^[1]

Kick-Ass ^[2] kunne ha vært et post-Tarantino-helvete uten like. Referanser på referanser – som smør på juleribba. Dessuten konstruert for hipster-generasjonen for å gjøre det hele ekstra kalkulert og uspiselig. Men, for å beholde matmetaforene: Kick-Ass er en så gjennomgripende fet film at det drypper.

Riktignok halter den litt i begynnelsen. En lite inspirert fortellerstemme (som med hell kunne vært droppet fra hele filmen) bærer bud om en ytterst konvensjonell high school-satire med superhelt-twist, inkludert en Superbad ^[3]-gjeng med stusselig utseende og tegneseriemani. Og den typiske helten, Dave/Kick-Ass (Aaron Johnson ^[4]), som sikler etter skolens heiteste babe; tilsynelatende sjanseløs i kampen om å få smake på frukten. Og attpåtil får vi Spider-Man ^[5]-referanser så sirupsseige at jeg tidlig stålsatte meg for en av disse velproduserte, småmorsomme skuffelsene som hauses opp av uforståelige årsaker.

^[6]

Det gledelige er at alle disse innvendingene slukner raskt. Med en gang Dave bestemmer seg for å skape en superhelt-identitet blir filmen et overflødighetshorn av gode og til dels originale ideer som fungerer langt bedre enn forventet. Dels skyldes dette at Kick-Ass er helt skamløs; det later til at filmskaperne har gjort akkurat hva de har hatt lyst til, og det er overskridende og derfor gøy å se et barn slå og bli slått til blods, kalle skurkene for «cunts» og danse seg bekymringsløst gjennom et ideologisk minefelt.

Elleveåringen Hit-Girl er denne filmen. Chloe Moretz ^[7] har en imponerende komisk timing og en karisma som gjør at hun eier absolutt alle scenene hun er med i, og det er heldigvis mange av dem – især i den adrenalinpumpende, hemningsløse sisteakten. Der fyker armer og bein mellom vegger og tak og blodet spruter, som var det i Kill Bill. Volden er sjokkerende grafisk, men det er balansen mellom det artige og grusomme som blir filmens force.

^[8]

Regissør Matthew Vaughn ^[9] gjør et imponerende arbeid med å sy den nokså rotete fortellingen sammen til en velfungerende helhet; de visuelle løsningene er smarte og lekne. Når filmen også blir stemningsfull, skyldes dette i stor grad det vidunderlige soundtracket. Liam Howlett fra The Prodigy har bidratt til å remikse og omarrangere gamle låter til filmmusikk, og man kan spore alt fra Elvis til Ennio Morricone og ikke minst Danny Boyle ^[10]-komponist John Murphy ^[11]. Å gjenbruke det gåsehudfremkallende temaet fra det oversette scifi-eposet Sunshine ^[12]føles spesielt inspirert.

^[13]

Jeg kan ramse opp mindre innvendinger. Den viktigste av dem er vel at Aaron Johnson aldri blir særlig engasjerende i hovedrollen – han er rett og slett litt tam og uttrykksløs. Det samme kan sies om Christopher Mintz-Plasse ^[14] (McLovin fra Superbad) i rollen som nestenskurken Red Mist. Og filmen ville muligens tjent på litt strammere klipp og færre digresjoner underveis.

Men Kick-Ass er først og fremst en vellykket, råsmart, forfriskende og regelrett skjønn underholdningsfilm som banker gørra ut av de fleste kommersielle filmene på kino akkurat nå. Når Nicolas Cage ^[15] gjør sin herligste rolle på flere år som Hit-Girls pappa, Big Daddy, må en bare smilte bredt av alt sammen.