When Harry Met Sally (1989)

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Rob Reiners When Harry Met Sally (1989) vises fra og med torsdag 10. februar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

Artikkelen nedenfor er republisert i anledning Cinematekenes visninger, og noe oppdatert siden original publiseringsdato i 2010.

*

Romantiske komedier trenger ikke være pinlige affærer. Det er When Harry Met Sally et bevis på.

Waiter, there is too much pepper on my paprikash.
But, I would be proud to partake of your pecan pie!

En ung Meg Ryan ler og rister på hodet. Hun ser bort og venter på cut som følge av Billy Crystals avsporende, improviserte replikk. De står begge omgitt av oldtidsbygninger inne på Metropolitan Museum i New York, og kameraene ruller. Hun ser på regissør Rob Reiner, som gir tydelig tegn om at hun bare skal fortsette. Fort snur hun seg mot sin motspiller igjen, og fortsetter. Smilet gløder, og det glimter i lyset som treffer linsen – en moderne filmklassiker blir til.

Jeg elsker romantiske komedier. De mange historiene om hvordan folk møtes, komplikasjonene underveis, og følelsen av bunnløs kjærlighet i det hovedkarakterene får hverandre til slutt. Men romantiske komedier trenger overhodet ikke være puteflaue opplevelser eller tynne fortellinger. Det kan være filmer som får deg til å le og gråte, og som minner deg på hvor vakker kjærligheten er. Både i virkeligheten og på film.

When Harry Met Sally («Da han møtte henne», 1989) er nå over 30 år gammel, men fortsatt å regne som et høydepunkt innen sjangeren. Smart, romantisk og ikke minst veldig morsom (det heter jo tross alt romantisk komedie). Og det korte anslaget, før de to tittelfigurene møtes og begynner sin kjøretur fra University of Chicago til New York, gir en original ramme til filmen: Et gammelt par i 80-årene forteller oss om hvordan de møttes og ble gift. Dette grepet returnerer flere ganger underveis, med ulike par og deres historier, og setter relasjonen mellom Harry og Sally inn i en større sammenheng.

When Harry Met Sally er etter sigende basert på regissør Rob Reiners egne erfaringer med kjærligheten, der han var i livet på midten av 1980-tallet. Han var skilt og deppa. Temaet kom opp i samtale på et møte om nye prosjekter med manusforfatter Nora Ephron (som skulle bli den moderne romantiske komediens mor), der Reiner delte grunnideen om to venner som prøver å forbli nettopp bare venner. Etter å ha sammenlignet dating-erfaringer, satte Ephron seg ned og skrev manuset – som senere ble nominert til en Oscar.

Det har vært en rådende konvensjon at romantiske komedier skildres fra kvinnens ståsted – hvor ofte har vi ikke fulgt rollefigurer som shopper altfor mye og drikker chablis med venninnene sine mens de skravler om gutta? When Harry Met Sally etablerer sitt romantiske plott med veldig god balanse mellom begge parter. Kanskje det var viktig for Reiner å styrke det mannlige perspektivet i slike filmer? Effekten er uansett at både Harry og Sally føles som personer hele kinosalen kan identifisere seg med, og heie på, i fellesskap.

Som så mange andre amerikanske kjærlighetshistorier foregår også denne på Manhattan (og parallellene til Woody Allens Annie Hall og Manhattan er mange.) When Harry Met Sally er som sine inspirasjonskilder tettpakket med minneverdige øyeblikk, og hvis vi et øyeblikk kan se bort fra Meg Ryans simulerte orgasme fra Katz’s Delicatessen, er scenen inne på Metropolitan Museum den jeg husker best. Her tines tonen mellom de to, og derfra er det ingen vei tilbake. Samspillet og den komiske timingen mellom Ryan og Crystal er enestående fra begynnelse til slutt, og det er rart å se for seg at castingen kunne ha sett så annerledes ut – The Breakfast Club-stjernen Molly Ringwald var egentlig tiltenkt rollen som Sally, men måtte takke nei. Og slik fikk vi Meg Ryan, som frem til da bare hadde småroller på CV-en, og senere ble en av 90-tallets største filmstjerner – særlig i romantiske komedier.

Kjemien mellom Sally Albright og Harry Burns, er riktignok noe ganske annet. Den utvikles over lang tid. Mange år. Et halvt liv. Jeg liker dette tidsbegrepet i When Harry Met Sally. At det tar så lang tid før de får hverandre. Deres første møte skjer idet de forlater college, og fem år senere møtes de igjen når begge er i jobb – godt etablert i New York. Så følger ekteskap og skilsmisser. Tiår flyr forbi. Vennskapet utvikles, men det skjer aldri noe. Begge ønsker å forbli venner.

Og parallelt med at de forsøker å få kjærligheten til å fungere på hver sin kant, utspiller det seg søte parallell-historier om deres bestevenner – Marie (Carrie Fisher) og Jess (Bruno Kirby). Harry og Sally tar til slutt med seg hver sin venn ut på en dobbel-date, der Marie skal spleises med Harry, og Jess skal få øynene opp for Sally. Men så skjer det uforutsette: Jess og Marie har mye mer til felles enn sine opprinnelige partnere. De blir helt oppslukt av hverandre, og flytter sammen like etter. Effekten blir at vi bare enda sterkere ønsker oss at Harry og Sally få øynene opp for hverandre.

Så akkurat idet man kan begynne å frykte at filmen skal skli ut i digresjoner, strammer den seg til igjen, og de ulike birollene får sin naturlige funksjon og hver scene peker tilbake til kjernen – en fjær i hatten til Nora Ephrons manus, som er beundringsverdig presist uten å miste sin lekenhet, og utfordrer sjangerens konvensjoner om romantikk ved å la Harry og Sally tilbringe mesteparten av filmen i grunnleggende tvil om kjærligheten.

I thought you didn’t believe men and women could be friends.

Men så skjer det som ikke skal skje. Etter en telefon fra eksen Joe blir Sally veldig opprørt, og Harry kommer for å trøste henne. Det ene leder (endelig) til det andre, og de ender opp med å ha sex. Men så blir teorien om at menn og kvinner ikke kan være venner virkeliggjort: kommunikasjonen mellom våre to hovedpersoner forkludres i et hav av forvirring og misforståelser. Sex ser ut til å ha ødelagt alt.

Idet nyttårsaften melder sin ankomst, gjør Harry og Sally det de kan for å unngå hverandre. Men for Harry er det langt fra nok. Han skjønner at han elsker Sally, og løper på tvers av Manhattan i retning festen der Sally befinner seg. Han når frem, ser henne i øynene og erklærer sin kjærlighet.

Sally: How do you expect me to respond to this?

Harry: How about you love me, too?

Man vet jo egentlig hele tiden sånn omtrent hva som kommer til å skje med Harry og Sally. De får hverandre til slutt. Når det først skjer, er det likevel et herlig og dypt rørende filmøyeblikk. Kanskje nettopp fordi det tar så lang tid, og fordi Rob Reiner og Nora Ephron fornyet den romantiske komedien – på originalt, ærlig og sjarmerende vis.