En smakebit fra Todd Haynes’ Mildred Pierce

I mai i fjor skrev jeg en ørliten nyhet om at Todd Haynes jobbet med en adaptasjon av James M. Caints Mildred Pierce, og at Kate Winslet var tiltenkt hovedrollen. På papiret et prosjekt som skrek av potensiale, men som i tiden etterpå forsvant fra radaren. Så kom nyheten om HBO hadde kjøpt manuset, at Winslet hadde signert og at forarbeidet var i gang. Resultatet skulle bli en femdelt miniserie for tv-kanalen, som i seg selv bærer bud om kvalitet. Siden den gang har jeg ventet nesten desperat på de første levende bildene -- sitrende av forventninger om hvordan en av mine absolutte favorittskuespillere skulle gjøre det i hendene til regissøren som ga oss periodemesterligheter som Far From Heaven og I’m Not There. Kanskje ikke så rart at jeg derfor var litt smånervøs når jeg spilte av teaseren, som ble sluppet denne uka:

Fallhøyden for dette prosjektet er stor, ikke bare på grunn av talentet bak og foran kamera, men fordi filmhistorien allerede har gitt oss en solid adaptasjon av Cains verk i Michael Curtiz sin film fra 1945. Den inkluderte blant annet legenden Joan Crawford i sin desidert beste rolle, og fortjener meget mulig stemplet tidenes beste melodrama. Men Haynes bryr seg nok ikke mye om den slags, han er først og fremst interessert i å gjøre sin egen versjon. Etter teaseren å dømme, er den isåfall ganske trofast til opphavsmaterialet. Riktignok tøyer han alderen til de to hovedpersonene, med 23-årige Evan Rachel Wood som datteren til 34-årige Kate Winslet, men de ser ihvertfall ut til å ha kjemien (eller historiens nødvendige fravær av den slags) i orden.

Teaseren hinter også nok til det ganske så storslåtte familiedramaet som skal utbroderes utover disse fem episodene. Haynes beskyldes jo ofte for å tøye sitt publikums tålmodighet vel lenge, og selv om heller ikke det affiserer han noe særlig, vil det bli interessant å se hvordan han har dratt handlingen utover det som vel tilsier fem timers spilletid. For min del kunne det sannsynligvis vart dobbelt så lenge, bare jeg får bildekomposisjoner av den sorten jeg er vant med fra estetikeren. Det ser da også vitterlig slik ut, med spesielt Ann Roths kostymer som en umiddelbar stand-out. Fotograf Edward Lachman ser heller ikke ut til å ha latt seg begrense av tv-formatet, og kjører på med bilder som burde serveres på lerret. Men slik er det blitt med tv-serier fra HBO -- de burde strengt tatt gå på kino!