frame-by-frame-8

Frame by Frame #8

Montages kan i dag presentere en reportasje fra Frame by Frame #8, skrevet av gjesteskribent Bjørn Amundlien. Bildene er tatt av vår fotograf Carsten Aniksdal.

Foreningen for animert film inviterte forrige helg til heldagsseminaret Frame by Frame for åttende gang. Arrangementet er et åpent seminar der det norske animasjonsmiljøet samles for å se ny, norsk animasjon og la seg inspirere av internasjonale gjester. Programmet i år var solid, men dessverre var ikke oppmøtet på Frogner Kino denne lørdagen like bra. Kanskje hadde sol og skyfri himmel en del av skylden – dog er dette arrangementet mer unikt enn selv solskinnsdager i Norge, så animatører eller interesserte burde ha kjent sin besøkelsestid.

Men bra da at vi kan gjenfortelle noen av begivenhetene her på Montages. Til å begynne med, muligens å vekke de som hadde møtt opp tidlig, ble det vist en serie ferske internasjonale innslag i samarbeid med Visueltdagene under banneret ”Visuelt screening”. Vi fikk servert et knippe filmer av høy kvalitet, fra det genuint morsomme som gjør-det-selv-musikkvideoen Bubblicious, til det mer betagende vakre, som prosjektet Scintillation:

Et av de store internasjonale navnene som var forhåndsannonsert var Andy Gent som hadde modellansvar i fjorårets Den fantastiske Mikkel Rev. Dessverre var Gent redd for vulkanasken, og tok ikke sjansen på å komme. Som erstatning fikk vi isteden gode innblikk i noen norske produksjoner; to oppdragsfilmer for Barne-, ungdoms- og familieetaten av Storm Studios, og den ferske kortfilmen Julenilssen. De fire animatørene stilte opp til Frame by Frame med imponerende gode presentasjoner på kun to dagers varsel. De to filmene for Barnevernet skiller seg fra sedvanlige oppdragsfilmer med sin alvorlige klangbunn og gjør solid inntrykk. Animatørene Endre Skandfer og Olve Askim understreket også at utfordringen med tematikken gjorde at prosjektet var givende og føltes viktig. Filmene er i en litt røff linetest/storyboard-stil og et monokromt palett, men uttrykket er gjennomført og kler tematikken bra. I prosessen gjorde de seg kjent med 2D-animasjonsprogrammet TVPaint, som vi fikk et såpass godt innblikk i at foredragsholderne følte seg nødt til å presisere at de ikke jobbet for dem.

Mats Grorud og Robin Jenssen står bak Julenilssen, som omhandler en eldre mann i Narvik sitt møte med historien bak julenissen, fra St.Nicolas til Coca Cola. Filmen er inspirert av radioprogrammet ”Mytekalenderen” av Terje Nordby, som vi hører utdrag fra underveis. Skillet mellom rammehistorien og julenissemyten markeres i stilveksling mellom dukkeanimasjon og flatere, tradisjonell cut-out. Vi fikk et bredt utvalg av bakommateriale presentert fra «to år i en kjeller med dårlig luft». I motsetning til den foregående presentasjonen, er dette en film hvor animasjonen er gjort for hånd. Filmen var stemningsfull og vakker, og vil i tillegg til festival-distribusjon fra NFI forhåpentligvis bli å se på NRK med tiden. Jeg setter en femmer på at den dukker opp til jul!

Kine Aune

Neste gjest på programmet var Kine Aune, som regnes som en virkelig pioner i norsk animasjonsfilm. Hun har vært i miljøet siden 70-tallet, og har regissert en mengde filmer. Hun har jobbet med forkjellige animatører og stiluttrykk for å kle sine historier best mulig. Vi fikk se to av hennes tidligere filmer, Kjenn Føtter-leken (1980) og Kyss Katta (1991). Alle hennes tidlige filmer er gjort på 35mm, men nå er hun aktuell med sin første dataanimerte film, Bakeren, basert på Inger Hagerups berømte dikt. Denne gjør hun i samarbeid med Qvisten Animasjon. Vi fikk se noen stills og en kjapp animasjonsprøve, og det så unektelig bra ut. Hun kunne avsløre at lydsporet består av rapping og beatboxing eksklusivt! Filmen blir 4 minutter lang og skal være ferdig om et par måneder.

Georgina Hayns presenterer sine dukker.

Etter dette var det på tide å forlate jorden, og besøke en annen planet. Slik føltes det i alle fall, da Georgina Hayns kom og ga oss et innblikk i arbeidet med en av fjorårets store animasjonsfilmer Coraline og den hemmelige dør. Hayns er britisk, interessert i dukker og viktorianske klær fra barnsben av og slo seg opp som dukkemaker hos selskapet MacKinnon & Saunders som har laget figurer for bla. reklame, barne-TV og kortfilm. Selskapet fikk smaken av Hollywood da Tim Burtons studio tok kontakt og ville ha produsert dukker til Mars Attacks!. Flere dukker ble produsert, men dessverre valgte de til slutt å gjøre animasjonen i den filmen digitalt. Dette føltes som et slag for britene, men dørene åpnet seg på ny da de fikk dukkeansvaret for Corpse Bride noen år senere. Georgina forlot deretter selskapet, og stod alene som character fabrication supervisorCoraline og den hemmelige dør. Denne produksjonen og de krav som ble stilt til design og animasjon gir inntrykk av at dette må være et av de mer ekstreme stop-motion prosjekter som er gjort.

