filmklipper-sally-menke-1953-2010

Filmklipper Sally Menke (1953-2010)

Filmklipper Sally Menke, mest kjent for sitt enestående arbeid på alle Quentin Tarantinos filmer, ble mandag morgen funnet død i Los Angeles, kun 56 år gammel. Ifølge L.A. Times ble Menke meldt savnet etter en fjelltur i går ved Griffith Park, et stort friområde like i nærheten av det ikoniske Hollywood-skiltet. Etter at en større leteaksjon hadde pågått i flere timer, ble Menke funnet med sin hund ventende ved siden av henne. Hun etterlater seg mann og to barn.

Det er med tungt hjerte man skriver nyhetsartikler som dette, om filmpersonligheter som forsvinner så altfor tidlig. Flere av filmene Quentin Tarantino og Sally Menke lagde sammen har blitt filmhistoriske og popkulturelle ikoner (kanskje særlig Pulp Fiction og Kill Bill), så det er en viktig og betydningsfull filmkunstner som har gått bort i dag. Tarantino har ved flere anledninger selv fremhevet Menke som hans absolutt viktigste samarbeidspartner, og på en dag som denne må vi bare erkjenne at Tarantino-filmer aldri helt kan bli det samme igjen. Da filmverdenen for snart tyve år siden ble shanghaiet av friskheten og umiddelbarheten i Tarantinos uttrykk fra Reservoir Dogs og fremover, var det særlig hans lekne forhold til narrative prioriteringer, et spill med tid, kontinuitet og dialog som skapte hans filmspråklige identitet.

Massemediene heftet seg kanskje oftest ved Tarantinos ekspressive skildringer av filmvold, men det var i hans tidvis nyskapende fortellerform den riktige filmkunstneren vokste frem. Og sentralt i denne utviklingen satt filmklipperen Sally Menke, som med lojalitet og dedikasjon fulgte Tarantino gjennom hele hans filmografi frem til i dag. I et essay hos The Guardian i fjor fortalte Menke selv om arbeidsforholdet til Tarantino:

We don’t work at the studios. Quentin insists on renting little private houses in LA and converting them into edit suites for the duration. It’s very civilised and enabled me to work through both my pregnancies – yes, my babies had Tarantino movies played to them in the womb, but they seem to have come out OK.

I met Quentin when he was interviewing for an editor – a cheap one. I got in touch and he sent me this script for a thing called Reservoir Dogs and I just thought it was amazing. It floored me. Scorsese was a hero of mine, especially as he used a female editor in Thelma Schoonmaker, and this script just had that tone.

Til nettstedet Movieline beskrev hun på samme tid i fjor hvorfor hun i perioder har jobbet eksklusivt for Tarantino:

Definitely a lot of films have passed my doorstep that seemed really intriguing, that I’d like to do, but I’m just totally dedicated to QT. Every time I’ve got a project, I always check with him first. “What do you think? Are you going to start in three months? Four months? Eight months? A year?” I always check with him first because I always want to do his films.

I samme intervju forteller hun rimelig detaljert om samarbeidet med Tarantino, noe hun også gikk inn på i en artikkel hos Editor’s Guild i forbindelse med Oscar-kampanjen for Inglourious Basterds i vinter. For både Pulp Fiction og Inglourious Basterds ble Menke nominert til Oscar for beste klipp, men hun fikk dessverre aldri prisen (i begge tilfellene ville det vært meget fortjent).

I det store bildet er likevel prisutdelinger ubetydelige; Menke har i sine filmer skulpturert frem en usedvanlig rekke av glimrende scener. Hvis jeg henter frem et vilkårlig minne fra Tarantinos univers, står alltid det særegne samspillet mellom visuell og auditiv rytme frem. Med tanke på Tarantinos evner som manusforfatter, ofte med forrykende dialogsekvenser som bygger seg sakte opp til naturlige dramatiske forløsninger, er det lett å se hvor viktig Sally Menke har vært i arbeidet med ikoniske filmøyeblikk som for eksempel dette:

Å løfte god tekst opp fra manus frem til levende, engasjerende filmscener hviler først på skuespillerne og regissøren, deretter på klipperen -- og Menke beviste i sitt første samarbeid med Tarantino, på Reservoir Dogs, at hun mestret dette til gangs. Og senere, da Tarantino med Kill Bill-filmene beveget seg over i mer pustberøvende action-iscenesettelser, hang Menke så definitivt med på notene. Hva ville eksempelvis denne scenen fra Vol. 2 vært uten hennes teft for rytme, koreografi og tyngdekraft (ja, det er en bragd at vi som publikum i det hele tatt får med oss hvordan denne scenen skrider frem):

Our style is to mimic, not homage, but it’s all about recontextualising the film language to make it fresh within the new genre. It’s incredibly detailed. There’s nothing laissez-faire about Quentin’s approach, but I know his film voice, always have done.

