engelen

Amanda – konkurransen som egentlig ikke eksisterer

Maria Bonnevie vant sjokkerende nok ikke en pris for sin innsats i «Engelen».

Amanda har strukket seg mot å bli en norsk Oscar-utdeling, og det har da også blitt større glamfaktor de siste årene, med røde løpere, designerkjoler og prisutdelere som forsøker seg på å være ustyrtelig morsomme. I år fikk man til og med presset inn dans og sang med en jumboutgave av Knerten som primus motor. Man kan si mangt og mye i den ene eller den andre retningen om Amanda-showet, men for filminteresserte er dette først og fremst en prisutdeling av en statuett som har manifestert seg som bransjens viktigste.

Derfor blir jeg også litt engasjert; ikke fordi jeg synes det lages så mye spennende film i Norge, men fordi jeg er opptatt av at de som faktisk har fått til noe skal belønnes. I fjor ble ikke deUSYNLIGE nominert til Amanda for beste film – på tross av den mest overstrømmende kritikermottakelsen jeg noensinne kan huske å ha sett for en norsk kinofilm i min levetid. Jeg har aldri vært mer provosert eller skuffet over Amandakomiteen (les min artikkel om saken her) og mistet øyeblikkelig mye av interessen for prisutdelingen. Å se Olsenbanden jr. på krigsstien ta hjem en bøtte med priser foran langt mer spennende filmer føltes gubbete og feil. Jeg mener ikke at Max Manus er så dårlig, men jeg synes den representerer det middelmådige i norsk film. Max Manus selger flere billetter her hjemme enn Avatar og viser en filmnasjon som kan beherske en Hollywoodsk fortellerformel, men i land der man har større tradisjon for å lage film anses ofte slike verk som konvensjonelle og lite spennende utenfor underholdningskonteksten. I alle fall om det ikke bys på sjangerfornyende, mesterlige grep. Poenget mitt er at Max Manus aldri ville vunnet Guldbagge-, Bodil– eller Robert-priser. I Danmark vinner filmer som Antichrist. Vi har ikke filmer av dette kaliberet i Norge, men vi må i det minste forsøke å trekke frem de filmene som har litt slagkraft. Jo større ambisjoner – jo større fallhøyde, men også desto større resultat om man lykkes.

«Vegas»

Vegas var nominert til åtte Amanda-priser, men vendte bare hjem med den velfortjente statuetten for beste manus – hvilket varmet hjertet til en gammel Torun Lian-fan. Vegas er en film som absolutt har ambisjoner innenfor sjangerens (ungdomsfilm) rammeverk, men som narrativt og visuelt sett er lite utfordrende. Likevel lykkes Vegas til fulle med å berøre meg fordi den går til bunns i tematikken den tar opp; her oppleves ingen karakterer som kjipe puslespillbrikker og regissør Gunnar Vikene velger å stole på historiens kraft og innretter filmspråket deretter. Dessuten er den imponerende godt spilt, og jeg krysset fingrene for at prisen for beste mannlige hovedrolle skulle gå til Jørgen Hausberg Nilsen. Likevel var det en æresbevisning for Vegas at samtlige hovedroller faktisk var nominert – alle tre unge og uerfarne. Dog synes jeg Helge Jordal ble frarøvet en nominasjon for sin nydelige, finstemte birolle i samme film.

Engelen og Upperdog har begge større “kunstneriske” ambisjoner enn Vegas, og den ene av dem lykkes, mens den andre faller om kull i sin avanserte konstruksjon og tematiske overspisthet. Amanda valgte – ikke overraskende – å la det regne priser over Sara Johnsens Upperdog, som jeg fortsatt mener er en svært overvurdert film fordi den aldri nærmer seg de emosjonelle jordsmonnene som røttene så opplagt strekker seg etter. Den blir en politisk korrekt farse som aldri sier noe virkelig tankevekkende eller minneverdig – en film som etter min mening avslører seg selv som et forsøk på å lage noe stort og vektig, men aldri tør å vise mageflesket. Jeg skulle ønske jeg likte filmen og jeg skulle betalt en kinobillett for å virkelig kunne forstå anerkjennelsen, men jeg klarer det altså ikke. Derfor var det en litt bitter Amanda-kveld for undertegnede da Upperdog karet med seg priser for både foto, regi, kvinnelige hovedrolle, regi og film. De to første kan jeg gå god for – filmen er utvilsomt vellaget. De andre har jeg større problemer med å svelge.

