lokkebergs-tarer-vil-renne-i-toronto

Løkkebergs tårer vil renne i Toronto

Overskriften høres kanskje ironisk ut, og det er den også – med den intensjonen at jeg vil ta fordommene ved roten. For har vi ikke en slags innbakt motstandsdyktighet mot Vibeke Løkkeberg? Hun har vært et yndet hetsobjekt – ja nærmest kroppsliggjøringen av enhver parodi på norsk film. Titler som Hud og Høvdingen er fortsatt innbegreper på hva som gikk så innmari galt.

De siste årene har Løkkeberg og hennes mann (og produsent) Terje Kristiansen blitt redusert til et par tufsete kunstnerromantikere som får besøk av Arne Hjeltnes i sitt store herskapshus i Italia. Arne Brimi lager lokale retter på kjøkkenet og Løkkeberg lager kortfilm med resten av turgutta ved et asurblått svømmebasseng. På Skavlan ler gjester og publikum hjertelig av at Kristiansen og Løkkeberg faktisk tar Høvdingen på alvor, og programlederen må selv innrømme at han nok aldri har sett filmen (med et glimt i øyet som lyser av selvfølgelighet). Det media til stadighet skyggelegger når de fremstiller og omtaler Løkkeberg, er hennes betydelige rolle i norsk filmhistorie. Ikke bare var hun en pionér for sterke kvinnelige filmstemmer; hun og hennes daværende ektemann Pål Løkkeberg var sentrale aktører i “europifiseringen” av den norske filmen, gjennom verker som Liv og Exit. På samme måte som Erik Løchen lot de det norske publikummet kjenne pulsen fra datidens franske og italienske bølger. Når Vibeke Løkkeberg selv satt seg i registolen tok hun opp betent samtidsproblematikk i filmer som Abort og Prostitusjon. Mest kjent er dog Løperjenten, som i dag regnes som en norsk klassiker og befinner seg på UNESCOs liste over de mest betydningsfulle produksjonene i norsk filmhistorie.

Den uinspirerte filmplaketen til Gazas tårer.
Den uinspirerte filmplakaten til Gazas tårer.

Når Vibeke Løkkeberg omsider vender tilbake til kinolerretet, er det med dokumentarfilmen Gazas tårer (Tears of Gaza). Det er hennes engasjement for menneskers lidelser under krig har ført henne til Gaza, og filmen vil bli en konfronterende rapport, sett gjennom de krigsherjede barnas øyne. NFI skriver følgende om filmen:

«GAZAS TÅRER er en sterk kinoopplevelse som dokumenterer Israels angrep gjennom tre barns fortellinger. Gjennom barna får vi innsyn i krigens konsekvenser – både for dem selv og deres familier. Vibeke Løkkeberg har i samarbeid med Gazas befolkning lykkes i å dokumentere de dramatiske hendelser som inntraff og den desperasjon og maktesløshet som overgrepene resulterte i. For første gang blir vi vitne til handlinger vi tidligere bare har kunnet forestille oss – og som så ofte før, overgår virkeligheten det meste av våre forestillingsevner. Filmen inneholder unike bilder tatt av befolkningen i Gaza selv.»

I dag ble det kjent at Gazas tårer får premiere under filmfestivalen i Toronto, som finner sted i perioden 9.-19. september. Dette er ikke bare et tidlig signal på at Løkkeberg har laget en god eller interessant film, men må også betraktes som en oppreisning for hennes mediefigur her hjemme i Norge. Fra å ha blitt redusert til en parodi på hva hun en gang var, kan Gazas tårer slå tilbake og vise en viljesterk filmrøst med sammenbitte tenner og oppriktig engasjement. Filmer som virkelig tør å være politiske og se utover det dekadente er virkelig sjelden kost i Norge, og det blir derfor unektelig spennende å se om Løkkeberg har maktet å fortelle noe slagkraftig med Gazas tårer.

Filmen har norsk premiere 5. november.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 14 kommentarer

  1. Thor Joachim Haga sier:

    Spennende. Minner litt om den nydelige Iraq in Fragments.

  2. Svankmajer sier:

    Er det noen måte å se disse filmene hennes?

    Har ikke sett så mange filmer utenom Løperjenten, men hadde en liten periode i høst der jeg surret inne på arkivene på biblioteket for å lese alt jeg kunne finne om henne.

    Fikk med meg at hun var litt “hetset”, men aldri heeeelt hvorfor…
    Da jeg så som forfatter Kristiansen her også sier, at hun og ektemannen virkelig f.eks gjorde mye å få fransk nybølge inn i Norge, og det har nok hatt sin innvirkning i en ellers litt revypreget norsk filmhistorie. Samt at hun/de faktisk hadde veldig mange inspirasjonskilder som iallefall jeg kan gå god for.

    Det som slo meg er at hun hadde veldig sterke meninger om kjønnsroller særlig, og var kanskje ikke alltid like subtil om det(hun forlot intervjuer iblant, etc). De smittet nok filmene også.

    Synes det hele virker litt sårt. Spennende at hun kommer tilbake nå da. En politisk dokumentar var kanskje ikke like ventet, men skal definitivt se den.

  3. Ole sier:

    @Liberale meninger: Det var da stort sett svada som stod der.

  4. Erik Vågnes sier:

    Kanskje ikke svada, men ihvertfall meninger jeg ikke er enig i. Virker som om enkelte har _litt_ for stor tiltro til dokumentarer og deres “objektivitet” (som forøvrig er et ubrukelig ord når det kommer til samtaler rundt film).

