Dogtooth er en brekningsfremkallende gresk tragedie, og du skal du vanskelig oppdage et vemmeligere univers å besøke i kinomørket denne sensommeren. Men gjennom sin vonde uspiselighet blir dette, absurd nok, også et av årets mest tiltrekkende verk for oss som er mett på alskens konvensjoner fra kinofilmens samlebånd. Den gjennomborrende ubehageligheten er både tankefullt og nydelig iscenesatt, og det enkle premisset dyrkes iherdig og kompromissløst til publikums måpende fascinasjon, irritasjon og muligens også refleksjon.
En familiefar bor med kone og tre barn i et stort hus, omkranset av en imponerende hage inngjerdet av uoverstigelig høye gjerder. Den landlige beliggenheten i utkanten av en gresk by, er imidlertid ikke betryggende nok for hjemmets pater familias. Med ønske om å skjerme barna fra den truende virkeligheten utenfor eget boligkompleks, er hans sønn og to tvillingdøtre blitt avlet opp etter et alternativt virkelighetssyn. Den eneste som slipper inn i huset, er en kvinnelig sikkerhetsvakt betalt av faren for å tilfredsstille sønnens seksuelle behov. Fordi det er nødvendig. Uten impulser utenfra, er de navnløse barna prisgitt farens livslange sosiale eksperiment. Ikke før den første hundetannen vokser frem, og faller ut, er de klar til å oppsøke verden utenfor huset. Det er hva de er fortalt, og de har ikke grunn til å tvile på noe.
Denne underligheten er en naturlig del av hverdagen til barna (de er i 20-årene), og det tar ikke lang tid før vi som publikum også aksepterer det som normalt. Manipulasjonen går dobbelt, da vi tar del i eksperimentets forstyrrende ubehag fra kikkerposisjon.
Regissør Giorgos Lanthimos innhentet i fjor den prestisjefulle Un Certain Regard Award under filmfestivalen i Cannes for Dogtooth, og vant senere på året Bronsehesten for beste film under Stockholms filmfestival. Men at denne greskproduserte absurditeten av en film likevel skulle plukkes opp til norsk kinodistribusjon, kom likevel som en overraskelse. En positiv sådan.
Lanthimos trekker stemningsfulle og tematiske veksler på europeiske mestere som Pier Paolo Pasolini såvel som Ulrich Seidl og kanskje især Michael Haneke. Men i Dogtooth er den dysfunksjonelle middelklassefamilien kun et eksperiment, og oppleves mer som en satire snarere enn advarende speil av samfunnet. Og når absurditeten bikker over i surrealisme, og karikaturene påkaller skjeve smil, flyr tankene til Luis Buñuels beske omgang med middelklassefamiliens tilkortkommenhet. Innbakt i familiens eksperimentelle tragedie, gjenkjenner vi også seksuell frustrasjon og fetisjisme som hentet fra Buñuels filmer – mens de som avskyr Michael Hanekes inkludering av forsvarsløse dyr som offer for menneskets iboende voldlighet, også er advart her.
Dogtooth er derfor dårlig egnet for sarte sjeler. Ganske treffende sammenligner den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert filmen med en bilulykke; du kan ikke se bort – uansett hvor jævlig det er. Men så er også jævligheten delikat innpakket i et usannsynlig vakkert fotoarbeid, noe som bare forsterker den foruroligende stemningen. Scenografien er kjølig drapert i hvitfarget sterilitet, mens de bleke menneskeansiktene skjuler en mørkfarget mental tilstand. Perversiteten trigges i familiefarens sosiale eksperiment, og Lanthimos lar oss kjenne følgende på kroppen – med et eksplisitt, men likevel subtilt og herlig sobert språk. Så kan man alltid diskutere prosjektets nødvendighet og hensikt, men deri ligger også en av dens mange styrker; filmen åpner for viktig diskusjon, sett både substansielt og som kunstuttrykk, og forblir foreløpig i minnet som en av årets store filmoppdagelser.