«Begrepet ^[1]» er en spalte der vi enkelt forklarer opprinnelsen og betydningen av et begrep knyttet til filmens verden.

Diegesis, i hvert fall innen filmens verden, er det universet filmen skaper for seg selv, og som er uavhengig av den virkelige verden utenfor. Alt som skjer innenfor dette universet kalles for diegetisk. Innenfor dette universet er alt det filmens karakterer kan sanse og være en aktiv del av, mens det som skjer utenfor, eksempelvis musikk eller en voice-over, og kan ikke sanses av noen karakterer, kalles for ikke-diegetisk. Musikk og voice-over et godt eksempel på ting vi som tilskuere kan sanse, men filmens karakterer (i de fleste tilfeller) ikke kan. Musikken er der for å fremkalle visse følelser i oss som tilskuere, og vi er inneforstått med at karakterene selv ikke kan høre den samme musikken. Setter eksempelvis en av filmens karakterer på en platespiller eller noe annet linkende, kan både vi og alle karakterene i scenen sanse musikken. I tillegg er alle rotorlyder, eksplosjoner, skudd osv. innenfor diegesen.

Eksemplet under er hentet fra Apocalypse Now ^[2], og her ser vi hvordan musikken, Valkyrierittet ^[3], forholder seg til diegesen. Både vi og alle filmens karakterer sanser den, men likevel beveger den seg i gråsonen mellom diegetisk og ikke-diegetisk musikk. Vi ser kilden og lydens opphav, men etter hvert tar musikken fullstendig overhånd og den virker som om den går over til ikke-diegetisk etter hvert. Helt til Kilgores helikoptre når stranden hvor «Charlie don’t surf».