Vold og rock & roll i Kick-Ass

Kick-Ass kunne ha vært et post-Tarantino-helvete uten like. Referanser på referanser – som smør på juleribba. Dessuten konstruert for hipster-generasjonen for å gjøre det hele ekstra kalkulert og uspiselig. Men, for å beholde matmetaforene: Kick-Ass er en så gjennomgripende fet film at det drypper.

Riktignok halter den litt i begynnelsen. En lite inspirert fortellerstemme (som med hell kunne vært droppet fra hele filmen) bærer bud om en ytterst konvensjonell high school-satire med superhelt-twist, inkludert en Superbad-gjeng med stusselig utseende og tegneseriemani. Og den typiske helten, Dave/Kick-Ass (Aaron Johnson), som sikler etter skolens heiteste babe; tilsynelatende sjanseløs i kampen om å få smake på frukten. Og attpåtil får vi Spider-Man-referanser så sirupsseige at jeg tidlig stålsatte meg for en av disse velproduserte, småmorsomme skuffelsene som hauses opp av uforståelige årsaker.

Det gledelige er at alle disse innvendingene slukner raskt. Med en gang Dave bestemmer seg for å skape en superhelt-identitet blir filmen et overflødighetshorn av gode og til dels originale ideer som fungerer langt bedre enn forventet. Dels skyldes dette at Kick-Ass er helt skamløs; det later til at filmskaperne har gjort akkurat hva de har hatt lyst til, og det er overskridende og derfor gøy å se et barn slå og bli slått til blods, kalle skurkene for «cunts» og danse seg bekymringsløst gjennom et ideologisk minefelt.

Elleveåringen Hit-Girl er denne filmen. Chloe Moretz har en imponerende komisk timing og en karisma som gjør at hun eier absolutt alle scenene hun er med i, og det er heldigvis mange av dem – især i den adrenalinpumpende, hemningsløse sisteakten. Der fyker armer og bein mellom vegger og tak og blodet spruter, som var det i Kill Bill. Volden er sjokkerende grafisk, men det er balansen mellom det artige og grusomme som blir filmens force.

Regissør Matthew Vaughn gjør et imponerende arbeid med å sy den nokså rotete fortellingen sammen til en velfungerende helhet; de visuelle løsningene er smarte og lekne. Når filmen også blir stemningsfull, skyldes dette i stor grad det vidunderlige soundtracket. Liam Howlett fra The Prodigy har bidratt til å remikse og omarrangere gamle låter til filmmusikk, og man kan spore alt fra Elvis til Ennio Morricone og ikke minst Danny Boyle-komponist John Murphy. Å gjenbruke det gåsehudfremkallende temaet fra det oversette scifi-eposet Sunshine føles spesielt inspirert.

Jeg kan ramse opp mindre innvendinger. Den viktigste av dem er vel at Aaron Johnson aldri blir særlig engasjerende i hovedrollen – han er rett og slett litt tam og uttrykksløs. Det samme kan sies om Christopher Mintz-Plasse (McLovin fra Superbad) i rollen som nestenskurken Red Mist. Og filmen ville muligens tjent på litt strammere klipp og færre digresjoner underveis.

Men Kick-Ass er først og fremst en vellykket, råsmart, forfriskende og regelrett skjønn underholdningsfilm som banker gørra ut av de fleste kommersielle filmene på kino akkurat nå. Når Nicolas Cage gjør sin herligste rolle på flere år som Hit-Girls pappa, Big Daddy, må en bare smilte bredt av alt sammen.