maradona-by-kusturica

Omtale

Maradona by Kusturica

Mange av oss har de siste ukene levd i en boble av daglige fotballkamper fra Sør-Afrika. Som et deilig og altoppslukende eventyr, er det noe magisk og høytidelig over fotball-VM som inntreffer hver fjerde sommer. Og først nå, når alt er over, kan vi puste ut og bruke fritiden på andre ting. Som å se film. Og for å gjøre overgangen fra fotballens naturlige uforutsigbarhet til den manusbaserte filmen så myk som mulig – hva er mer passsende enn å gyve løs på en dokumentar om den argentinske fotballguden Maradona?

«Denne mannen lignet mer på en karakter fra en film om den mexicanske revolusjon enn tidenes beste fotballspiller», sier Emir Kusturica når Maradona sammenligner følelsen av å score med hånda mot England som å stjele en lommebok fra en engelskmann – og komme unna med det. Kusturica smiler, og konkluderer med at tidenes beste fotballspiller ser ut til å komme rett ut av en Sergio Leone– eller Sam Peckinpah-film. Selv fra sidelinjen, som argentinsk landslagssjef, fremstod Maradona som VM-sirkusets største profil og medieyndling, inntil Argentina skuffende røk ut for Tyskland i kvartfinalen. Men hva er det med Maradona som gjør at han dyrkes som en levende legende, et verdensikon og en gud?

En del av svaret ligger naturligvis i at han er tidenes beste fotballspiller. Men det er noe mer med Maradona. I motsetning til Pelé, av mange også hyllet som tidenes beste fotballspiller, er vår argentinske venn blitt «en person større enn livet». Og det er dette aspektet som interesserer filmskaper Emir Kusturica, og som har motivert ham til å lage dokumentaren Maradona by Kusturica. Perspektivet er subjektivt og personlig, slik tittelen avslører. Den bosniske filmskaperen oppsøker fotballegenden som en skjelvende fan. Uten autografblokk, men med kamera.

Filmen åpner med en underlig plassert konsertseanse. Emir Kusturica står på scenen som bassgitarist i eget band, og introduseres verbalt som filmens svar på Maradona. At Kusturica, til tross for en respektabel filmskaperkarriere, likevel ikke er tidenes beste regissør, forstår han nok selv. Men at dette er et møte mellom to egoer, skinner raskt gjennom. Kusturica benytter stadig anledningen til å trekker linjer mellom eget liv og Maradonas, og gir mye rom til seg selv foran eget kamera. Men det er også dét som gjør dokumentaren interessant; hvordan Kusturicas bilde av Maradona speiles av hans egen kulturelle og politiske overbevisning, oppvekst og yrkeskarriere. Gjennom Kusturicas dypt subjektive briller, fremheves også fotballspilleren Maradona som et politisk ikon; antakelig sterkt overdrevet gjennom Kusturicas engasjement, og hvordan han selv ønsker å se Maradona. Idet Maradona velvillig trekker paralleller mellom krig og fotball, med referanse til oppgjørene mellom Argentina-England og Falklandskrigen, er den politisk årvåkne Kusturica alltid parat til å spinne videre på de politiske trådene. Likeledes når Maradona snakker varmt og entusiastisk om vennskapet med Fidel Castro, hvor Kusturica raskt skyter inn at Maradona ville vært en revolusjonær dersom han ikke var blitt fotballspiller. Maradona svarer i stolthet med å vise frem tatoveringen av Fidel Castro på kneet og Che Guevara på overarmen. Engasjementet er glødende, og Maradona er i sitt politiske ess når han får hamre løss på Bush-administrasjonens utenrikspolitikk.

Kusturica og Maradona snakker overraskende lite om fotball, men dialogen krydres heldigvis av nostalgiske tilbakeblikk til fotballgudens karriere fra landslag og klubblag. Og da særlig Napoli. Kusturica blir med Diego Maradona til den italienske byen hvor Maradona mer enn noe annet sted dyrkes som en Gud, da han på egenhånd satte den mellomstore italienske byen på verdenskartet. Og det er disse øyeblikkene – de emosjonelle – som er dokumentarens styrke. Aller sterkest er portrettet når Kusturica trer til side, og lar Maradona bli personlig på egne premisser. Han snakker om alvorlige rusproblemer, og hvordan familien og barna ble satt til side da livet handlet om helt andre verdier. Bruken av private videoopptak fra barndom og familie, er ekstremt virkningsfullt kryssklippet med en syngende og livsglad Maradona i nåtid – og gir dokumenteren en genuin vemodighet på Maradonas vegne. Men også verdighet.

Om vi ikke var glad i dette mennesket fra før, er vi i hvert fall blitt det nå.

Dokumentarens utfordring ligger i Kusturicas dristige innfallsvinkel. Dett er hans møte med Maradona. Og ofte fås assosiasjoner til Werner Herzogs dokumentarer; dokumentaristen tar selv en aktiv rolle foran kamera. På gebrokkent engelsk presenteres en fortløpende, subjektiv fortolkning av en mytisk menneskeskikkelse. Kusturicas fascinasjon er utvilsomt ekte, men forblir høyst personlig – og kanskje en anelse navlebeskuende. De mange referansene og klippene fra egen filmografi er merkelig avbrytende og tar oss tidvis ut av Maradona-sfæren. At bilturen til Maradonas hjemsted minner Kusturica om settingen fra hans debutfilm, Do You Remember Dolly Bell?, er trolig lite interessant for filmens publikum.

Kjemien mellom hovedaktørene er god, men dialogen hemmes samtidig av språkproblemer. Maradona foretrekker å snakke spansk, som Kusturica tydelig ikke behersker. Rytmen i dialogen og klippingen lider deretter. Kusturicas ukritiske fascinasjon for Maradona frarøver portrettet dessuten både balanse og nyanse, uten at man kan forvente annet av en person som får leve tett på fotballguden. At form og innhold oppleves som tidvis ufokusert, styrt av impulser, og et filmhåndverk på ordinært nivå, kan også aksepteres. For det er alt dette som gjør Maradona by Kusturica til et glødende og energisk portrett, og som til slutt minner oss på hvordan verden ville vært et fattigere sted uten en personlighet – eller en Gud – som Diego Armando Maradona blant oss.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Anders sier:

    Syns det var en litt ustabil dokumentar. I tillegg til de merkelige klippene fra Kusturicas filmer, lot jeg meg irritere av de stadige “billige” animasjonene som avbrøt, og ikke minst det gjentagende scoringsballet ledsaget av Sex Pistols.

    Det virker ikke helt som om Kusturica hadde planlagt filmen i noe særlig grad. Muligens fordi i møtet med en fotballgud som Maradona, så blir ting sjeldent som man forventer, og nettopp umulig å planlegge. Og det er garantert derfor vi blir servert scener der Kusturica utålmodig må finne seg bak i køen av mennesker som vil ha hans oppmerksomhet. I så måte blir filmen veldig preget av geriljafilmskaping, både på godt og vondt.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>