Om vi tar et lite hopp 10 år tilbake i tid, ser vi at den britiske reklame- og musikkvideoregissøren Chris Cunningham er i ferd med å få sitt store gjennombrudd. I likhet med kontemporære skikkelser som Spike Jonze og Michel Gondry skal han ta steget fra banebrytende musikkvideo til spillefilmdebut (og verdensherredømme). Nå teller vi 2010, og scenariet har ikke gått i oppfyllelse. Jonze og Gondry har blitt etablerte studioregissører, mens Cunningham har forblitt en for offentligheten mystisk, unnvikende skikkelse. Men hans sinnsyke talent var nesten enda mer pirrende enn det Jonze og Gondry hadde, så appetitten på Cunningham har aldri avtatt.
Sist vi så noe nytt av regissøren var i fjor, da vi skrev om reklamen han gjorde for Gucci. Men denne uken returnerer Cunningham til offentlighetens lys med en audiovisuell live-opptreden i England. I kveld, fredag 23. april, går Cunningham på scenen i London:
He’s due to appear at the Ether Festival at London’s Southbank Centre, delivering what the centre is calling a special live show which sees him ‘combine his own and remixed music with brand new and unreleased videos to create a hugely anticipated multimedia experience’. There’s Support comes from BEAK, the new project from Portishead’s Geoff Barrow, and a post-show DJ set from Squarepusher.
Den britiske avisen The Guardian har for anledningen gjort et (sjeldent) intervju med Cunningham, der regissøren fremstår både tilbakeholden og sjenert. Og ikke minst resignert, som er enda mer urovekkende:
His very disturbing short film, Rubber Johnny, made in 2005, again using an Aphex Twin soundtrack, features «a hyperactive, shape-shifting mutant child». It remains an all-time YouTube favourite, which perversely brings him close to despair. «When YouTube first appeared, I just thought, ‘What is the point now? Why spend three years on a short film for it to end up being shown out-of-sync on a shitty format?'» […] Cunningham is tired of videos and adverts. «Making commercials,» he says, «is the dustbin of film-making. It sucks you dry.»
Men utover i samtalen med Guardian-journalisten kommer et visst engasjement til syne fra nå 40 år gamle Cunningham, når han snakker om sin fristilte posisjon som videokunstner. Live-showet består ikke bare av Cunninghams bilder og montasjer, men også regissørens lyddesign og musikk:
«It’s three giant screens, lasers and a soundtrack that will be like a big mixtape. It’s the closest I can get to what I want to do: the visceral sound of a live show but with massive screens like a cinema.» Cunningham has only recently started making his own «visually driven» music. Thus far, it has tended to be radical reinterpretations of others’ work. […] «It’s expensive without a record label behind you, but I don’t fit into the traditional model where you make a single and then a video to go with it. What I do is more experimental and the visuals usually come first. That’s why the live performance is exciting. It’s not film, it’s not a gig, it’s not an installation, but it has elements of all three.»
Intervjuet signaliserer ganske klart og tydelig at vi ikke behøver vente på Cunninghams spillefilmdebut. Den er etter alle solemerker langt, langt unna. Men ideen om at Cunningham skal kunne passe inn i et kjent spor er kanskje fånyttes uansett; han er og forblir en eksperimentell filmskaper på ytterkanten der film, videokunst og lydinstallasjoner møtes.
Så kan man bare håpe på å få oppleve Chris Cunningham live, en gang i fremtiden.