Ruben Östlunds "Händelse ved bank"

KFF’10: internasjonalt konkurranseprogram

Ruben Östlunds "Händelse ved bank"
Ruben Östlunds "Händelse ved bank"

KFF’10: Undertegnede har i år som i fjor sittet i forhåndsjuryen for det internasjonale kortfilmprogrammet i Grimstad. Landets største kortfilmfestival byr også på den bredeste internasjonale programmeringen og det er selvsagt veldig spennende å få være med å plukke filmer. Årets filmer er hentet fra filmfestivalene i Rotterdam, Clermont-Ferrand, Berlin med flere, samt via de mange hundre dvdene som kommer inn til kontoret i løpet av en sesong. Vi har også plukket opp enkelte titler på internet.

Årets festival går av stabelen i perioden 16.-21. juni, og på de offisielle hjemmesidene finner du mer informasjon om både program og annet.

En kortfilm kan på sitt beste være et spisset og provoserende innlegg i samfunnsdebatten, et formfullendt stykke filmkunst av det slaget som brenner seg fast på netthinnen eller være x antall minutter med renspikket underholdning. Årets internasjonale konkurranseprogram har tatt mål av seg å vise kortfilmformatet i all dens bredde, med ytterligere målsetning om størst mulig internasjonal variasjon. En presentasjon av utvalgte godbiter bør allikevel starte i vårt naboland. Som i fjorårets program inntar svensk kortfilm en sentral plass i programmeringen. Årsaken er såre enkel – ingen lager bedre kortfilm enn svenskene om dagen, ingen har større bredde. Spennet fra Ruben Östlunds Gullbjørn-vinnende Händelse ved bank til Fredrik Anderssons Watch Alice Bleed demonstrerer dette til fulle. Den første er en nøysomt planlagt iscenesettelse av et bankran, der vi fra behørig avstand via én enkelt tagning får oppleve ranernes idioti, vitnenes apati og Östlunds etter hvert velkjente bitende satire. Det føles mest av alt som en teateroppsetning, der du er tilgodesett med plassen helt øverst i amfiet med fullstendig overblikk over absurditetene. Den samme avstanden har du ikke i Watch Alice Bleed, der Andersson misbruker og maltrakterer dukker med makaber detaljrikdom. Det starter med en halshugging, men blir mye verre når regissøren med teknisk finurlig bruk av stop-motion begår en av de mest urovekkende, men samtidig vakreste kortfilmene jeg har sett.

Traileren til Fredrik Andersons Watch Alice Bleed:

Grusomt er det også i Grimstad-gjenganger Christoph Rainers Catafalque, men igjen med en ytre skjønnhet av det hardtslående slaget. Historien om de to brødrene som drømmer seg bort fra farens terrorvelde, videreutvikler den ubehagelige portretteringen av menneskelig pyske i hans tidligere filmer Walrus og Fawn. I britiske By the Grace of God handler det også sannsynligvis (for vi vet aldri helt sikkert) om en form for sinnslidelse, om enn fremstilt med atskillig større komikk. Historien om Jürgen og hans reise til London og kampen for å innta sin rettmessige plass som tronarving, er både hysterisk morsom og usigelig trist. Raliza Petrovas film er utvilsomt et av høydepunktene i årets program, plukket fra årets filmfestival i Clermont-Ferrand.

Fra Colin Kennedys "I Love Luci"
Fra Colin Kennedys "I Love Luci"

Hennes landsmann Colin Kennedy byr også på en real latterbombe med den vittige og overraskende poetiske I Love Luci, en film som også byr på skuespillerprestasjoner av det kostelige slaget. På sjarmerende vis avkler den fordommene våre, samtidig som den sparker de som bør sparkes. I det hele tatt er satire tydelig en yndet sjanger i internasjonal kortfilm anno 2010, meget mulig fordi den med sin korte spilletid nødvendigvis må spisse budskapet deretter. Vel hører også den bitter-søte Bill Collector hjemme i denne kategorien; en kroatisk produksjon som ironiserer over fremmedfrykt og det å bli gammel.

Her er en smakebit fra I Love Luci:

Årets internasjonale konkurranseprogram byr på større geografisk variasjon enn på lenge. Hverdagsportretter preger mye av programmet, og ofte er evnen til å gi oss innblikk i en annerledes hverdag verdsatt over teknisk avanserte filmarbeider. Fire gode eksempler i så måte er Bassam Ali Jarbawis Chicken Heads, Le Ran-hees A Perm, Chloé Shaos Daughters og Chris Niemeyers Las Pelotas. Temaene er like forskjellige som landene de kommer fra, men i bunn ligger et familieideal og tanker om individets posisjon i konstelasjonen. Fra sveitsisk-argentinske Las Pelotas gjøglete ironisering over farsrolle og verdien av å få en skikkelig etterkommer, til kinesiske Daughters skildring av utfallet når en familie har for mange av dem.

"Daughters"
Fra Chloé Shaos Daughters

Familietematikken tas enda lengre i Gabriel Gauchets cubanske Efecto Domino og Katarzyna Klimkiewicz‘ polske Hanoi -- Warsawa, filmer som tematiserer betente tema i sine respektive hjemland. Det er i slike avgrensede og presise fortellinger at kortfilmformatet virkelig demonstrerer sitt potensiale som fortellerform, og samtidig viser styrken som kan ligge i noen få minutter film. Begge produksjonene tyr til drastiske virkemidler for å få frem sine poeng, og når vi har valgt å gi plass til to såpass lange novellefilmer, er det ganske enkelt fordi hvert minutt brukes for alt det er verdt. Der novellefilmen ofte bare blir en redusert spillefilm, er dette artikulerte, fullstendige fortellinger med mye på hjertet.

Her er traileren til Hanoi-Warsawa:

Programmet består i alt av fem bolker, som vil vises flere ganger i festivalperioden. Flere av regissørene kommer også på besøk, og vil diskutere filmene sine med publikum. Blant gjestene er Händelse ved bank-regissør Ruben Östlund, som også vil sitte i norsk kort-jury.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>