Fra Christopher Nolans «Inception»

Klart for invasjon fra Hollywood!

Fra Christopher Nolans «Inception»
Fra Christopher Nolans «Inception»

Den første Iron Man-filmen overrasket både Hollywood, kinosjefer og undertegnede. Med Robert Downey Jr. i tittelrollen, hadde Jon Favreau laget en freidig og forfriskende adaptasjon av den klassiske tegneserien om industrimagnaten Tony Stark og hans alter ego. Publikum visste også å følge opp med billettkjøp i mengder; 585,133,287 dollar spilte filmen inn på verdensbasis tilbake i 2008 -- et solid tall for en tegneserie som langtfra har den samme etablerte fanskaren som eksempelvis Spiderman eller Batman. Når nå Favreau, Downey Jr og de andre kickstarter sommersesongen med en ny utgave, er det utvilsomt et forventningsfullt publikum som igjen benker seg for metallisk klir og snertne replikker.

Jernmannen får nok ihvertfall to uker i tet på både europeiske og amerikanske kinolister, men deretter tar en atskillig eldre myte over de største kinosalene 12. mai. Robin Hood har vært servert i utallige varianter opp gjennom årene, de aller fleste lett forglemmelige. Om Ridley Scott greier å tilføre noe nytt vet vi ikke enda -- filmen har ikke hatt en eneste testvisning utenfor studioene. Trailerne har allikevel ikke gitt skikkelig gåsehud, snarere en følelse av resirkulerte kamerainnstillinger og kostymer, et litt tamt visuelt uttrykk og et fravær av brodd. Det hjelper ikke at både Russel Crowe og Cate Blanchett dessverre er litt for opplagte valg i de to hovedrollene, og at skuespillerstaben ellers er merkverdig fri for større birolleskuespillere. I sum ser det dessverre litt kjedelig ut, men meget mulig vil det vise seg å være akkurat det motsatte. Jeg krysser fingrene for en intens opplevelse, der de mørkere sidene ved historien har en tydeligere plass enn i tidligere adaptasjoner.

Fra Mike Newells «Prince of Percia: The Sands of Time»
Fra Mike Newells «Prince of Percia: The Sands of Time»

Om fordommene er store til Robin Hood, er de desto større til produsent Jerry Bruckenheimers nyeste franchise. Filmatiseringen av dataspillet Prince of Persia: The Sands of Time ser ikke en gang ut som film, men som nettopp et dataspill og det av veldig gammelmodig merke. Der Bruckenheimer nok håper dette skal posisjonere seg som en ny Pirates of the Caribbean-serie, minner det mer om atskillig mindre sofistikerte blockbustere som National Treasure-filmene. Her er ingen gullbekledd joker som Johnny Depps Jack Sparrow, ei heller hint av den frivoligheten regissør Gore Verbinksi faktisk maktet å få frem i de ellers ganske kaotiske sjørøverfilmene. Isteden ser det veldig maskinelt ut, med tamme replikker av det slaget vi har hørt altfor mange ganger før og datagenererte kamerabevegelser anno ti år tilbake i tid. Jake Gyllenhaal er dessverre heller ikke spesielt interessant som leading man, han fremstår rett og slett som overtrent og latterlig i de klippene trailerne har vist oss.

At en ny versjon av A Nightmare on Elm Street-serien derimot er den av mai-blockbusterne som vekker interessen min, handler om den ene tingen alle disse prosjektene mangler -- genistreken. Enten det er valg av regissør, en fotograf eller som i dette tilfellet; en skuespiller. For å caste Jackie Earle Haley som Freddy Krueger er både foruroligende og fascinerende, og alene nok til at jeg er nesten sikker på at dette blir skikkelig skummelt. Haley er en stor skuespiller, og var etter min mening det eneste virkelig interessante med den ellers så flate filmatiseringen av Watchmen. At han nå skal ikle seg den ekle hansken og gjøre sin versjon av den grusomme latteren, vel, det gjør meg oppriktig interessert. At produsent Michael Bay tidligere har ødelagt en annen kultserie med en remake, nemlig 2009s Friday the 13th, for være så: Om regissør Samuel Bayer ikke har fått til filmen, er jeg faktisk nesten sikker på at Haleys tolkning alene blir verdt kinobilletten. Her er traileren:

