dokumentarfilm-som-terapi

Dokumentarfilm som terapi

Fra filmen «Gunnar Goes God»

Gunnar Hall Jensen hevder i NRKs kunstprogram «Safari» den 13.04 at han lager sine dokumentarfilmer som egenterapi, og han bruker mye tid på å se seg selv om og om igjen under produksjonen. Det virker på meg som om han ser på seg selv og forsøker å sette seg på nytt inn i sin egne tanker, og ved å se seg selv festet på film – udødeliggjort – fjerner han seg fra «jeget» og kan med kritiske øyne analysere seg selv. Ved hjelp av kamera får han muligheten til å leke psykiater med seg selv som pasient. Gunnar Hall Jensens dokumentar fra 2003 Gunnar Goes Comfortable har akkurat dette mål for øyet, og det er ikke lenge til hans nye dokumentar Gunnar Goes God, som er mest sannsynlig i samme stil, kommer på norske kinoer. Hva kan dokumentarfilmen som terapi gi både filmskaperen og oss som tilskuere?

Prosessen Gunnar må gjennom for å bli «comfortable» står i hovedfokus i Gunnar Goes Comfortable, og den føyer seg inn i rekken av prosessfilm-tradisjonen særlig kinodokumentaren har trykket til sitt bryst. Det er selve prosessen som betyr noe, og alt annet er rett og slett staffasje eller en naturlig mise-en-scene kamera fanger opp og er bestemt av subjektets geografiske lokalisering og/eller situasjon. Ser man på Margareth Olins Ungdommens Råskap ser man fort dette prinsippet i full aksjon. Skolesettingen betyr null og niks, det er prosessen ungdommen må gjennom for å ta del i «voksenlivet»: de følelsesmessige prosessene og modningen mot det som er et avsluttende kapittel i livets første del. Det interessante oppstår når dokumentarfilmen i seg selv blir en del av prosessen filmen omhandler. Et vekslende avhengighetsforhold oppstår mellom dokumentarfilmskaperen og selve filmen. Siden dokumentarfilmen, for subjektets del, er å regne som terapi, blir den terapautiske prosessen nettopp å lage en dokumentarfilm om seg selv det som dokumenteres. Og her blir filmene metafilmer i tillegg til å være selvrefleksive og performative, og man skulle tro at dette i all hovedsak var interessant filmskaperen selv siden dette er noe som er ekstremt personlig for han eller henne. Hvordan blir dette terapautisk? Det er selvsagt svært vanskelig å si noe konkret, men man kan tenke seg at det å se seg selv i fortidige situasjoner gjør at man begynner å analysere seg selv med rasjonelle og kritiske holdninger. Mulig at det også vekkes minner om hva man faktisk følte i den og den situasjonen, hva man tenkte på den tiden og hvilke faktorer som kunne utløst det man har problemer med i dag, eller hadde problemer med en gang i tiden. Mulig det å se seg selv som et annet «jeg» gjennom et medium som ikke kan formidler følelser uten å ty til verktøy som musikk, klipping og andre konnotasjoner gjør at man kan forholde seg distansert og kritisk?

Tenk deg at du ser en liten filmsnutt av deg selv mens du sitter i en stol på hytta, eller på en veranda og ser ut i luften. Du husker hvordan du følte på den tiden, men du kan ikke fremkalle de nøyaktige samme følelsene og de tankene du hadde, men du kan tenke deg til hvorfor du hadde de følelsene på den tiden. I Gunnars tilfelle ser han de samme klippene om og om igjen, og siden man hele tiden utvikler seg som person, har man andre forutsetninger i nåtiden og kan derfor se ting fra andre perspektiver enn hva man kunne i fortiden. Filmskaperen, filmen og prosessen med å lage filmen havner i et komplekst, sirkulært forhold som i all hovedsak er av betydning for filmskaperen selv, men likevel har disse filmene en viss popularitet. Kanskje har den terapautiske effekten filmskaperen oppnår en viss påvirkning på andre? Det er ikke umulig at subjektets analyse av seg selv gjør at tilskueren også, til en viss grad, går kritisk i seg selv i møtet med filmen og på lengre sikt.

