julietta-og-andene-1965

Coup de Coeur

Julietta og åndene (1965)

Om demonene eller åndene hadde holdt opp med å rive i klærne, hjemsøke, irritere og inspirere, hadde neppe Federico Fellini laget sin mest skyldbetyngede film, Julietta og åndene.

Etter å ha havnet i en kunstnerisk krise som resulterte i lot det til at narsisissmen han så ofte anklages for (i likhet med andre mestere som Ingmar Bergman og Woody Allen) ble lagt på hylla til fordel for sympatier med det andre kjønn – rettere sagt med sin egen kone, Giulietta Masina.

Selvmedlidenheten over kunstnerens vanskelige rolle må ha medført en slags bakrus; Julietta og åndene er en slags omvendt. Der den klassiske metafilmen handler om Fellinis egen arbeidsdag, retter “oppfølgeren” blikket mot kona Giulietta og hennes domestiske liv. Dette er på ingen måte er et sannhetsdokument; Masina spiller strengt tatt hovedrollen i en rekke av Fellinis mest kjente filmer, og dermed blir det vanskelig å se henne for seg som en undertrykt husfrue. Selve iscenesettelsen må vel snarere leses symbolsk; på samme måte som den utro Guido Anselmi er en karikatur av Fellinis persona.

Aldri har Fellinis visualitet grepet meg sterkere enn i Julietta og åndene. Rom på rom – ja hele verdener – åpner seg bak veggene og fortsetter i det uendelige. Dykket inn i Giuliettas sinn er en reise i hverdagsskrekk; de glorete fargene i såvel scenografi som kostyme- og lysdesign, skaper en hallusinerende atmosfære der vi frykter at nåler skal trenge igjennom fløyelstapetene og stikke oss til blods. Ikke helt ulikt Roman Polanskis Repulsion – bare uten skrekkfilmkonvensjonene. I konstant anspenthet møter vi Giuliettas forførende, sensuelle ånder. De hånler av både Giulietta (Giulietta Masina, som gestalter “seg selv” med en porselensdukkes blanding av uskyld og monstrøsitet) og oss når vi blottstiller våre ønsker i møtet med denne fantastiens kilde.

Giulietta drømmer seg bort for å blinde seg for ektemannens fravær og utenomekteskapelige utskeielser. Hun oppdager at hun ikke lenger er sentrum for hans lidenskap og oppmerksomhet; snarere er hun redusert til å opprettholde noe middelmådig – å være lemmen over en fallgruve om den kunstneriske krisen skulle inntreffe, slik den gjorde med (sett at Giuliettas ektemann er Federico, men det antar jeg).

Sammen med tvillingfilmen, er Julietta og åndene Fellinis mest personlige og oppskakende verk. Disse to inviterer oss bak gardinene til en av filmhistoriens største kunstnere, og viser oss hans kilde til både skapelse og fortapelse – hans lys og mørke. Julietta og åndene er rommet med dårlig samvittighet og skam, som løfter frem ofrene som stor kunst fører med seg.

Noen filmskapere makter å ta med seg tilskueren inn i drømmenes verden; David Lynch gjør det i Mulholland Drive; Bergman gjør det i Vargtimmen; Peter Weir gjør det i Picnic at Hanging Rock, og nå raser diskusjonene rundt hvorvidt Christopher Nolan gjør det i Inception. Drømmen er noe privat og uutsigelig som aldri kan låses til en fast oppskrift på hvordan den bør skildres på film. Den kan være både flakkende eller konkret, og stort sett har vi glemt mesteparten og må finne på for å dekke over hullene når vi våkner, slik at vi kan fortelle vennene våre om nattens besynderlige opplevelser. Uansett hvor mye eller lite av dette som er hentet fra Fellinis egen sovepute, er det sikkert og visst at Fellini var en av de som skapte konvensjonene rundt drømmefremstillinger på film. Og få har gjort det bedre; på samme måte som hos Lynch blandes drømmen ut med virkelighet – ofte uten synlige markører. På den måten åpner en film som Julietta og åndene for en lesning der virkeligheten er selve marerittet.

Marerittet er imidlertid svært vakkert. Fotograf Gianni Di Venanzo slår seg løs med ekstrem Technicolor-palett i Fellinis første fargefilm, og det som etter undertegnedes smak er tidenes fremste kostymedesigner og scenograf, Piero Gherardi, gjør sin kanskje aller fremste prestasjon. Sammen med Nino Rotas musikk gjør dette at Julietta og åndene først og fremst er en nytelse for sansene.

Det er bemerkelsesverdig mange der ute som elsker , men aldri ser ut til å oppsøke dens betydelige sparringspartner. La oss håpe at fremtiden skyver Julietta og åndene inn i lyset.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 7 kommentarer

  1. Jøss sier:

    bemerkelsverdig mange der ute som elsker 81/2? hva er bemerkelsesverdig med at mange liker en av film historiens hovedverk?

    Har ikke sett Julietta og åndene. Gleder meg.

  2. Nei nei! At mange elsker 81/2 er slettes ikke bemerkelsesverdig (jeg er da vitterlig blant dem). Det bemerkelsesverdige er at mange av dem som elsker 81/2 aldri ser “Julietta og åndene” :)

  3. lo sier:

    Synes fellini er veldig oppskryt. Han var alldri bedre en filmene han lagde før La Dolce Vita. Må si at post-satyricon filmene hans er forferdelige! De er rotete, masete, pompøse og til dels kjedsomme. Roma er et godt eksempel på dette. Mitt største problem med mange av fellini sine filmer (egentlig de etter satyricon) er at de er så objektive. Man kommer ikke nært på noe eller noen i filmene. Jeg føler ikke for karakterene og bryr meg veldig lite om universet fellini lager. Jeg har vell ungått julietta og åndene litt ettersom at jeg synes den høres mer ut som den siden av fellini jeg misliker. Eller er julietta og åndene mer lik fellini’s gode side av filmografien hans (8 1/2, La dolce vita, La Strada, Le notti di Cabiria, I vitelloni ) ?

  4. Tomm sier:

    Eg hatar fellini!

  5. Christoffer Ødegården sier:

    Synes det var for mye “surr” i denne. For all del god nok, men av de 11 Fellini filmene jeg har sett er denne den nest svakeste.

  6. Christoffer Ødegården sier:

    Topp 5 Fellini

    1.La Dolce vita(1960)
    2.Il Bidone (1955)
    3.I Vitelloni (1953)
    4.8½ (1963)
    5.Amarcord (1973)

  7. Min topp 5:

    1. 8½
    2. Julietta og åndene
    3. Amarcord
    4. Satyricon/Roma
    5. I Vitelloni

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>