Dette skriver Sally Menke i den ovennevnte saken hos The Guardian, og hun beskriver også forholdet til musikk i deres kunstneriske kollaborasjon:

Music is one of [Tarantino’s] obsessions, so I’ve cut a lot of great scenes to music. He’s very specific and will play music on set all day to get everyone in the mood. I think he goes to sleep with his iPod on when we’re filming, because the music becomes the rhythm of his directing. Oddly, I don’t cut to music. I just make the scene work emotionally and dramatically, and then Quentin will come in and lay the track over it and we’ll tweak it to the beats.

Desto mer jeg tenker på Menkes tragiske bortgang, desto mer innser jeg hvor uutsigelig trist Quentin Tarantino må være -- åpenbart mest over å ha mistet en nær venn -- men også med tomhet overfor et filmfaglig perspektiv: Hva nå? Det er vanskelig å se for seg Scorsese uten Thelma Schoonmaker, Spielberg uten Michael Kahn, men likevel vet man jo at alt godt vil ta slutt en gang. (Jeg tror f.eks. det går flere illevarslende grøss nedover ryggen hos cineaster hver gang vi påminnes om hvor gamle enkelte ennå aktive helter har blitt -- komponist John Williams er 78, Clint Eastwood er 80, osv. (Bank i bordet.))

Men Sally Menke har blitt revet ut av sin tid før tiden var ute, og det er ingenting annet enn trist. Det ligger derfor også en bittersøt skjønnhet over de to avsluttende klippene her i denne artikkelen. Menke var høyt elsket også av den filmfamilien hun var en del av, og som en fast tradisjon på opptak kommanderte Quentin Tarantino sine tropper til å sende klipperen små meldinger gjennom filmmaterialet sitt. Disse små bitene film ble deretter satt sammen til bakom-montasjer på DVD-utgivelsene av blant annet Death Proof og Inglourious Basterds. Fra nå av blir de stående som ubestridelige hyllester til en stor filmklipper, hvis betydning og posisjon strakte seg langt utover det lille klipperommet hun jobbet i:

*

«I don’t write with anybody. I write by myself. But when it comes to the editing, I write with Sally.» -- Quentin Tarantino.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Vi har mistet den største nålevende amerikanske filmklipperen, ved siden av Michael Kahn, Thelma Schoonmaker og Dylan Tichenor. En tragedie, som ikke minst får meg til å tenke på Quentin Tarantino og hva han skal gjøre i framtiden. Alle hans filmer, og kanskje spesielt “Kill Bill”, er eksplisitt preget av et nært samarbeid med Menke. Hvil i fred.

  2. Geir Jardar Olsen sier:

    Et hardt slag særlig for QT og alle hans fans (deriblant meg selv). Lurer på hva slags innvirkning dette vil kunne ha for det kunstneriske uttrykket til den mest innflytelsesrike filmskaperen de siste to tiår! :(

  3. Triste greier. Interessant nok er Menke, nevnte Thelma Schoonmaker og Dede Allen de eneste klipperne jeg kjenner igjen navnet på når de dukker opp på skjermen, og har et slags forhold til. Alle tre er damer, og det faktumet har lite med gjenkjennelsesfaktoren å gjøre. De vet hva de driver med.

    Håper Tarantino finner en verdig arvtaker.

  4. (Kunne også nevnt Godards medsammensvorne Agnes Guillemot, forsåvidt)

  5. Geir Jardar Olsen sier:

    Anne V. Coates er jo et annet klippernavn som har dukket opp titt og ofte i film-credits i en mannsalder (fra 1962’s “Lawrence of Arabia” til 1993’s “In the Line of Fire” m.m.!)

    Mon tro om ikke klipperyrket har blitt en slager hos kvinner fordi det er en kreativ jobb som samtidig gir dem mulighet til å være “hjemme” hos barna, de slipper å forsvinne ut på lange filmopptak i fjerne strøk. Man kan gjerne si at “Hva da med alle kvinnelige skuespillere som reiser rundt?” men nå har faktisk f.eks. en regissør, fotograf, gaffer, grip osv MYE mer å gjøre i løpet av en filminnspillingsdag enn de fleste skuespillerne, for sistnevnte yrkesgruppe er det ofte mye venting og dødtid på filmsett. Kan det være en av grunnene til at kvinner, som jo ofte har en større omsorgssans for barn og familieliv enn menn, har endt opp i dette utrolig viktige yrket i en filmprosess?? Ja dette og at kvinnfolk – i hvert fall de jeg har vært borti – har en skremmende sterk nese for detaljer, og lett henger seg oppi de minste lille ting!? :P En ting er i hvert fall sikkert: filmbransjen har plenty av utrolig dyktige kvinnelige filmklippere, og forhåpentligvis blir det bare enda flere! :)

  6. Dette er bare helt utrolig trist. Tarantino må være i sjokk. Slike ting burde rett og slett ikke fått lov til å skje.

    Hvil i Fred, Menke, og takk for alle de fantastiske filmene du har tatt del i.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>