, og at uenigheten omkring filmen i stor grad har sitt utspring i dette.

Kritikere og publikum har vært delt på midten i sitt syn på The Fall. Den fikk slett ikke en overveldende mottakelse på Toronto Film Festival, noe som bidro til å sparke bein under distribusjonsplanene. Men viktigst av alt er nok det manglende markedspotensialet. Filmer som denne og Franklyn, som begge går egne veier og utforsker narrative strukturer som er uvant for storproduksjoner, faller litt mellom to stoler. De bærer i seg et uttrykk de fleste forbinder med underholdende eventyrepos og klassisk oppbygning, men har en psykologisk undertone og en dramaturgi som går i en helt annen retning. Det blir rett og slett ikke masseunderholdning ut av sånt, og distributørene tør ikke satse penger på det. I artikkelen A fall no one wants to take fra LA Times utforskes nettopp dette aspektet. At markedspotensiale slår knock-out på originalitet er i mine øyne en trist tendens. Jeg skulle så gjerne sett at flere filmskapere kunne tørre å utfordre konvensjonene, uten å være redde for å bli stemplet som artsy.

I Tarsems tilfelle er dette noe han kan gjøre rett og slett fordi han har råd. Han kan finansiere sine egne drømmer, eller hans egen galskap, om du vil. Som noen kommenterte på nettstedet Rotten Tomatoes: ”Tarsem has money to burn, and makes a pretty bonfire.” Han har hatt en overveldende karriere som reklame- og musikkvideoregissør, og har derfor vært i stand til å få laget denne filmen, som han har ruget på i et par tiår. I likhet med James Cameron’s Avatar er The Fall den type livsverk en filmskaper gjerne bærer med seg gjennom en lang karriere før det kan realiseres. Men der Cameron appellerer til massepublikummet, blir altså The Fall en mye smalere film, tross sin grandiose størrelse produksjonsmessig og visuelt. Den fremstår ved første øyekast ikke som underholdning, men som kunst. Så er da også plakaten basert på maleriet Face of Mae West Which May Be Used as an Apartment av Salvador Dalí.

For å komme tilbake til det visuelle, så vil jeg få understreke at The Fall er verd å se kun for å nyte sekvensene som er spilt inn i et tjuetalls land, noen av dem så forunderlig vakre at man ikke vil tro sine egne øyne. Jodpur i India er preget av sitt voldsomme fort, og ikke minst at hele byen nedenfor festningsmurene er blå. Men, som Tarsem selv sier, i praksis er jo ikke alle husene blå. Det bestemte han seg for å gjøre noe med, uten å legge noe til i postproduksjon. Han delte rett og slett ut vanvittige mengder maling gratis en stund før opptak, og vips hadde byen fått tilbake sin blå glød. Dette er bare et eksempel på hvordan han gikk frem for å skape helt unike bilder, så godt som uten effekter.

Like fremtredende som valget av locations, er kostymene i filmen. De er skapt av Eiko Ishioka, som er en av Japans mest fremtredende designere og som i mine øyne lager noen av de mest særpregede og unike kostymene verden over. Hun gjør ting andre ikke en gang er i stand til å tenke. Det kommer en egen artikkel om hennes design her på Montages i nær fremtid, så jeg skal ikke si så mye mer enn at utformingen, fargene og tekstilvalget i mange tilfeller gjør annen produksjonsdesign helt overflødig.

Denne overveldende skjønnheten kan ta pusten fra en, og er så altoppslukende at den i seg selv kan gjøre det vanskelig å få med seg de mer subtile elementene i filmen. Men i mine øyne er ikke det i seg selv noen grunn til å avfeie filmen som overfladisk. Tematikken ligger i bildene, og synes man den nesten meditative effekten gjør det vanskelig å få med seg substansen i filmen, får man bare se den en gang til. Det gjør ikke vondt å hvile blikket på den i alle fall.