Mel Gibson har tidligere vært hevnende pappa i filmer som Ransom og den undervurderte, groteskt underholdende Patrioten. Hans kombinasjon og villskap og varme gjør han til den ultimate hevner; han kan kan hugge av armer og bein så blodet spruter på kameralinsen og likevel leses som en kjærlighetens kriger. Etter hele syv års pause som filmskuespiller har det blitt større interesse for Gibson som omdiskutert regissør enn actionikonet han var på åtti- og nittitallet, og jeg reagerte med overraskelse da han omsider skulle gjøre comeback foran kameraet med Edge of Darkness.

Thomas Craven (Gibson) henter datteren Emma på flyplassen og har gjort i stand en bedre middag. Emma begynner plutselig å brekke seg og blir rammet av voldsom angst mens hun hikster frem at det er noe viktig hun ikke har fortalt Thomas. På vei ut for å kjøre til legevakten blir Emma skutt og dør momentant. Det tas for gitt at målet egentlig var Thomas, ettersom han er politimann, men Emmas hemmelighet får Thomas til å betvile dette. Derfor begynner han å grave i forholdene på datterens  arbeidsplass: Northmoor-kompaniet, der Emma viser seg å ha oppdaget en mistenkelig produksjon av atomvåpen.

Med dette utgangspunktet bare økte forventningene om en hardkokt hevnthhriller der gode gamle råtass-Mel slår i stykker skurkene i stor stil. Men har han rett og slett blitt for gammel?

Regissør Martin Campbell er ikke helt tapt bak en vogn. Han står bak de to beste James Bond-filmene i nyere tid (GoldenEye og Casino Royale) og har vist et talent for å forene voldsomme actionsekvenser med en noenlunde engasjerende fortellinger. Og selv om trailere og annet promomateriale har antydet at Edge of Darkness er en heidundranes actionfilm, er den overraskende dialogtung – her skytes det ikke uten tydelige motiver og konsekvenser. Dette høres sikkert ut som en styrke, men paradoksalt nok er det filmens største svakhet; det snakkes rett og slett for mye her. Dialogen er stivbeint og mest av alt en informasjonsstrøm, og man tar seg i å ønske at alt dette ble formidlet på en mer dynamisk måte. Som antydet er filmens eksposisjon er uhyre effektiv og bærer bud om en skikkelig katt- og muslek. Da er det desto mer skuffende at dette adrenalinkicket uteblir; Edge of Darkness vier mest tid til å vise Gibson foreta en uendelig lang forhørsturné, slik at vi sakte men sikkert skal få viklet opp filmens underliggende mysterium (som deretter kan legitimere et par slitne likvideringer). Foruten at dette strengt tatt er langtekkelig er det største problemet av man så altfor tidlig gjetter seg til løsningen; alt kokes på så lav varme at kjøttet løsner fra hverandre. Med så mange hint underveis skal man ha rimelig sløve øyelokk for å bli sjokkert over vendingene i historien.

Edge of Darkness er ikke direkte dårlig; den er velprodusert, nokså godt spilt og til en viss grad engasjerende. Men i forhold til hva man burde tillate seg å forvente av et samarbeid mellom Campbell og Gibson er dette mildt sagt skuffende. Dessuten får vi på Gibsonsk manér en religiøst anlagt avslutning av så sviskete kaliber at selv slutten i The Matrix Revolutions (du vet, den som ser ut som noe fra en Jehovas vitne-brosjyre) fremstår som subtil.