En av dukkene Hayns hadde med seg til Frame by Frame.

Til presentasjonen hadde hun tatt med den originale Coraline-dukken, og en skuff med tilhørende ansiktsdeler. Som på langt nær var alle -- Coraline hadde totalt 450 ansiktsdeler satt sammen av over- og underdeler med små magneter (den synlige skjøten ble fjernet digitalt). Dette gav et utall uttrykksmuligheter, og bidro til den flytende animasjonen i filmen. Flere dukker hadde dette replacement-systemet, og vi fikk se et glimt av et svært skap fullt av ansiktsdeler.Andre dukker igjen var basert på klassiske ”head-mechanics”, eller en miks, som f.eks. faren til Coraline som hadde tre forskjellige hoder med avansert mekanikk for bevegelse av de forskjellige delene. Av videre ultranerding fra Coraline og den hemmelige dør kan nevnes klærne strikket av en dedikert dame med tynne nåler, 250 forskjellige dukker hvorav flere med klesskift, de 450 hundene som ble laget for én scene og ett shot med svevende figurer og avansert rigging som tok tre måneder å gjøre og ble klippet fra filmen. Georgina rundet av med å vise noen timelapser som ble tatt under animeringen, og ga enda et inntrykk av det enorme arbeidet som lå til grunne.

Torben Meier

Neste taler ut var Torben Meier som representerte Studio Soi. Studio Soi er en suksessfylt historie om syv animatører utdannet ved animasjonsinstituttet i Ludwigsburg som slo kreftene sammen i 2002. I dag har de en rekke produksjoner av høy kvalitet bak seg, med kunder som eksempelvis BBC og MTV og massevis av priser å vise til. Meier viste en showreel over tidligere verker, men fokuserte etter det på to nyere filmer. The Gruffalo er en TV-film på en halvtime for BBC basert på den etter sigende mest solgte barneboka det siste tiåret. Vi fikk se hvordan de visuelt forsøkte å følge illustrasjonene i boka. Settene ble bygd fysisk i studio, men karakterene ble av budsjettmessige hensyn animert i Maya og compet inn. En av de mest imponerende faktorer ved produksjonen var at de fikk bygget en motion capture-rigg for kameraet delvis i Lego, styrt med lego-programvaren Mindstorms!

I filmen lå også en narrativ utfordring, da boken er på rim og kan leses på 5 minutter. Det var ikke ønskelig å legge til ord i filmen som skulle være fem ganger så lang. En liten rammehistorie ble lagt til, men filmen utmerker seg med lengre stemningsfylte sekvenser, og et fortellertempo som evner å få både små barn og barnslige voksne til å synke inn i fabelen. Filmen hadde etter sigende ti millioner seere da den ble sendt på BBC. Den har også vært vist på NRK. De voksne vil nok kanskje få enda mer ut av Der Kleine und Das Beist, en film hvis skilsmissetematikk er glimrende skildret fra barnets synspunkt. Denne produserte Soi delvis samtidig med The Gruffalo, i et mer beskjedent, men veldig virkningsfullt uttrykk.

Norske animasjonsfilmskapere.

På slutten av dagen var scenen overlatt til våre hjemlige animatører, og vi fikk presentert et knippe produksjoner fra siste år. Kråkebollebilly er en herlig fyr, og det var interessant å se Jason sine karakterer bevege seg i Shhh. Som de hjemlige glimt vi fikk tidligere på dagen, bekreftet dette segmentet at vi sitter på mye talent her på berget, selv om dette nødvendigvis kanskje gav et litt ujevnt inntrykk etter å ha sett så mye av internasjonal klasse tidligere på dagen. Muligens begynte jeg å bli sliten også, etter ni timer i setene på Frogner Kino.

Frame by frame-seminaret er en glimrende mulighet for animatører og andre interesserte til å få kjennskap til hva som foregår i de ulike plan, fra det uavhengig uavhengige som lages i naboens kjeller til det internasjonale topplan. Det viser oss at det gror bra her til lands, og at det er massevis av talent som fortjener å satses på. Studio Soi sin presentasjon viser litt av hva som kan skje når slike talenter slår kreftene sammen, og innblikkene i Coraline-produksjonen viser at det nærmest ikke finnes grenser hvor langt det er mulig å ta det. Kine Aune sa det veldig enkelt: «Gi aldri opp!».

Tekst: Bjørn Amundlien, Foto: Carsten Aniksdal

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>