  5. @Ole: du må gjerne utdype påstanden din. :)

  6. Ronny sier:

    Ha-ha, komisk å lese dette i etterkant. Denne filmen er like dokumentarisk som en kronikk, og krønikere er som kjent ikke historikere. Men kan Vibeke Løkkeberg forklare hvorfor hun konsekvent oversetter yehud med israeler?

  7. Erik Vågnes sier:

    Kan man få det mer “dokumentarisk” enn opptak fra folkene selv? Skjønner at det du reagerer på som “udokumentarisk” er når vi får kryssklipping mellom barn og flyene som flyr over himmelen, samt den israelske propagandaen på TVen. Men det blir feil å avfeie denne filmen på denne måten, mener jeg ihvertfall.

  8. @Liberale meninger: Innlegget er preget av at man ikke forstå hva en dokumentarfilm er. Fiksjonsfilm og dokumentaren settes opp mot hverandre som noe totalt forskjellig, men faktum er at det er ekstremt vanskelig å definere eksakt hva som er en dokumentar.

    Det som etter hvert har blitt en sentral del av dokumentarfilmen er at virkeligheten trenger en kreativ bearbeidelse for å kunne bli til en film. For å kunne lage en film på en time, trenger man alt fra 5-15 timer råfilm. Ut fra dette må man aktivt velge hva man ønsker å ta med, og der har vi allerede kvittet oss med den latterlige objektiviteten mange trekker frem. Etter dette må dette klippes sammen. Og uansett hvilke klipp man setter sammen, vil de alltid gi en eller annen mening (som igjen ofte avhenger av personen som ser filmen).

    Kort fortalt kan man hevde at München er en dokumentar siden Spielberg driver med en kreativ behandling av virkelige hendelser. Selv etter hundre år med film, har man enda ikke kommet fram til en klar og entydig definisjon av begrepet «dokumentar» – det er, som John Grierson sa, en dårlig definisjon, men la gå. Vi har jo ikke andre begreper som har klart å ta over.

  9. Ole sier:

    Hurra for Sivert!

  10. Ronny sier:

    Selv om “den latterlige objektiviteten” er kvittert ut, må en like fullt være redelig. Så igjen: kan Vibeke Løkkeberg forklare hvorfor hun konsekvent oversetter yehud med israeler?

    Den kjente franske filosofen Bernard-Henri Lévy har også noen ord om det å lage dokumentarfilm om krig: http://www.aftenposten.no/kul_und/film/article3933362.ece

  11. Ole sier:

    Uten at jeg er noen stor Løkkeberg tilhenger, så syntes jeg Bernard-Henri Lévy bommer med kritikken av Løkkeberg. Løkkeberg er i følge ham en “forhenværende norsk mannekeng og skuespiller som nå er blitt til produsent av krigsdokumentarfilm” er som er å si at Bernard-Henri Lévy er en tidligere folkeskolelev, som nå skriver noen bøker.

    “Det er en film som sataniserer Israel og ikke fremmer fred, men krig.” Dette er jo en påstand man kan ha, men som ikke nødvendigvis stemmer, siden de som har sett filmen går ut av den og sier at krig er fælt og feil.

    Men denne redeligheten du etterlyser Ronny, er den viktigere enn å det lage en sterk film om krigens jævelskap? Er ikke noe av poenget med denne filmen å vise hvor grusomt krig er. Lykkes ikke da dokumentarfilmen i sitt prosjekt?

  12. Ronny sier:

    Ole: Første punktet ditt er jeg enig i. Andre punktet ditt er naivt fordi du virker å tro at filmen kun har ett formål og at du tror at alle reagerer følelsesmessig likt (som deg?). Tredje punktet ditt er interessant. Til det første spørsmålet ditt: JA! Hvis ikke reduserer du filmen til estestikk som instrumentelt tjener en partisk sannhet – du lager partsinnlegg og propagandafilm. Og det er greit, men vær redelig og innrøm også dét. Så kan seerne selv ta stilling. Filmen viser hvor grusomt krig er, at Hamas er protaginisten og jødene (yehud) er antagonisten. “Dokumentaren” har nok lykkes i sitt prosjekt..

  13. Ole sier:

    Hei Ronny. Jeg viser heller til Jan Erik Holst sin tekst om dette:

    http://www.rushprint.no/2010/12/misforstatt-om-gazas-tarer

    “Lévy hevder videre at filmen ikke er en dokumentarfilm men et propagandaverk. Det finnes ingen holdepunkter i filmteorien eller i praksis for et slikt skille. Film deles vanligvis inn i tre hovedtyper, animert, agert (spillefilm) eller dokumentær film, og disse kan igjen deles inn i forskjellige kategorier eller genrer. ”

    Vibeke Løkkeberg har jo hele tiden vært ærlig hva hun ville med filmen. Det har jo vært en del av kritikken mot filmen, at det er en film for de som er pro-Palestina allerede, mens pro-Israel går inn med fordommende skrudd til maks.

    Her fra Israliwhat.com sine nettsider:

    “This film is meant to be a sort of “wake-up call” for the West. It is a film much larger than myself, and it is my opportunity to let these childrens’ voices which were not meant to be heard, out above the wall and out to the people. These children are still locked in in Gaza, but their fate has been shut out of the news picture. This was what motivated me to make this movie.”

    http://www.israelwhat.com/2010/09/11/film-director-løkkeberg-believes-gaza-is-shut-out-of-the-news/

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>