triumferende-eleganse-i-polanskis-skyggen

Omtale

Triumferende eleganse i Polanskis Skyggen

Ofte tar jeg meg selv i å savne den klassiske filmkunsten. Et definisjonsspørsmål selvfølgelig, men for meg er dette synonymt med den tidlige Francis Ford Coppola, Brian De Palma, og gamle mestere som Alfred Hitchcock og Roman Polanski. De to sistnevnte var med på å definere filmspråkets muligheter til å skape suspense, og på mange måter fanget de menneskehjernens logikk, gjennom å pirre vår nysgjerrighet og påfølgende innlevelse ved å hele tiden holde tilbake informasjon. I North by Northwest opplever vi den samme frustrasjonen som Cary Grants hovedkarakter, fordi vi ikke på et eneste tidspunkt får vite mer enn ham – den uskyldige mannen som ufrivillig trekkes inn i et nett av farlige konspirasjoner. Jack Nicholsons privatetterforsker er fluen som havner i Chinatowns spindelvev, der et tilsynelatende uskyldig spaningsoppdrag blir en lek med døden.

Dagens thrillere er gjerne rotete, sensasjonspregede, og med en krampeaktig trang til å underholde (evt. holde under) sitt publikum, uten retningssans eller selvbevissthet. For meg er thrilleren selve ursjangeren, men ingen krever mer av den som står bak kameraet. Hitchcock gav en oppskrift som har påvirket senere filmhistorie mer enn noe annet, men forbløffende få har maktet å kopiere hans kjølige eleganse og uhyre kontrollerte uttrykksform. En av dem som har mestret det er nettopp Roman Polanski. Den skandaleomsuste polakken har en helt egen stil og ofte et mer ekspressivt og urovekkende kunstnerisk prosjekt enn Hitchcock, men han besitter den samme evnen til å fortelle tydelig gjennom en bestemt sammensetning av bilder. På samme måte som hos Hitchcock, kan man forstå Polanskis filmer på et intuitivt nivå – nesten fysisk. Man kan skru av lyden og likevel få med seg alt.

En slik fysisk, direkte primitiv filmopplevelse fikk jeg med Martin Scorseses fantastiske Shutter Island tidligere i år, og den kunne alene ha reddet filmvinteren, men selv Scorseses barokke penselstrøk kan ikke komme helt opp til den usannsynlig velartikulerte trykksverten i Polanskis triumferende mesterverk Skyggen (The Ghost Writer).

En navnløs «ghost writer» (Ewan McGregor) – en som skriver tekster under andres navn – får det prestisjefulle oppdraget å fullføre den tidligere, britiske statsministeren Adam Lang (Pierce Brosnan) sine memoarer. Skyggeskribentens forgjenger, Mike McAra, er nettopp blitt funnet død, skylt i land på en øy Lang og hans hustru (Olivia Williams) har som sitt amerikanske tilholdssted. Mange mistenker selvmord, men ingen vet hvorfor. Når The Ghost begynner å sette seg inn i Langs historie nøster han opp politiske konspirasjoner som kan koste ham livet. Jo mørkere mysteriet viser seg å være, jo mer sprer paranoiaen seg over den forblåste øya, og The Ghost begynner å frykte at han aldri vil komme seg levende derfra.

Fra første scene begynner Skyggen å fortelle en historie; en bil er forlatt på en ferge, og allerede på dette tidspunktet spør vi oss om hvem, hva og hvor. Videre byr Polanski – med sin sjeldne begavelse som manusforfatter – på en svært effektiv eksposisjon, der vi får grep om utgangspunktet og blir kjent med McGregors tørrvittige og stillfarent karismatiske hovedkarakter. Deretter sitter han på den samme fergen McAra skal ha hoppet i døden fra, og ankommer Langs mildt sagt eksklusive residens. Han blir satt inn i arbeidsrutinene av Amelia Bly (den alltid like tiltrekkende Kim Cattrall, som til tider påminner om Polanskis hustru Emmanuelle Seigner) og får tildelt McAras forlatte manuskript. Hver eneste scene er fylt med informasjon, uten å virke overstrømmende; her eksisterer en beundrigsverdig stringens og en gammeldags, bekmørk eleganse som få eller ingen av dagens samtidige filmskapere kan oppnå. Ikke siden Chinatown har jeg opplevd Polanski som en mer autoritær og skråsikker filmskaper.

Filmen kokes på lav varme, slik at boblene først kommer i siste akt, og den intense, vibrerende stemningen holdes gjennom hele filmen, mye takket være Pawel Edelmans fremragende fotoarbeide. På mesterlig vis rammer han inn den iskalde, hypermoderne scenografien i Langs etterhvert klaustrofobiske hus med et regnpiskende og forblåst øylandskap. Flakkende lys og truende skygger signaliserer til enhver tid at noe fryktelig ligger gjemt under overflaten – akkurat som den dirrende heten fortalte oss det samme i Chinatown. Alexandre Desplats suggererende musikk – et høydepunkt i komponistens allerede imponerende karriere – bidrar til å fremheve Polanskis bekmørke, umiskjennelige humor, med sine lekende toner som drar linjer til både Bernard Herrmann og Jerry Goldsmith. Skuespillerne er også gjennomgående perfekte – især McGregor og Williams har et dirrende samspill.

Polanski er aldri overforklarende, og man sitter på nåler helt til rulletekstene. Istedet for å servere oss løsningen i et klassisk, oppnøstende klimaks, porsjonerer Polanski disse bitene over en kjede av scener som vi selv må sette sammen. Dermed bevares en nødvendig mystikk. Selve sluttbildet – som i sin kyniske briljanse er noe for historiebøkene – gjør at filmen stanser på en nervedirrende streng og aldri oppnår den bedøvende og kjedsommelige harmonien man er vant til.

Skyggen er en av Roman Polanskis aller beste filmer, og en lærebok i klassisk eleganse som fortjener å bli omstendig analysert og diskutert i årene fremover. En klassiker.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 9 kommentarer

  1. Daniel F N sier:

    Det skal også nevne at den legendariske Eli Wallach gjør en liten rolle i filmen.

  2. Christian sier:

    Elsket denne filmen! Den beste polanski filmen siden chainatown

  3. Martin Larsen sier:

    Likte filmen, men noen av løsningene virket kanskje litt enkle (CIA-informasjon ved litt google-søking, WTF?)

  4. Daniel F N sier:

    Ingen som bryr seg om at Eli Wallach var med? Han fikk til og med ekstra oppmerksomhet i rulleteksten.

  5. Eirik Pettersen sier:

    Kunne ikke vært mer enig. Det er ikke ofte jeg får en så genuin filmglede i kinosetet, men denne var så nær perfekt som mulig. Bortsett fra tre-fire skandaløst elendige greenscreenbilder, er dette en av mine absolutt favoritt filmer. Fantastisk!

  6. Jørgen Håland sier:

    Dette var kjedelige greier. Så ingen trailer, kjente ikke til filmen på forhånd. Kjæresten min hadde lånt den på biblioteket. Men offh. En så gjennomført trøtt Ewan McGregor har jeg ikke sett før, tror jeg. Han surrer rundt og vet ikke hva han gjør. Han trenger også tydelig en manager, for livet greier han så vidt å håndtere. Og for å ikke røpe slutten; slapt og veldig usannsynlig: De fleste surrer ikke rundt omkring midt i en bilvei (unntatt en trøtt Ewan McGregor).

    Enkelt og ganske kjedelig.

    Denne filmen får du billig, ja, hvis du i det hele tatt skal gidde, så får du lånt den på biblioteket.

  7. Stian sier:

    Jeg ble utrolig skuffet over Skyggen, som gjennomgående omtales som Polanskis beste siden 70-tallet. Klassisk filmkunst er en måte å si det på, utdatert filmspråk er en annen, som jeg synes ligger nærmere sannheten. Plottet er ok, men disposisjonen kunne vært så utrolig mye bedre! Det hele toppes av en miscasting av en annen verden. Jeg mener, Pierce Brosnan, liksom, og Kim Cattrall? James Belushi og Timothy Hutton avspises med latterlige biroller. Ewan McGregor er ok, utfra forutsetningene, og Olivia Williams kjører sin vanlige stil (kjørlig, intenst blikk, trutemunn, “sensuell”) men det er null kjemi skuespillerne gjennom. Og denne som jeg hadde gledet meg sånn til!

  8. Kim Rodden sier:

    Dersom du liker stive og meget skrevne dialoger, lite plausibelt skuespill, overdreven lyddesign, endimensjonale karakterer, off reaksjonslogikk, miscasting, kunstig dramaturgi, instrumentale plot points og føler på en stor Polanksi-nostalgi……….Please enjoy.

  9. Even G. Benestad sier:

    Jeg er en av de som mener denne filmen sitter som en kald kule. Stilen er ikke utdatert selv om regissøren velger å gå for noe annet enn vinglete håndholdt kamera som gjør 50% av publikum bevegelsessyke. Helt ærlig er jeg ganske lei av den. Til tross for at jeg ikke blir fysisk dårlig. Polanski velger en utrolig presis billedfortelling. Et sted midt i filmen er det en biljakt som ikke har annet spektakulært over seg enn at den er ekstremt spennende. Hvorfor er det feil å bruke Brosnan her? Etter min mening er han helt korrekt. Med tanke på hvem han egentlig er i filmen kan jeg ikke se for meg mange andre som kunne tatt rollen. Richard Gere kunne muligens gjort noe med den. Hovedpersonen er ganske klønete og det må han også være for at filmen skal gå fremover. Han er feil mann på feil sted til helt feil tid. Han graver seg ned i en sak han burde ligge langt unna. Jeg liker også filmens kjølige distanse. Det gjør den enda mer isende…

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>