Rodrigo Santoro og Jim Carrey i «I Love You Phillip Morris»

Homofili og komedie. En farlig miks. I hvert fall hvis du er en amerikansk produsent, eller et stort amerikansk distribusjonsselskap. Selv om denne filmen har store stjerner som Jim Carrey ^[1] og Ewan McGregor ^[2] kan man risikere at publikum ikke synes det å se Carrey ta en mann bakfra er så gøy at de vil betale for å se det. Derfor måtte det til et europeisk produksjonsselskap med Luc Besson ^[3] i spissen for å få denne filmen på (europeiske) kino(er). Dog med tilbakeholden distribusjon. Synd, for dette er en morsom og annerledes film.

Filmen er basert på boken I Love You Phillip Morris: A True Story of Life, Love, and Prison Breaks ^[4], og handler om den faktiske Steven Russell ^[5] og hans meritter. Hele prosjektet ble møtt med skepsis fra begynnelsen av. Produksjonsnotatet pressen har tilgang på forteller om følgende hendelse da manusforfatterne søkte etter finansiell støtte hos et større produksjonsselskap:

Because it was Miramax Books, the first call for development funding was to Miramax. “We pitched it over the phone as a gay prison escape movie and they went very quiet,” says Ficarra.

Etter å ha sikret Jim Carreys deltakelse i prosjektet var neste punkt på programmet å finne en regissør, noe som også viste seg å være meget vanskelig. Det hele endte opp med at manusforfatterne Glenn Ficarra ^[6] og John Requa ^[7] måtte ta regissørjobben for å kunne realisere prosjektet, og det ser ikke ut til at deres første film lider under dette.

Samspillet mellom Carrey og McGregor er troverdig. Carrey briljerer som en seriøs skuespiller, men har selvsagt glimt i øyet i komiske situasjoner.

Samspillet mellom Carrey og McGregor er troverdig og rørende, og man får ofte se hvorfor amerikanske distribusjonsselskap ikke har turt å røre filmen med ildtang. Karakterene er ikke overspilte eller tilgjorte, noe man lett kan frykte når homofili skal portretteres i en komedie. Carrey må trekkes fram som den som virkelig skiller seg ut og har klart å tone ned carreyismen vi alle er kjent med – på godt og vondt. Selvsagt får vi se hans glimt i øyet og stilsikre komikk, men han klarer å gjennomføre rollen på en måte som gjør at vi faktisk får sympati for den forskrudde hjernen og logikken til Steve Russell.

Per dags dato virker det som om filmen får en meget begrenset distribusjon, selv her på det europeiske markedet (ifølge Wikipedia). Det er synd, for dette er en film som ikke mangler noe på kvalitets- eller aktualitetsfronten, så det er derfor et godt tegn at norske kinoer er villig til å ta den inn i varmen. Den er med på å avvæpne tabuet bak tematikken ved bruk av humor, og er en av få filmer der store stjerner innen filmverden tør utfordre det imaget som er bygget opp rundt dem. Hvordan stiller den så i forhold til andre filmer som tar opp homofili? Det første som skiller den er en utpreget og røff form for humor, men som aldri passerer grensen til det ufine eller usmakelige (nå skal jeg innrømme at min egen preferanse for slik humor er ganske ekstrem). Selvsagt kommer den ikke helt opp til Brokeback Mountain ^[8], Milk ^[9] eller andre liknende filmer, men det er fordi de representerer to ulike genre som egentlig ikke kan sammenliknes. Det som Brokeback og Milk tar opp, altså problemer knyttet til å skjule sin legning, tapt mannlig kjærlighet og homofiles naturlige rettigheter, er ikke I Love You Phillip Morris‘ hovedmål. Denne filmen ønsker å få deg til å le, samtidig som du holder lommetørklet klart når det trengs. Og nettopp hvordan filmen bygges opp, og at den regisseres av manusforfatterne gjør at den sitter som et skudd.

Dette er en godt gjennomført boy meets girl-komedie, som har skiftet navn til boy meets boy, og den eneste forskjellen er at man i dette tilfellet lar seg overbevise av Carrey og McGregor enn en eller annen dårlig B-skuespiller og en uvesentlig lettkledd ungpike. Blir noen støtt av å se Carrey og McGregor kysse, bør vedkommende sporenstreks finne seg en psykiater for å snakke ut som sine latente problemer.