Her er kanskje nøkkelen til at TV-serier som «Ingen grenser» på NRK er såpass populære; de gir oss innblikk i hvordan andre mennesker ser på seg selv med kritiske øyne og gjennomgår en prosess der de hele tiden setter spørsmålstegn ved hele sin personlighet. Hele vårt selvbilde og syn på oss selv får en dytt i en retning som kan resultere i at vi blir bedre og visere mennesker enn hva vi var før. De fleste av oss er klar over at våre handlinger, tanker og følelser har følger for vår personlighet og utvikling, og at dette er et sirkulært påvirkningsforhold. Derfor kan kunstuttrykk gi oss nødvendig tredjepartsinformasjon i den konstante terapien som bedrives fordi de gir oss et lite innblikk i hvordan andre mennesker fører denne prosessen.

Bøker, film, malerier og annen kunst er kanskje en viktig del av vår hverdag nettopp som en direkte følge av dette.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Even G. Benestad sier:

    Personlig tror jeg det fungerer helt forskjellig fra person til person. For noen er det sikkert terapi og for andre ikke. I 2001 regisserte jeg Alt om min Far hvor mer eller mindre hele min familie inkludert meg selv befant seg foran linsen. Dette var på alle måter et utmattende prosjekt som i liten grad føltes terapeutisk. Faktisk vil jeg mene at det tidvis var stikk motsatt.

    Hadde jeg kastet like mange bomber og granater inn i familiens kjerne uten at det hadde vært et kamera til stede så tror jeg faktisk det hadde vært terapeutisk. Da hadde nok alle følt at de kunne si sin mening uten at det skulle sitte et kritisk publikum å se på. På den annen side er det lite trolig at jeg hadde våget et slikt stunt uten å være armert til tennene på en eller annen måte. Enten det er snakk om et kamera eller en to-løps hagle.

    For meg var det faktisk viktig å skape distanse til det som foregikk foran kamera. Noe jeg løste ved å fotografere store deler av filmen selv samtidig som en god venn filmet meg som filmet min familie. På denne måten kunne jeg oppleve mye av historien gjennom kameraets LCD skjerm og ikke alltid med blikket godt festet i min fars, min mors, min søsters og ikke minst min ste-mors øyne.

    I klippen måtte jeg selvsagt som Gunnar Hall Jensen se meg selv om igjen og om igjen til magesyren presset seg ut mellom tennene. Jeg følte i liten grad at jeg ble bedre kjent med meg selv. Faktisk ble jeg fort lei av den bebrillede nerden som ikke kunne holde kjeften sin lukket.

    Et problem jeg fremdeles sliter med så objektiviseringen hadde svært liten effekt på meg.

    Tjobing!

  2. Jeg er enig med Even, og kjenner meg godt igjen i hans erfaringer. Jeg har nettopp ferdigstilt dokumentaren Indian Summer som handler om min bror som har diagnosen schizofren lidelse. Dette prosjektet har jeg holdt på med i seks år.

    Underveis har jeg fått mange kommentarer om at det må jo være veldig terapeutisk osv. Dette er nok en enkel og nokså romantisk holdning sett utenifra. (Og veldig forståelig.) For min egen del var det mer komplisert.

    Jeg har, som Even, vært til tider utmattet og tenkt at jeg har malt meg selv inn i et hjørne; underveis har jeg opplevd det mer som et masochistisk prosjekt enn et terapeutisk prosjekt. Sitte og høre på telefonsamtaler og se gjennom dramatiske hendelser (mye er utelatt fra filmen) om og om igjen når jeg egentlig trengte å legge det til side, gjorde nok vondt verre. Og når min brors situasjon forverret seg var det ikke like inspirerende å sitte i klipperommet. Jeg kjente meg omsluttet av prosjektet både på privaten og på jobben.

    Dog – prosessen har mange sider. Heller enn å bruke ordet terapeutisk vil jeg si at det har vært en utvikling. Som regissør har jeg lært vanvittig mye. Jeg håper jeg har opparbeidet meg en distanse til tema og har kunnet se det med et profesjonelt blikk, men dette handler kanskje mer om det filmfaglige? Det å omsette erfaringene til en historie har jeg lært mye av. Men – vet ikke helt om jeg personlig forholder meg til erfaringene mine på noen annen måte enn hvis jeg ikke hadde laget filmen? Det er jeg fortsatt usikker på. Min motivasjon for Indian Summer har vært å prøve å formidle temaer om psykisk helse fra et subjektivt ståsted, sett innenifra som søster, ikke gjennom fagpersoners perspektiv. Å tydeliggjøre min brors indre verden og logikk; hvordan han opplever seg selv og sine symptomer er filmens viktigste perspektiv.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>