En slik hårete påstand er selvfølgelig vanskelig å gi svaret på, og selv når vi håper og tror at norsk film virkelig slår til med noe stort, er det sjeldent at det er mulig å opphøye verkene utenfor den traurige norske konteksten. Likevel er det viktig å ikke gi opp håpet, og i så måte er traileren til Maria Sødahls Limbo den mest overbevisende jeg har sett på lenge.
Jeg har lenge stusset på hvorfor norske filmskapere tilsynelatende er så redde for klassisk dramatikk. Muligens er jeg lettkjøpt, men jeg sluker dansk såpemelodrama med åpen munn, og det er liten tvil om at Susanne Bier og Per Fly var blant dem som grep meg mest på 00-tallet. Her hjemme får jeg ofte en følelse av at det må være noe «fikst» som binder dramaet sammen. Erik Poppe har lyktes, mens andre flettverksforsøk som 5 Løgner, Lønsj og den kløfremkallende overvurderte Upperdog har blitt banale forsøk på å dekke over en manglende dybde i innholdet. Derfor er det en aldri så liten befrielse å se at Maria Sødahls første spillefilm ser ut til å tilhøre en unorsk tradisjon. Relasjonsdramatikken virker rendyrket og oppriktig, og dessuten har man turt å flytte fortellingen ut av Oslo sentrum -- ja, faktisk helt til syttitallets Trinidad, hvor regissøren selv tilbrakte et år i sin barndom. Når oljeingeniøren Jo (Henrik Rafaelsen) drar til Sør-Amerika og får en arbeidskontrakt på tre år, ønsker kona Sonia (Line Verndal) å ta med seg barna dit, slik at familien kan være sammen. Men hvilken funksjon får Sonia der nede? Blir hun en gjenstand i ektemannens hjem, i et miljø der mennene får leve fritt mellom palmebuskene?
Utroskap, svik og desperasjon er melodramatiske stikkord som dukker opp i møtet med traileren, men med positivt fortegn. Kanskje er det Manuel Alberto Claros (aktuell som fotograf på Lars von Triers Melancholia) umiddelbart overbevisende periodefoto som gjør meg interessert? Likevel tror jeg det mest forlokkende med denne traileren er at den klarer å redegjøre for en enkel, men potensielt veldig engasjerende intrige, og at skuespillerne ser ut til å mestre den flerspråklige barrieren som ofte er akilleshælen til denne typen filmer. Line Verndal har et spennende ansikt og får forhåpentligvis vist sitt register til det fulle i sin mest krevende rolle sålangt. Dessuten er det en udelt fryd at Lena Endre er med ombord -- Endre er rett og slett en av verdens beste skuespillere, og leverer alltid en sterk innsats om manuskriptet tillater det.
Regissør Maria Sødahl er fra før av anerkjent for sine dokumentar- og kortfilmproduksjoner, og disse har høstet både anerkjennelse og prisdryss -- også i utlandet. Videre er hun kjent som Hans Petter Molands ektefelle, og mon tro om hans sterke profil i norsk film har vært en medvirkende årsak til at Sødahl spillefilmdebuterer såpass sent. Kanskje hun har ofret karriere til fordel for familie? I så måte kan filmen leses ytterligere inn i et selvbiografisk rammeverk. Dette er selvfølgelig bare spekulasjoner, som kan være helt på bærtur, men man kan jo alltids leke litt med tanken. Uansett fremstår Limbo for meg som høstens kanskje mest interessante norske filmprosjekt og det blir spennende å se hvordan mottagelsen blir under årets Haugesund-festival, der Limbo har fått æren av å åpne kalaset.
Traileren kan du se her: