Basert på en bok av C.D. Payne, utspilles Youth in Revolt som en oppveksthistorie fortalt fra godt bevandrede stier. Nick Twist er den naive og kåte tenåringsgutten som drømmer om det han ikke får med andre enn seg selv – sex – der han bor med sin fraskilte mor uten samme problem. Når han under en trailerpark-ferie med familien opplever å bli stormforelsket i en jente «way out of his league», erkjenner han nødvendigheten av en personlighetsendring for å oppnå den kjærligheten og kjødeligheten som driver ham.

Herav skaper han sitt dristige alter ego, Francois Dillinger, i håp om å kapre den franskelskende Sheeni med selvsikker og kultivert eleganse. Der den uskyldige Nick ikke når gjennom, overtar Francois som en kåt djevel på skulderen med replikker av typen: «I want to tickle your belly button… From the inside» og «I’m gonna wrap your legs around my head and wear you like the crown that you are».

I en setting skapt for Michael Ceras forsiktige komedie, fungerer dette tidvis treffende i den grad du er bekvem med Ceras ensidige underfundighet i 90 sammenhengende minutter. Youth in Revolt er den naturlige fortsettelsen på karrieren Cera har skapt for seg selv, som ganske sikkert blir hans suksess like mye som forbannelse. Hvor går veien videre?

Et ujevnt manus med litt for mange hvileskjær mellom de virkelig vittige poengene, hjelper ham heller ikke opp til de store høyder. Men enda verre er det at Ray Liotta og især Steve Buscemi underbrukes i lettvinte og kjedelig karikerte biroller.

Til slutt blir Youth in Revolt en skuffende slapp komedie. Oppveksthistorien er tidvis sjarmerende, og i noen minutter er det fortsatt morsomt å observere Michael Cera sitte, gå og snakke på den snåle Cera-måten. Filmen for øvrig kan naturlig plasseres i føljetongen av moderne amerikansk indie-komedie, i selskap med den Oscar-nominerte og langt mer vellykkede Juno – naturligvis også med Michael Cera. I likhet med nevnte Juno, har Youth in Revolt det intellektuelle og popkulturelle referanseapparatet i orden; det snakkes om Fellini, Serge Gainsbourg, À bout de souffle og Albert Camus. Uten at filmen oppleves som mer berikende av den grunn. For verken som komedie, oppvekst- eller kjærlighetshistorie er dette en innertier.