«Upperdog»

At Agnieszka Grochowska fikk prisen for beste kvinnelige hovedrolle foran Engelens Maria Bonnevie er for meg årets store Amanda-skandale. Bonnevie er en av våre aller fremste skuespillere – sannsynligvis den beste og i alle fall den med størst internasjonal anerkjennelse. Hun er like rå som hun er skjør, modig i sine karrierevalg og alltid kraftfull og karismatisk. Som Lea i Engelen vrenger Bonnevie huden for oss; hun mestrer å både være menneske og narkoman – hun blir aldri arketypen med sløv stemme som sier ‘faen a’ i hver annenhver setning. Hun er også mor, datter, samboer – en sjeldent sammensatt karakter. For meg er Bonnevies rolletolkning fjorårets soleklart mest bemerkelsesverdige, ettersom den strekker seg langt utover de ofte flate karakterskildringene vi er vant med i norsk film. Grochowska gjorde en fin innsats for å gi liv til Upperdog, men for meg ble verken karakter eller rolletolkning utfordrende eller flerdimensjonal nok.

At Engelen vant Folkets Amanda var kveldens høydepunkt for min del. Jeg har hatt problemer med flere av dokumentarfilmene til Margreth Olin og var mildt sagt skeptisk da hun stod overfor sin første spillefilm (novellefilmforsøket Lullaby minnet om noe fra ungdommens kulturmønstring). Men Olin tok meg altså på senga med Engelen. Hun evner å fange øyeblikk med kameraet; en hånd som stryker en katt, en brå bevegelse, en lysbrytning (hvorfor i all verden fikk ikke fotograf Kim Hiorthøy en nominasjon?). Hun skildrer barndommen som et paradoks av brutalitet og skjønnhet, noe som skaper en dirrende, spent stemning i filmens første halvdel. Emosjonelt trykker hun på de riktige knappene uten å bli melodramatisk; Engelen er så grundig og virkelighetstro at den aldri må såpes inn. Stort sett fungerer alle skuespillerne utmerket, og Gunilla Röhr fikk da også en fortjent pris for beste kvinnelige birolle. Men bak slike prestasjoner står en dyktig instruktør, og dessuten en filmskaper som har igangsatt et modig og annerledes prosjekt i norsk sammenheng. At Olin ble snytt for en reginominasjon til er for meg direkte skammelig. Jeg har dessverre ikke fått sett Rottenetter, men hvis alt jeg har lest om filmens mottagelse stemmer, er det veldig merkelig at Arild Østen Ommundsen fikk denne nominasjonen foran Olin eller Hans Petter Moland.

Verdt å merke seg er det også at kun én av fire skuespillerpriser faktisk gikk til en nordmann. Hvilket signal sender egentlig dette? Er vi ikke gode nok i konkurranse med utenlandske skuespillere? Eller er dette en “politisk korrekt” handling som forteller at norsk film vet å sette pris på et godt samarbeid på tvers av landegrensene? Det er ikke godt å vite.

Jeg gav offisielt opp Amanda-prisen i fjor; dette er bare et show – et forsøk på å lage en konkurranse som egentlig ikke eksisterer. Det blir noe oppriktig flaut ved å høre på alle appellene om hvor fantastisk norsk film har blitt – hvor mange utrolige filmer som ble laget her bare i fjor. Alle vet det er pølsevev, men spiller med. Derfor opplever jeg også Amanda som et stykke fiksjon, uten noen reell slagkraft i det norske filmmiljøet. Men det hele dreier seg selvfølgelig også om smak og behag, og mye av min oppgitthet overfor Amanda-prisen skyldes nok også våre ulike preferanser. Så jeg benker meg vel ned for å se utdelingen neste år også, om enn bare for å ha noe å krangle om. Men da håper jeg i det minste at de klarer å levere et bedre show enn det slitne nachspielet TV2 hadde å by på denne gangen.

Hva synes dere om årets Amanda-priser?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 12 kommentarer

  1. Frode Dalen sier:

    God artikkel. Må si meg enig i mye her, spesielt når det gjelder Upperdog. Og jeg har selv stusset over denne opphausingen av norsk film. Det var et godt år da Reprise, Sønner og Den brysomme mannen kom ut. Ellers er det bare en og annen god norsk film. I år var Engelen god. Idealet i Norge ser ut til å være kvantitet over kvallitet. Vi skal ha så og så mange norske filmer, og de skal spille inn mye penger. Hva med å frembringe filmer som kan gi oss noe å tenke på eller er genuint originale? I Norge avfeies det som pretensiøst eller kjedelig…

  2. Godt skrevet sak!

    For meg er den beste norske filmen senere år “Naboer”..

