Amanda har strukket seg mot å bli en norsk Oscar-utdeling, og det har da også blitt større glamfaktor de siste årene, med røde løpere, designerkjoler og prisutdelere som forsøker seg på å være ustyrtelig morsomme. I år fikk man til og med presset inn dans og sang med en jumboutgave av Knerten som primus motor. Man kan si mangt og mye i den ene eller den andre retningen om Amanda-showet, men for filminteresserte er dette først og fremst en prisutdeling av en statuett som har manifestert seg som bransjens viktigste.
Derfor blir jeg også litt engasjert; ikke fordi jeg synes det lages så mye spennende film i Norge, men fordi jeg er opptatt av at de som faktisk har fått til noe skal belønnes. I fjor ble ikke deUSYNLIGE nominert til Amanda for beste film – på tross av den mest overstrømmende kritikermottakelsen jeg noensinne kan huske å ha sett for en norsk kinofilm i min levetid. Jeg har aldri vært mer provosert eller skuffet over Amandakomiteen (les min artikkel om saken her) og mistet øyeblikkelig mye av interessen for prisutdelingen. Å se Olsenbanden jr. på krigsstien ta hjem en bøtte med priser foran langt mer spennende filmer føltes gubbete og feil. Jeg mener ikke at Max Manus er så dårlig, men jeg synes den representerer det middelmådige i norsk film. Max Manus selger flere billetter her hjemme enn Avatar og viser en filmnasjon som kan beherske en Hollywoodsk fortellerformel, men i land der man har større tradisjon for å lage film anses ofte slike verk som konvensjonelle og lite spennende utenfor underholdningskonteksten. I alle fall om det ikke bys på sjangerfornyende, mesterlige grep. Poenget mitt er at Max Manus aldri ville vunnet Guldbagge-, Bodil– eller Robert-priser. I Danmark vinner filmer som Antichrist. Vi har ikke filmer av dette kaliberet i Norge, men vi må i det minste forsøke å trekke frem de filmene som har litt slagkraft. Jo større ambisjoner – jo større fallhøyde, men også desto større resultat om man lykkes.
Vegas var nominert til åtte Amanda-priser, men vendte bare hjem med den velfortjente statuetten for beste manus – hvilket varmet hjertet til en gammel Torun Lian-fan. Vegas er en film som absolutt har ambisjoner innenfor sjangerens (ungdomsfilm) rammeverk, men som narrativt og visuelt sett er lite utfordrende. Likevel lykkes Vegas til fulle med å berøre meg fordi den går til bunns i tematikken den tar opp; her oppleves ingen karakterer som kjipe puslespillbrikker og regissør Gunnar Vikene velger å stole på historiens kraft og innretter filmspråket deretter. Dessuten er den imponerende godt spilt, og jeg krysset fingrene for at prisen for beste mannlige hovedrolle skulle gå til Jørgen Hausberg Nilsen. Likevel var det en æresbevisning for Vegas at samtlige hovedroller faktisk var nominert – alle tre unge og uerfarne. Dog synes jeg Helge Jordal ble frarøvet en nominasjon for sin nydelige, finstemte birolle i samme film.
Engelen og Upperdog har begge større «kunstneriske» ambisjoner enn Vegas, og den ene av dem lykkes, mens den andre faller om kull i sin avanserte konstruksjon og tematiske overspisthet. Amanda valgte – ikke overraskende – å la det regne priser over Sara Johnsens Upperdog, som jeg fortsatt mener er en svært overvurdert film fordi den aldri nærmer seg de emosjonelle jordsmonnene som røttene så opplagt strekker seg etter. Den blir en politisk korrekt farse som aldri sier noe virkelig tankevekkende eller minneverdig – en film som etter min mening avslører seg selv som et forsøk på å lage noe stort og vektig, men aldri tør å vise mageflesket. Jeg skulle ønske jeg likte filmen og jeg skulle betalt en kinobillett for å virkelig kunne forstå anerkjennelsen, men jeg klarer det altså ikke. Derfor var det en litt bitter Amanda-kveld for undertegnede da Upperdog karet med seg priser for både foto, regi, kvinnelige hovedrolle, regi og film. De to første kan jeg gå god for – filmen er utvilsomt vellaget. De andre har jeg større problemer med å svelge.
