Fellini vrir seg i graven over Nine

Ettersom Nine er regissert av Rob Marshall – mannen bak Chicago – og besitter en av de mest stjernespekkede rollelistene i manns minne, var det knyttet voldsomme forventninger i forkant av den amerikanske kinopremieren. Man snakket om en potensiell Oscar-sveiper. Så feil kunne man ta. Kritikkene plukket øyeblikkelig Nine fra hverandre og lot den forsvinne ut i det obskure. Den ble fullstendig sviktet av norske kinogjengere og kommer forståelig nok ut på en ribbet Blu-Ray-utgivelse. For hva skulle man ønske å vite om et såpass uinteressant feilsteg som dette?

Ideen er i utgangspunktet ganske artig; en gjenfortelling av Fellinis i musikalform burde bli en festforestilling. Problemet er at Rob Marshall aldri klarer å fange frustrasjonen som Contini (altså Fellini/Anselmi) opplever over sin dekadente berømmelse og påfølgende kunstneriske krise. Daniel Day-Lewis kjemper tappert og fjellstøtt i en nydelig castet hovedrolle, men blir også eneste lyspunkt i en film som mest av alt blir en reklame for dens eget innhold. Penelope Cruz spiller en dårlig versjon av det hun gjorde så mesterlig i Vicky Christina Barcelona; når hun ligger skrevende på gulvet og synger med sin svært spede røst blir det milevis fra sexy – snarere vulgært og flaut. Sofia Loren ser og høres ut som hun kommer rett fra vokskabinettet og Judi Dench er liksom bare Judi Dench den lille spilletiden hun får boltre seg på. Marion Cotillard og Nicole Kidman er heldigvis langt bedre, av den enkle årsak at de faktisk kan synge. Især Kidman får et nydelig nummer – et av de få sangene man faktisk kan høre på med en viss glede. Ellers er det stort sett bare hit’en Be Italian som svinger skikkelig.

Og apropos å svinge: regissør Marshall er jo mildt sagt ikke uerfaren med å koreografere imponerende dansenumre. På dette punktet lykkes han også ofte. Noen numre er storslåtte og såpass kreativt forløst at de kan nytes helt uavhengig av den uengasjerende historien. Dog synes jeg ikke han får til den dirrende pulsen og forførende rytmen fra fantastiske Chicago. Den filmen vant i sin tid en svært velfortjent Oscar for beste klipp, og det var nettopp saksingen som gjorde den så mesterlig temperert og uimotståelig fengende. Der Chicago gikk tett innpå danserkroppene uten å fremstå som fetisjistisk, holder Nine seg mer til totalbilder – altså et mer utpreget teatralt uttrykk. Men når disse sekvensene kombineres med solonumre der kameraet nesten faller ned i blusen eller trusa på kjendisdamene blir resultatet dessverre nokså rotete og uelegant.

Til musikal å være er Nine overlesset med dialog uten sang; her finnes endeløse scener som skal forklare oss Continis tilstand uten at vi på noe tidspunkt trer inn i karakteren hans. Å si at universet er for karikert vil nesten være en selvmotsigelse for en som elsker Federico Fellini, hvis varemerke nettopp er det outrerte og karnevalistiske. Men selv om Fellinis filmer riktig nok er tungt sminket, finnes det alltid et liv bak pudderet og solbrillene; på et eller annet plan er de humanistiske. Her er alle laget av vaskeekte papp og da blir det vanskelig å dykke inn i hjertesmerter, romanser, menneskefobi og det som mer dramatisk er. Dog er ikke Nine direkte kjedelig – det er såpass mye spektakkel i mise-en-scène at øyelukkene forblir åpne. Kostymer og scenografi er akkurat så lekkert som man kan forvente og Dion Beebes fotoarbeide er kledelig glatt og fargesprakende. Dessuten er en del sekvenser i sort-hvitt, og selv om jeg synes disse er litt dårlig integrert, er de nydelig lyssatt (Beebe vant forøvrig en Oscar for Marshalls forrige film, floppen Memoirs of Geisha).

Skal man leke seg med Fellini må man gjøre det med stor respekt og et talent som strekker seg langt utover å mestre storslått koreografi. I Chicago var Marshall også en glitrende forteller, med et filmspråk som tok pusten fra de fleste som rocket med føttene til Cellblock Tango. I Nine har denne flyten sunket ned i jorda og sangene fremstår altfor ofte som vrælete karaokenumre. Fellini-referansene blir hule og i sum nesten mer hetsende enn hyllende.

Jeg har tatt en prat med en italienske mesteren. Han skal hilse og si at han vrir seg i graven.