  3. Anfg. Sarah Johnsen: Vinterkyss var veldig lovende, desidert bedre film enn upperdog

  4. Magnus Nikolaisen sier:

    God og saklig kritikk! Veldig saklig til Kristiansen å være! Er for det meste enig i kritikken i forhold til prisene, men er det ikke sånn det skal være?? Vi er en liten filmnasjon, men jeg føler allikevel at det satses bra nok og lages nok filmer til å kunne ha en årlig prisutdeling. Du kritiserer at Upperdog vinner så mange priser, men det pleier ofte å være én prisvinner ved slike utdelinger, det gjelder også Guldbagge og Oscar. Upperdog ble i år Amanda-vinneren og det hadde vel de fleste forutsett uansett om man liker filmen eller ikke. I forhold til DeUsynlige argumenterer du for at det var en skandale at den ikke var nominert til best film da den var den soleklart mest kritikerroste filmen, og det er selvfølgelig et godt poeng, og jeg er helt enig. Men Upperdog var da også den mest kritikerroste filmen i år (tror jeg hvertfall) og da må du jo samtidig akseptere at den også får stor anerkjennelse på Amanda, selv om du er subjektivt uenig. I år var det jo faktisk korrelasjon mellom mottakelse av kritikere og prisutdeling ift Upperdog.

    Men på en annen side så gjør også dette utdelingen lite interessant – de må tørre å være litt kontroversielle! Hvem består egentlig juryen av? Det er kanskje et element som burde være mer åpent – fungerer den på samme måte som ved Oscar?

    Mange sier at norsk film er for lite interessant for en sånn prisutdeling, men selv om mange mener det ikke er mange nok gode filmer så er da filmbransjen mer “flerstemt” og spennende nå enn tidligere. Det lages flere filmer og det satses større. Amanda har bedre levekår nå enn tidligere og selv om det virker litt amatørmessig og man er i mot vinnerne så mener jeg absolutt at konseptet må dyrkes og støttes. Og det er absolutt en konkurranse som eksisterer da jeg er sikker på at produsenter, regissører, osv ønsker å vinne Amanda – den er noe realistisk å strekke seg etter og skaper et sunt konkurransemiljø i Norge. Amanda kan bli mye bedre og spennende, men konseptet må eksistere og jeg velger å støtte oppunder det som er bra.

    Selv om f.eks Rottenetter helhetlig sett var mislykket, så har den absolutt enkelte store kvaliteter. Den har bra originalkomponert musikk (som vant pris) og flere scener og deler av filmen er veldig bra iscenesatt og originale i stilen! Jeg mener det er et bevis på at Amanda-juryen i hvert fall er bevisst på filmens forskjellige elementer i forhold til priskategoriene, det er altså ikke sånn at Upperdog ukritisk blir nominert til alt. Jeg er derimot enig i at det er en skandale at Bonnevie ikke vant – en såpass stor skandale at jeg begynner å tenke på hvem det er som sitter og bedømmer dette.

    Angående showet så synes jeg det er kult at de prøver å gjøre det litt glamorøst, det skaper mer interesse blant folket, som igjen kanskje får folket til å tenke seriøst om norsk film – i positive og negative baner. Noe som er sunt for å ha et levende norsk filmmiljø. Når det gjelder underholdningsinnslag så har jeg knapt sett noe dårligere på tv enn Conradi og co sitt innslag! Skulle tro det var noe som ble funnet opp på et sent og fuktig nachspiel kvelden før…

    Henny Moan stjal derimot showet! fantastisk avslutning og hun er kanskje bildet på at folk var mer oppriktig engasjert både i kunst og verdenspolitikk før i tiden. Det er et slikt engasjement et filmmiljø trenger!

    Synes artikkelens overskrift er en feil måte å angripe Amanda, men er enig i mye av kritikken du uttrykker i teksten!

  5. Kristiank sier:

    Tror ikke jeg noen gang har vært så enig i noe som er skrevet på Montages. Føler du treffer akkurat hva jeg selv mener om de Amanda-akutelle filmene. Men du har glemt å mene noe om Knerten og dens priser!

  6. God artikkel. Jeg er veldig enig i det du skriver.

    En annen ting som plaget med showet var den slappe hyllesten til Pål Bang Hansen. For det første hadde de skrevet navnet feil, Pål Bang Hanser. For det andre så det ut som de bare hadde tatt et bildesøk på Google, og tatt de første de kom over. For det tredje syns jeg hele greia med pianoet virket litt vell overfladisk.

    Mannen fortjener mye bedre enn dette!

    Fikk også akkurat vite at Upperdog er Norges kandidat for Nordisk Rådspris….