Fra MIchael Patrick Kings "Sex and the City 2"
Fra Michael Patrick Kings «Sex and the City 2»

Overføring fra tv-formatet til det store lerretet går sjelden bra, og sommeren byr på flere muligheter til å bekrefte påstanden. Først ut er oppfølgeren til Sex and the City: The Movie, en film som maktet å redusere det siste tiårets kanskje beste satire til en photoshoppet bøtte med oppkast. I oppfølgeren er det enda verre, og innholdet i bøtta har nå virkelig fått gjære lenge. Det er rett og slett en tragedie at manusforfatter/regissør Michael Patrick King ikke ser ut til å ha forstått hva som gjorde serien hans så fascinerende, og at han nå ser ut til å ha erstattet enhver sans for sarkasme og brodd med kvalmende banaliteter. Men så er det kanskje det venninnegjengene vil ha i sommervarmen? Vel, jeg tror egentlig ikke det -- like lite som min kompisgjeng vil ha The A-Team i storformat når den har premiere 18. juni. Det skal mye til for at dette blir vellykket, det må isåfall ha paller på paller med sjarm og uanstendig god action.

De siste ukene har et musikktema grodd seg fast i spilleren min, nemlig Alexandre Desplats vakre pianotema fra forrige Twilight-film. Det bøter kanskje litt på, når jeg må innrømme at jeg ikke har sett hverken den første eller andre filmen om Bella & co. Årsaken er at det minner meg om de blekrosa Starlett-bladene som fløt utover senga til min lillesøster i tenårene. Når så tredje film skal opp på kino siste helga i juni, er det ikke fritt for at jeg gruer meg litt. Jeg har nemlig Ringen kino rett ovenfor kontoret mitt, og sist gang vampyrene inntok salene var det umulig å konsentrere seg i all fjortisfnisningen som strømmet ut fra kinosalene. Det blir nok ikke bedre nå, og det er veldig sannsynlig at dette er årets største publilkumssuksess når 2010 er ferdig.

Fra Dreamworks' Shrek - lykkelig i alle sine dager
Fra Dreamworks' «Shrek - lykkelig i alle sine dager»

Da jeg var ung (!) begynte sommerperioden først i juli, og varte til midten av august. At perioden nå isteden strekker seg over nesten et halvt år er et tydelig uttrykk for Hollywoods økende dominans på verdens kinoer, men selvsagt veldig mye den lokale filmens falliterklæring. Norsk film er som alltid fraværende i denne perioden, og i år er det også overraskende lite fra våre naboland. Isteden tar melkekuer som Shrek over kinoene, serier som forlengst har utspilt sin originalitet, men som lettlurte publikummere allikevel lar seg lokke til. For der den første filmen både var morsom og original, har denne serien raskt mistet både sjarme og underholdningsverdi. Andre film hadde sine øyeblikk, den tredje var begredelig. Når nå Dreamworks påstår at den fjerde er det siste kapittelet, fremstår det mer som en trøst enn noe annet. Det norske kinopublikummet har allikevel lagt sin elsk på det grønne monsteret, eselet og alle de andre karakterene, og animasjonsfilmene er som oftest sommervinnerne her hjemme.

Så endelig! Endelig kommer en film som forhåpentligvis vil veie opp for alt det begredelige blockbuster-årgangen 2010 ser ut til å skulle servere oss. Christopher Nolans Inception med Leonardo DiCaprio, Marion Cotillard, Ken Watanabe og resten av de skuespillerne du håpet en gang skulle spille i samme film. Å si at det ser interessant ut er en underdrivelse, det ser snarere direkte besnærende ut. Plottet er fortsatt noe uklart, men det spiller egentlig ingen rolle. Nolans tilstedeværelse bak kamera bærer bud om kreativitet og intelligens, underholdningsverdi og ettertenksomhet. Det er vanskelig å se for seg at det kan gå galt. Så blir det kanskje mer spennende å se hvilken posisjon Nolans navn har hos publikum, etter at The Dark Knight fullstendig kontrollerte sommeren for et par år tilbake. For med unntak av Batman Begins, har ikke Nolans filmer vært publikumsmagneter. Men med et produksjonsbudsjett på snaue 200 millioner dollar og et markedsføringsbudsjett på ihvertfall 100 ekstra, må denne filmen bli nettopp dét premierehelgen 23. juli. Ta en titt på traileren, og ikke fortell meg at du ikke tror dette blir sommerens store kinoopplevelse:

Inception starter det som kan se ut til å en ålreit avslutning på sommeren, men blant annet enda en Jerry Bruckenheimer-produksjon. Trollmannens Læregutt er et nytt samarbeidsprosjekt mellom Nicolas Cage og National Treasure-regissør Jon Turteltaub. Det blir nok hverken spesielt originalt eller kreativt, men til forskjell fra nevnte Prince of Persia et par måneder før, ser det underholdende ut. Det gjør også Sylvester Stallone-regisserte The Expendables, der blant annet Dolph Lundgren, Eric Roberts, Jet Li, Jason Statham, Bruce Willis og Arnold Schwarzenegger utgjør ensemblet av b-actionstjerner. Jeg kan ikke dy meg for å annet enn å håpe at dette blir sommerens morsomste, men også teiteste actionkomedie.

Fra Pixars «Toy Story 3»
Fra Pixars «Toy Story 3»

På tampen av sesongen kommer allikevel filmen som forhåpentligvis blir den beste, fineste, mest vellagde og genuint engasjerende blockbusteren av dem alle -- Toy Story 3. De to foregående står som milepæler i både animasjons- og filmhistorien, og det er ikke rent lite Pixar har å leve opp til når de skal gi oss en tredje runde med Woody, Buzz og alle de andre. Det er vanskelig å fortelle deg hvor mye jeg gleder meg, og hvor nervøs jeg er for å bli skuffa…

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

  1. Vegard sier:

    Selv likte jeg Sex and the City da jeg så den på kino, men så har jeg ikke sett TV-serien heller. Jeg liker egentlig det meste jeg ser av film, har blitt ubegripelig altetende de siste årene. Positivt? Negativt?

    Ellers ser jo dette ut som en spennende kinosommer, men jeg venter heller på Blu-ray-utgivelsene. Har sluttet å gå på kino av flere grunner: jeg får vondt av å sitte stille så lenge, det er nesten alltid én eller flere idioter i samme kinosal, og det er dyrt. Skjellige grunner?

  2. Joakim sier:

    http://p3.no/gled-deg-til-filmsommeren/

    Morsomt at nettsidene argumenterer forholdsvis likt, spesielt på disse to:

    PoP – dataspill på kino.
    Robin Hood – same shit, new wrapping

    p3 klarer allikevel å finne en eller annen grunn til å glede seg til disse, selv når de skriver at historien ikke kommer til å by på noe nytt..

  3. Kristian Brændsrud sier:

    Hei

    Hvis dere vurderer Sylvester Stallone, Bruce Willis, Arnold Schwarzenegger og Jason Statham som b-actionstjerner, hvem mener dere da er a-actionstjerner?? De Caprio? Finner det litt forundelig at de nevnte navnene, som de av oss har “vokst opp med” på lerretet og som i mine øyne er virkelig actionlegender, blir vurdert som annenrangs…

    Kristian

  4. Jeg har også vokst opp med disse navnene på lerretet, og i sin glanstid var de utvilsomt stjerner på linje med nevnte DiCaprio. Men actionsjangeren av i dag preges av andre navn – Will Smith, Angelina Jolie og ja, DiCaprio. Mener du virkelig at disse har like stor tiltrekningskraft på publikum som de en gang hadde? Jeg er isåfall uenig, og derfor gir jeg de altså et stempel som du ganske riktig omdefinerer til annenrangs. Når det er sagt, vil jeg også påstå at mye av suksessen til The Expendables handler om at disse noe aldrende og fallerte stjernene samles og gis nytt liv. – Kanskje betyr det starten på en ny karriere som revitaliserte legender?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>