Original, men falleferdig kreasjon i Splice


Monstre som hopper rundt i mørke laboratoriekroker er noe jeg gjerne ser mer av på kino. Særlig på sommerslappe dager er det oppfriskende med et lite gys. Derfor gledet jeg meg stort til å se Splice, til tross for den litt traurige plakaten den har blitt markedsført med her til lands.

La det være sagt med en gang, filmen har adskillig stiligere materiale å fare med. Dren (Delphine Chanéac), en skapning som både er fugl, fisk og midt i mellom, vokser raskt opp til å bli smellvakker, og det skulle ikke forundre meg om hun kommer til å pryde et og annet nerderom i nær fremtid. Så er også hennes stadig mer tiltrekkende, men farlige menneskelighet kilde til mye av dramatikken som bygges opp mot siste akt. Dessverre er det også her alt klapper sammen, i mine øyne.

Chanéac som Dren.

Det hele starter meget lovende. Det übersmarte, opprørske forskerparet Elsa og Clive spilles utmerket av Sarah Polley og Adrien Brody. Polley er et av mine favorittansikter på lerretet, og hun har tidligere gjort seg bemerket i samme sjangerlandskap gjennom blant annet Cronenbergs eXistenZ og ikke minst Dawn of the Dead. Brody er også en favoritt, med tyngden til en karakterskuespiller og samtidig en lekenhet i rollevalg. De er perfekt castet, og greier på en naturlig måte å få karakterene til å fremstå som rockestjernevarianten av genforskere. Slikt varmer et geek-hjerte. Navnene Elsa og Clive er forøvrig ikke tilfeldig valgt, men sannsynligvis en hommage til The Bride of Frankenstein fra 1935, hvor hovedrollene ble spilt av Colin Clive og Elsa Lanchester. Filmen er regissert av Vincenzo Natali, som for alvor ble kjent via Cube fra 1997, og Guillermo del Toro står som produsent. Et bunnsolid lag innenfor sin kategori, altså. Dette kan ha gjort at jeg rett og slett la lista for høyt, men i alle tilfeller lever ikke filmen opp til forventningene.

I starten utvikles både karakterene og plottet med en god dose originalitet, humor og en fin balanse mellom det ekle og det estetiske. Dialogen har et smil på lur, og jeg synes de første spleisede skapningene, Fred & Ginger, som utseendemessig er en slags kombinasjon av larver, kjøttpuddinger og gigantpeniser, er akkurat passe festlig gyselige. Det står krukker med forvridde, mislykkede forsøk på hylla, med navn som Sid & Nancy. Ha ha.

At forskerne går egne veier er ikke til å unngå i en film som denne, og det skader ikke at det hele er anført av Elsa med en stotrende Clive på sidelinjen – noe som effektivt får frem underliggende karakterkonflikter. Idét menneskelige gener tilsettes miksen, begår forskerne filmens hybris. Likevel unngår filmskaperne å umiddelbart komme med pekefingeren. Det legges opp til en langt mer kompleks fortelling. Resultatet av forsøket, Dren, utvikler seg raskt på grunn av en, praktisk nok, svært kort levetid. Hun går fra en søt, ekornlignende skapning til en tenkende, følende karakter på tilnærmet null tid. Allerede her er det elementer jeg ikke helt kjøper, men det hadde jo blitt en veldig langsom affære ellers. Det er også litt irriterende hvordan det hele tiden henger en erketypisk trussel av typen «produser dette fancy proteinet istedet for å drive banebrytende forskning, ellers får dere ikke mere penger!» over dem. Men igjen, la gå.

I det store og det hele er fortellingen fascinerende og original i to tredjedeler av filmen. Det som kunne vært et overfladisk forsøk på en moderne creature feature, blir faktisk et relativt engasjerende karakterdrama etterhvert som Dren utvikler et elektrakompleks, og Elsa sliter med sitt forhold til morsrollen. Men det er kanskje her kimen til problemet i tredje akt ligger. Kompleksiteten gjør det hele vanskelig å ro i land, særlig hvis en del av sjangerforventningene skal innfris. Den mest omdiskuterte scenen i filmen, sexscenen mellom Clive og Dren, er for meg fullstendig uten troverdighet. Misforstå meg rett; den er slett ikke gjennomført på en ekkel eller kinky måte. Den bare mangler en solid motivasjon. Dialogen etterpå som prøver å få frem at forsøket i seg selv – og altså Drens eksistens – har visket ut grensene mellom rett og galt, vel, den holder bare ikke.

Resten av filmen blir også bare en oppskriftsmessig løping mot mållinjen hvor man får litt blod, litt gjenoppstandelse og en dæsj skummelt-i-skogen, for så å avrunde det hele nokså tarvelig med en utbrukt klisjé. Splice er i utgangspunktet rene godteposen for horrorfans. Sjangeren revitaliseres med kredible skuespillere, et stjernelag bak kamera, et komplekst drama og akkurat passe ekkel estetikk. Dessverre blir det litt mye på en gang, noe som resulterer i et gigantisk mageplask. Synd.