At Agnieszka Grochowska fikk prisen for beste kvinnelige hovedrolle foran Engelens Maria Bonnevie er for meg årets store Amanda-skandale. Bonnevie er en av våre aller fremste skuespillere – sannsynligvis den beste og i alle fall den med størst internasjonal anerkjennelse. Hun er like rå som hun er skjør, modig i sine karrierevalg og alltid kraftfull og karismatisk. Som Lea i Engelen vrenger Bonnevie huden for oss; hun mestrer å både være menneske og narkoman – hun blir aldri arketypen med sløv stemme som sier ‘faen a’ i hver annenhver setning. Hun er også mor, datter, samboer – en sjeldent sammensatt karakter. For meg er Bonnevies rolletolkning fjorårets soleklart mest bemerkelsesverdige, ettersom den strekker seg langt utover de ofte flate karakterskildringene vi er vant med i norsk film. Grochowska gjorde en fin innsats for å gi liv til Upperdog, men for meg ble verken karakter eller rolletolkning utfordrende eller flerdimensjonal nok.
At Engelen vant Folkets Amanda var kveldens høydepunkt for min del. Jeg har hatt problemer med flere av dokumentarfilmene til Margreth Olin og var mildt sagt skeptisk da hun stod overfor sin første spillefilm (novellefilmforsøket Lullaby minnet om noe fra ungdommens kulturmønstring). Men Olin tok meg altså på senga med Engelen. Hun evner å fange øyeblikk med kameraet; en hånd som stryker en katt, en brå bevegelse, en lysbrytning (hvorfor i all verden fikk ikke fotograf Kim Hiorthøy en nominasjon?). Hun skildrer barndommen som et paradoks av brutalitet og skjønnhet, noe som skaper en dirrende, spent stemning i filmens første halvdel. Emosjonelt trykker hun på de riktige knappene uten å bli melodramatisk; Engelen er så grundig og virkelighetstro at den aldri må såpes inn. Stort sett fungerer alle skuespillerne utmerket, og Gunilla Röhr fikk da også en fortjent pris for beste kvinnelige birolle. Men bak slike prestasjoner står en dyktig instruktør, og dessuten en filmskaper som har igangsatt et modig og annerledes prosjekt i norsk sammenheng. At Olin ble snytt for en reginominasjon til er for meg direkte skammelig. Jeg har dessverre ikke fått sett Rottenetter, men hvis alt jeg har lest om filmens mottagelse stemmer, er det veldig merkelig at Arild Østen Ommundsen fikk denne nominasjonen foran Olin eller Hans Petter Moland.
Verdt å merke seg er det også at kun én av fire skuespillerpriser faktisk gikk til en nordmann. Hvilket signal sender egentlig dette? Er vi ikke gode nok i konkurranse med utenlandske skuespillere? Eller er dette en «politisk korrekt» handling som forteller at norsk film vet å sette pris på et godt samarbeid på tvers av landegrensene? Det er ikke godt å vite.
Jeg gav offisielt opp Amanda-prisen i fjor; dette er bare et show – et forsøk på å lage en konkurranse som egentlig ikke eksisterer. Det blir noe oppriktig flaut ved å høre på alle appellene om hvor fantastisk norsk film har blitt – hvor mange utrolige filmer som ble laget her bare i fjor. Alle vet det er pølsevev, men spiller med. Derfor opplever jeg også Amanda som et stykke fiksjon, uten noen reell slagkraft i det norske filmmiljøet. Men det hele dreier seg selvfølgelig også om smak og behag, og mye av min oppgitthet overfor Amanda-prisen skyldes nok også våre ulike preferanser. Så jeg benker meg vel ned for å se utdelingen neste år også, om enn bare for å ha noe å krangle om. Men da håper jeg i det minste at de klarer å levere et bedre show enn det slitne nachspielet TV2 hadde å by på denne gangen.
Hva synes dere om årets Amanda-priser?