  7. Magnus Nikolaisen sier:

    Uenig angående Bang Hansen! Var skeptisk til å begynne med da Storhøi pratet teatralsk til den “stemningsfulle” pianomusikken, men synes hyllesten kom seg veldig! Video og bilde-montasjen var veldig fin og stemningsfull synes jeg! Og jeg synes det var fint at det hele ble gjort i et rolig tempo og synes det var ærefullt! Det påvirket tårekanalene mine i hvert fall!

    Men når de brukte over fem minutter på Conradi og co sin flaue opptreden så er det jo i etterpåklokskapens lys klart at de fem minuttene heller burde gått til en mer omfattende hyllest og mimrestund for Pål Bang Hansen!

  8. Erik Vågnes sier:

    Til Magnus Nikolaisen: Du har gode poenger og jeg er ganske så enig i det du skriver. Men, det virker som om der ligger en liten selvmotsigelse der. Du sier at du savner kontroverser og vågale valg, men samtidig refser for at de ignorerte Bonnevie (som jo har vunnet mange priser før) for en utenlandsk skuespiller og kaller det for en “skandale”. Da virker som om du bare vil ha kontroverser på dine egne subjektive premisser, og det er jo litt rart å argumentere for.

    Ellers synes jeg en pris for mest vågale og kreative film (eventuelt en for gode, men oversette filmer) kunne vært spennende. Der må jo være en del spennende kunstfilm og amatørfilm som kunne fremmes. Kanskje med en liten pengepremie for å fremme skaperlyst?

  9. Magnus Nikolaisen sier:

    Erik Vågnes: Arrestasjonen er akseptert. Jeg prøvde jo å argumentere for det motsatte. Nettopp at Lars Ole ville ha kontroverser/fortjente vinnere på hans subjektive premisser. Lars Ole mener jo at siden prisutdelingen kræsjer med hans subjektive preferanser så er prisutdelingen verdiløs. Jeg prøvde å få frem at det alltid vil være slik at man er uenige med prisutdelinger og at det bare er bra at ikke alt er helt opplagt og at prisutnevnelsene tilfredsstiller alle. Det at jeg refset at Bonnevie ikke vant var kanskje bare et uttrykk for at jeg ønsket å vise at jeg på mange måter var enig med Lars Ole. Og jeg ble virkelig oppgitt da prisen ble utdelt. Men jeg angriper ikke konseptet Amanda av den grunn!

    Ideen om en pris for mest vågale/krative/nyskapende film høres interessant ut. Det er viktig at de som tør å utfordre filmmediets begrensninger får anerkjennelse!

  10. Jeg må si meg helt enig med Lars Ole. Jeg gadd faktisk ikke engang å se på Amanda i år pga alle Upperdog-nominasjonene. Men for all del, fint at Amanda fins, håper bare det blir hakket mer innbydende å se på i fremtiden.

    Erik Vågnes: Kjempefin blogg du har! Liker særlig filmanbefalingen i bilder.

  11. Erik Vågnes sier:

    Nå må jeg nesten se “Upperdog” for å kunne slenge meg på debatten hvorvidt den fortjente prisene eller ikke.

    @Magnus Nikolaisen: Da er vi på bølgelengde :)

    @Jannicke: Takk for det, Jannicke! Veldig hyggelig å høre :) Du er hjertelig velkommen til å prate om Cocteau eller film generelt på kommentarfeltet på bloggen min om du vil (la merke til du var fan. Flott regissør! Og bloggen din er kul, forresten)

  12. Svankmajer sier:

    Synes Amanda er litt opp og ned. Det ene året vinner et grufult forsøk på publikumsfriereri som Buddy, de to neste litt mer “vågale” filmer som Reprise og Slipp Jimmy Fri. Spesielle filmer som Salmer Fra Kjøkkenet og kultfimen X har jo også vunnet tidligere, mens publikumsmonsterhit Max Manus vant i fjor. Jeg ser inget spesielt mønster.

    Så i forhold til at Amanda er verken for populistisk eller for sær, synes jeg ikke er en forsvarlig posisjon. Det er jo bare nok en institusjon med fjær i kulturhatten som man kan være uenig eller enig med, fra år til år, og det er greit etter min mening. Alt avhenger av juryen. Personlig likte jeg Upperdog, selv om jeg kan gå med på kritikken at man kanskje ikke satt igjen med så mye tankedrøv senere. Fint håndtverk og stemning da. Engelen burde jeg tydeligvis se, men det har jo ellers vært et litt labert år, og da vinner labre ting.

    Liker også å tro at hvis noe så bra som Antichrist hadde blitt laget i Norge så ville det fått anerkjennelse.

    At norsk filmbransje er notorisk for å slikke seg selv under armen er nok litt fjollete, men er nå mest bare politikk tror jeg.. man må jo holde investorer og publikum på kroken. Tenker på det mest som spill for galleriet.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>